Hva skal du tro på?

Det nærmer seg jul, og dermed popper reklamene om Black Friday opp, med nedsatte priser og løfter om å spare penger. Samtidig dukker det fram eksempler på at vi blir lurt av reklamen som pøses over oss. Så hvem skal jeg tro på? Butikkene? Eller dem som viser til det som for en lekmann kan framstå som lureri, illustrert med helt tydelige eksempler på sjonglering med priser? Det blir som når en bilprodusent sier at denne bilen er trygg og hoster opp mer eller mindre fine og fargelagte grunner som skal underbygge dette, mens uavhengige tester forteller at bilen er ei dødsfelle. Hvem skal en tro på?

I dag kan en også lese om at god kondisjon er bra for eldre med tanke på hvor livslengde. Ikke akkurat en nyhet det der, kanskje. På den annen side så blir det stadig nye folk som går fra å være middelaldrende til å tilhøre gruppen eldre, så kanskje det er lurt å gjenta det for deres skyld. På samme måte som at det er lurt å fortelle de unge at refleks ikke er en skam å gå med, men derimot noe som kanskje får deg til å overleve vinteren. Selv om du selv har denne informasjonen lagret solid i ryggmargen i dag, har du jo ikke alltid hatt det. Du har også vært ung en gang, og følt deg uovervinnelig og langt klokere enn de som er eldre enn deg. Så hvem skal du tro på som voksen? Din egen livserfaring, eller barnet i deg som nesten alltid sier du har kontroll?

Det blir vel litt variasjoner når det kommer til svar og konklusjoner på dette. For det er ikke slik at eldre nødvendigvis bruker refleks heller. Er du ute og kjører litt, som jeg er, er det ikke akkurat helt uvanlig med gamle damer med trillebag og menn med hatt som lusker som tannløse ulver i kveldsmørket. Så påminnelser er nok lurt uansett. Selv opplever jeg stadig at det dukker opp folk i alle aldre, langt bråkjappere enn jeg liker. Spesielt nå for tiden når det gjerne også regner i tillegg til å være mørkt. De hiver seg inn i et fotgjengerfelt uten å heve blikket en millimeter, mens de forventer at jeg vil stoppe for dem uansett. Gjerne også utenfor fotgjengerfeltene. Skrekken er å meie noen ned bare fordi jeg ikke oppdaget dem tidsnok.

Nok om det. I går gikk jeg en tur. Før det ble mørkt. Den var ikke så lang, men den kommer likevel inn under kategorien tur, føler jeg.

Det er en stund siden sist jeg var ute og gikk. For en tid tilbake fikk jeg meg en lungebetennelse, så i en måneds tid har det blitt lite bevegelse av legemet, men desto mer lette kalorier som fyllmasse i anatomien. At jeg valgte å gå akkurat i går, var fordi angstnivået mitt har økt en del de siste dagene. Og sånt liker jeg ikke. Samtidig er det slik at jeg vet det er lurt å komme seg ut når det skjer. Jeg har med andre ord fått med meg noe kunnskap gjennom år med angst. Og da gjenstår det jo bare å nyttiggjøre seg den.

Når angsten min øker, har jeg det med å tenke for mye. I stedet for å gjøre ting, kobler jeg hjernen til et nytt og heftigere gir, mens jeg samtidig gir full gass. Det jeg liker minst å tenke på er ting jeg burde gjøre, men ikke våger. Likevel, det stopper ikke der. Jeg liker heller ikke å tenke ting jeg ikke klarer å fatte. Som universets uendelighet eller de aller minste partiklene. Spranget mellom størrelser blir for stort for min middelmådige hjernekapasitet. Hva tid er liker jeg heller ikke å gruble på. Eller hva det å være egentlig er eller ikke er. Jeg får ikke grep på det, lissom. Og jeg kan ende opp med følelsen av å gå i oppløsning, eller ikke helt forstå hvor skillet mellom meg selv, tankene mine og det rundt meg går. Og når angsten kommer er det grep jeg trenger, ikke utsvevende tanker i natten, filosofi på avveier, svada, eller mer eller mindre velfundert vitenskap.

I dag er det utstillingsåpning på Galleri VOX, hvor jeg arbeider. Der burde jeg stille, selv om jeg for min del ikke viser egne arbeider i dette tilfellet. Men det skjer neppe at jeg er på plass når dørene åpnes. Såpass kjenner jeg meg selv.

Det at jeg ikke stiller ved utstillingsåpning, betyr likevel ikke at jeg må ligge under dyna med en temperaturmåler i ræva til i morgen, som var melodien om en var borte fra noe som barn: «Nei, du var borte fra skolen og får ikke gå ut selv om du føler deg bedre nå.» 

Så hvem skal jeg tro på, den formanende stemmen med det uthviskede skillet mellom oppdagelse og straff fra barndommen, eller mine egne livserfaringer?  Livserfaringer som sier at det vil være langt mer fordelaktig for meg om jeg kommer meg ut en liten tur i høstværet i dag, enn å ligge stille og gruble over nederlaget ved ikke å gå på utstillingsåpning. Så en tur i regnet har jeg tenkt å forsøke på å få til. 

Når jeg går, grubler jeg lite, selv om jeg kan være veldig oppmerksom på og analyserende når det kommer til angstnivået jeg kjenner på, hvor lite jeg er verdt, hvor lite elskbar jeg er eller at verden ville vært best tjent med at jeg ikke finnes. Alt dette jeg som barn ble fortalt er meg. En ingenting. En lort. En mutant. Uten verdi, uten håp, uten framtid. Likevel, jeg er her fremdeles, overkompenserer med eksklusiv deodorant, og om jeg går en tur, dukker det også opp andre tanker enn dem som trykker meg ned. Mer lette tanker. Og jeg forholder meg til natur, synsinntrykk, lukter og ting som temperatur, pusten min og musklene som beveger meg framover. Det forankrer meg i meg selv, og forteller meg at også jeg har rett til å gå ute blant folk, rett til å puste, tenke og å ha en stemme. Og jeg kjenner nesten alltid på et velbehag knyttet til det å ha gjort noe positivt for meg selv etterpå. Det i seg selv føles som en liten seier. I motsetning til hva jeg ender opp med om jeg bare går inne (les: ligger og ser på tv) og tenker de samme tankene om igjen og om igjen. Så hva skal jeg tro på er bra for meg? Forankringen i meg selv og opplevelsen av seier som jeg mener vil komme om jeg utfordrer dørstokkmila og går meg en tur i regnet, eller stemmen som sier at jeg gjør klokest i å mure meg inne, fordi det her og nå kanskje framstår som om det koster minst?

  

Dette var litt om meg og mine tanker. Historien om deg, dine tanker, spørsmål, konklusjoner og beslutninger får du ta opp selv, når det måtte passe deg. Mitt råd er likevel: Ikke bare tenk. Gjør noe. Strikk en vott, lag en kake, gå en tur. Gjør noe av det du vet er bra for deg. Ikke bare det du må eller bør i forhold til noen andres verdier, tanker, krav og behov, men også litt av det du vet du selv trenger, kan og på en god dag føler du fortjener.

Det øverste bildet og portrettet av meg, er det yngste datteren min som har tatt. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: