En psykisk lidelse er neppe et godt sjekketriks.

En ny uke har karret seg på beina. Og med den følger nyheten om hva politiet i Bergen har arbeidet med de siste årene. Det var ikke narkotika,  men overgrepssaker mot barn. Og ja, det de legger fram er skremmende og nesten umulig å ta helt inn over seg. Heldigvis har media stort sett til nå møtt nyheten uten å male alle fryktelige detaljer i sterke farger og med bred pensel.

Media velger. De velger bort ting som kunne vært skrevet om, og gir andre ting stor plass. En nyhet som kanskje ikke fikk de største krigstypene som blikkfang, handler om en tendens innen psykiatrien, hvor belter ikke ser ut til å bli brukt helt etter boka. Pasienter blir etter hva det skrives ofte spent fast på et ulovlig vis. Dette er også et overgrep. Men det angår jo ikke de fleste av oss. Selv om vi kanskje kjenner noen som har blitt utsatt for behandlingen. Enten vi nå vet om det eller ei. Det blir litt som at vi alle kjenner kvinner, og barn av begge kjønn, som blir eller har blitt utsatt for fysisk og psykisk vold, og/eller seksuelle overgrep i en eller annen form. Uten at vi nødvendigvis vet akkurat hvem alle er.  Selv vet jeg om flere. Faktisk ganske mange. Og jeg har et begrenset nettverk, så det sier noe om omfanget.

Et annet sted kan en lese om Jan Thomas, som forteller at han sliter med sosial angst. Og det er bra at det blir gitt plass til slike historier i media, spør du meg. Det viser oss alle at det ikke kun er samfunnets bunnfall som kan få noe å slite med når det kommer til psyken. I stedet er det slik at sosial angst eller andre psykiske utfordringer ikke følger noen regler når det kommer til hvordan de velger ut sine ofre. Om du er arbeidsledig eller sjefen sjøl, driter de psykiske problemene i.  I stedet oppfører de seg som et virus, og kan feste seg til både Kong Midas og Jørgen Hattemaker når de minst venter det.

Når det gjelder historien til Jan Thomas, har den blitt delt på diverse sosiale plattformer. Og det åpner for kommentarer. Ikke alle viser til forståelse, toleranse eller er støttende, har jeg fått med meg. Noen bringer mistenksomhet på banen, hinter om at det hele er et stunt, og at det bunner i at han vil ha oppmerksomhet i media. Det vil vel kanskje si at de samme kommentatorene vil tenke det samme om meg, om de leser her på Vannlandet, siden jeg også skriver om min egen sosiale angst, og hvordan den påvirker og har påvirket livet mitt. Noe som ikke vil stoppe meg fra å skrive det jeg gjør. Likevel kan det påvirke andre som sliter når de leser denne typen kommentarer, slik at de ikke våger å snakke om det de bærer på. Skammen som følger psykiske utfordringer er en mur som kan være vanskelig å forsere. Og slike kommentarer som de nevnte er med på å bygge den høyere, ikke å rive den ned.

Å få en psykisk utfordring er neppe et godt sjekketriks. Derfor blir det vel heller ikke så mye brukt som samtaleåpner, tenker jeg. I stedet forsøker vi å skjule det vi sliter med lengst mulig. For noen går det så langt at ikke en gang egen familie vet hva som bor i en. Fordi den som sliter ikke våger å si det. Og ofte er denne sperren mot åpenhet koblet til skam. En er redd for at de som får vite hvordan en har det skal tenke negativt om en. Det vil si dømme deg. Måle deg. Og ende opp med å ta avstand fra deg. 

Denne frykten for å bli dømt og frosset ut, har vi alle i oss. Det er derfor vi er så like. Men for den psyke vokser frykten gjerne på et vis som gjør livet til tider uholdbart. Det blir helt umulig å leve opp til den standarden en føler samfunnet krever, og som en krever selv. Slik at en begynner å skjerme seg fra omgivelsene. Det en kan ende opp med da, er å ha kun sine egne tanker å navigere ut ifra. Og dette er ikke nødvendigvis et godt utgangspunkt for bedring eller forandring. Egne tanker har en lei tendens til å gå i sirkel, når en sliter med noe. Alt som er negativt ved en selv vil på et vis finne bekreftelser og vokse utover alle proporsjoner. På den måten bygger en seg selv ned, i stedet for opp. Om en som en forlengelse av den muligheten går tilbake til muren jeg nevnte, som folk gjerne er med på å bygge høyere og høyere med sine kommentarer, blir avstanden mellom bunn og topp enorm, når en bygger seg selv ned til nærmest ingenting samtidig.

For noen år siden, da min egen mur strakk seg gjennom skyene, skrev jeg en liten historie. Den går slik:

LANDSKAP

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark - jeg setter hælen på den - mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.

Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet å falle.

Ved muren ligger en hvit due - død - må ha prøvd å fly over. Den var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.

 

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå – med det lille egget i hånden - mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden - til jeg ikke orker mer, det finnes ingenting å gå til - og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.

 

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt - så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten - skriker i raseri - river et ribben ut av kroppen - og begynner å ete.

I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer - mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil med styrefjær fra døde vinger.

Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilespissen i diktet mitt - stiller meg opp - spenner min bue - og skyter pilen over murens usynlige topp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: