Fem millioner!

I dag er vi fem millioner nordmenn, leste jeg på morgenen. Det er ganske mange det. Da jeg vokste opp tror jeg vi var nede på tretallet. Så noen må ha lagt seg i selen.

En merker at det har blitt trangere. Byene vokser, og det samme gjør boligfelt. Det er folk over alt. Asfalten brer seg langsomt utover og bilene blir flere og flere. På femtitallet var bilene fremdeles rasjonert. Du kunne ikke bare kjøpe en bil, du måtte søke først, og vi barn kunne kaste på stikka eller hoppe paradis i gata uten å være redde. Alt gikk langsommere, og veiene var av grus.

Samtidig som tiden har gått har det vært en enorm utvikling på den tekniske siden. På den menneskelige siden har det også vært en utvikling, men den går nok langsommere, selv om gjennomsnittshøyden på folk øker, i det minste. Det som tar tid er vel dette med følelser og det som ligger nedarvet i oss av reaksjonsmønstre. Ting som ble etablert i oss da det var plass nok. For alt er ikke viljestyrt, noen av reaksjonene våre er nedarvet. Vi kan ikke velge om vi vil være glade eller sinte eller lei oss bare ved å tenke at vi vil ha det slik, for eksempel. Følelsene våre kommer uten at vi har noe vi skal ha sagt. Bang, der kom det følelse av sinne. Poff, der forsvant det en ro.

Men selv om vi ikke har noen styring på følelsene våre, kan vi ta en viss kontroll over valgene våre. Vi kan velge hvordan vi forholder oss til omverden når følelsene kommer. Slik at vi ikke går berserk, for eksempel. Selv om noen gjør det likevel. Impulskontroll er noe som må læres.

Noen gjør også sitt for å slippe å føle noe i det hele tatt. De løper og de løper, og sulter seg, og trimmer seg, og vasker seg, og kutter seg, og enkelte ender opp med å henge seg. Fordi de ikke klarer å takle det de føler.  

Andre ting som har skjedd fra vi var tre millioner mennesker til vi nå er fem millioner er at vi har blitt mer åpne. Vi prater mer om ting. Og når vi prater om ting begynner vi før eller siden å handle fordi vi klarer å konkludere. Så der hvor en mann kunne banke opp kona om middagen ikke var bra nok, og der det het seg at en ikke skulle legge seg opp i hva som skjer innen en familie, er det nå systemer som skal fange opp slike overgrep. En snur seg ikke lenger så ofte bort om en mistenker incest. Overgrep har blitt et tema. Det har foregått en holdningsendring. Noe som har ført til at det heller ikke er greit å oppdra barn med vold som hjelpemiddel lenger. Selv om det fremdeles finnes enkeltmennesker som hevder sin rett til å slå barn, og også enkelte grupperinger. Kanskje spesielt innenfor sterkt regelstyrte trosgrupperinger finnes det mennesker som har havnet litt i bakevja og ikke kommer løs fra denne torturmetoden som forgår innenfor hjemmets vegger. Så der står de og stanger og hevder sin rett med riset bak speilet og henvisninger til bibel eller tradisjon .

Høflighet har vel kanskje også lidd litt etter hvert som folketettheten har økt. Vi er ikke alltid så greie med hverandre lenger, føler jeg. Vi har blitt mer egoistiske, og mer blinde for andres behov. Det handler ofte om oss selv, når vi står med begge beina i gjørma og forsøker å rekke noe vi mener vi absolutt bør rekke. Tålmodigheten er for mange for lengst borte. Dugnadsånden fra femtitallet er ikke lenger så tydelig. Tidsklemma og kravet til inntekt og meningsfylt fritid sliter folk ut. Og når vi blir slitne blir vi gjerne litt ampre, og trøster oss ved å ta opp enda et lån til nytt kjøkken. Og følelsene har vi som nevnt ingen kontroll over, fuck you.

Det er viktig å lage seg frirom, tror jeg.  Etablere steder eller systemer som gir en anledning til å senke skuldrene. Dette frirommet trenger ikke å være så stort. Og det kan ha mange former. Men det oppstår gjerne via et valg. Er du ikke i stand til å ta et slikt valg ender du gjerne opp med å leve med at alle andres valg og krav helles over deg i bøttevis dagen lang. Og du kan våkne opp en dag som en ruin av deg selv.  Et hus hvor ingen lever.

Et frirom kan være en tur alene i bilen utenom rushtiden, en hobby eller en blogg som dette. Det kan være en time en setter av til å male et bilde, strikke en genser eller rusle litt i naturen, i stedet for å løpe hysterisk over fjellet på jakt etter en perfekt kropp. Det kan være et lite minutt i hvilken som helst sammenheng hvor en gir seg tid og rom til å kjenne etter ting, fornemme nyanser og forsøke å finne en kontakt mellom kropp og tanke. Slik at vi ikke kun blir en tanke om utilstrekkelighet som raser rundt med kroppen på slep helt til denne kroppen møter en vegg med et vått klask – splætt!

Verden blir trangere og trangere, men samtidig åpner media og teknologi den opp. Slik at vi likevel får øye på enkeltmennesker utenfor vår lille intimsfære og tuvahekker, bortenfor våre nedfelte blikk og karrierejag. Vi har blitt fem millioner, og det er en stor gruppe. Men gruppen består av enkeltindivider. Og vi ser at det finnes mennesker med omsorg rundt oss. Enkeltmennesker med kraft og vilje. Vi er ikke en homogen, grå masse som brer seg ut som møkk rundt oppvaskbenken i hjemmet til en eller annen Gud som ga opp eller aldri hadde en reell mulighet. Det finnes nestekjærlighet og vilje til forandring rundt oss. Inntil oss. Det finnes hjelpeorganisasjoner. Det finnes foreninger som vil godt. Gamle damer som kommer sammen over en kaffekopp og fremdeles strikker sokker til de sultne i Afrika. Det finnes leger, uten grenser, foreldre som setter grenser, fadderordninger på skoler og vennskap mellom naboer. Det finnes barrikader, og folk som har klatret opp på dem med hevede faner.  Også finnes du der, i vrimmelen. Lille du. Og dine valg. Din omtanke. Og alle dine muligheter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Et hus hvor ingen lever