Vernissage.

I går var jeg på utstillingsåpning. Eller vernissage, som en også kaller det - fint skal det være, sa mannen, han sverta baken og gikk naken. Selv foretrekker jeg ordet utstillingsåpning framfor vernissage. Det er mest jordnært, liksom. Og i blant trenger vi det jordnære også. Det pretensiøse er ikke automatisk det beste.

Hvor på skalaen over jordnært/himmelstrebende påstanden til Anniken Hauglie (H) ligger, vet jeg ikke helt. Men det blir noe høytflyvende over den, opplever jeg, når hun som svar på en kritikk med utgangspunkt i at folk sliter, velger å fokusere på at uførereformen fører til at enkelte uføre får opptil hundre tusen mer i året etter at den trådte i kraft. 

Hvem og hvor mange disse som får økt levestandarden så betraktelig er, aner jeg ikke, men det er ikke meg. Om det er brutto eller netto hun snakker om, aner jeg heller ikke. Min egen brutto gikk opp på grunn av reformen, men jeg fikk ikke mer å leve av av den grunn. I det hele tatt blir det lite kjøtt på beinet som havner på bordet til folk som meg, i denne uttalelsen til Hauglie. Den gjenspeiler ikke virkeligheten slik jeg kjenner den, og blir derfor nærmest provoserende. Det blir litt som at en produsent vil selge en ny type bil, og kaller den for et framsteg fordi en eller to av dem ikke har en ripe i lappen. Og så attpå til forvente at jeg skal applaudere den som slipper ripen, selv om det ikke er meg.

  

De fleste uføre jeg kjenner og hører om, har fått mindre i stedet for mer, etter at Siv og Erna begynte å flytte rundt på godene vi har til fordeling her i landet. Men, folk er kanskje villige til å la seg lure om ting pakkes inn på riktig måte. Som flaskevannet fra Svalbard. Snakk om innpakning på vann til tusen kroner literen! Der har regjeringen mye å lære fremdeles, som nok kunne brukes nå når vi skal få enda flere bomringer rundt omkring. Riktig innpakning er et must om en vil ha folk til å svelge ting de ellers brekker seg av, eller som i beste fall smaker ingenting annet enn flaut. 

Nok om det. Den som stilte ut hos Galleri VOX i går, var Tor Gunnar Gundersen. Utstillingen hadde han kalt Orden og Kaos, og den besto av tegninger og malerier, der de fleste av arbeidene viste hus eller mennesker. Etter hva han selv fortalte, er han opptatt av å vise det uperfekte. Han har ennå ikke møtt et perfekt menneske, hevdet han. Og det har kanskje ikke jeg heller, så jeg forstår tanken. I det hele tatt er det opptil flere ting rundt meg og i meg som jeg forstår. Selv om jeg er ufør, sliter med pusten og preges av angst og depresjoner, og dermed i enkeltes øyne havner langt ned på skalaen over menneskeverd.

Utstillingen til Tor Gunnar er til å forstå, enten du er ufør eller ei. Annen kunst blir for mange verre å finne meningen med. I Bergen vurderes det å fjerne en installasjon, som har smykket byen vår en stund. Selv ser jeg på smykket mer som forsøpling, men det er meg. Og det finnes sikkert de som nå tenker at jeg ikke forstår konseptet. Konseptet er jo i blant alt, som flaskevannet fra Svalbard, keiserens nye klær eller sot på ræva. I mitt hode er det likevel ikke slik at det konseptuelle har et nedslag i meg som nærmer seg det orgasmiske, kun basert på å være seg selv nok. Å forstå ideen, utgangspunktet for den eller hva en forsøker å få til, rettferdiggjør ikke en plass for eksempel i bybildet. Også sanseinntrykk som syn, lukt og hørsel bør få ha en stemme. Og det er det visuelle jeg sliter litt med her. Siden skulpturen er utsatt for vær og vindt, har den endt opp med å se ut som noe noen har mistet eller kastet. Litt som plasten en finner langs strendene våre. Noe som kanskje var intensjonen, hva vet jeg, men det framstår ikke som bedre av den grunn.

Det er helg. I uken som har gått, har jeg hatt det fint på atelieret. Både sosialt og arbeidsmessig. Det er mange flotte folk jeg deler atelier med, og vi har ofte gode samtaler innimellom jobbingen. Neste uke skal jeg kanskje begynne å arbeide med leire, etter nettopp å ha fullført et selvportrett. Jepp, enda et selvportrett. Det begynner å bli noen etter hvert. Men, modellen er tross alt tilgjengelig.

Og da gjenstår det vel bare å avslutte denne dagens lille blogginnlegg her på Vannlandet, og ønske alle en god dag.

Bjørn

Dagens link: