Søndag, og jeg våknet ikke før tolv. Noe som vil si klokken ett,
ettersom sommertiden inntraff i natt. Nå
er klokken kvart på to, og jeg har ikke kommet lenger enn til morgenkaffen.
So what, sier jeg! Jeg er et fritt menneske og det er
søndag!
En dame delte noen tanker med meg her en dag. De handlet om
ståsted og identitet og det å ikke ha kommet lenger enn til… ett eller annet. Og det fikk
meg til å tenke noen egne tanker rundt dette med ståsted og den lille biten av
tid vi får tildelt. Noen ganger kan det være lurt å kaste et lite blikk på hva
vi bruker tiden vår til.
Jeg er mann. Jeg har et navn, jeg heter Bjørn. Jeg er kjærest, pappa,
kunstner, over femti år og har ikke verdens beste økonomi. På denne måten er
jeg som menn flest, selv om ikke alle har samme yrke eller heter Bjørn. I det minste har mange
menn lignende ramme som meg rundt livet sitt. Og kvinner også. Men i tillegg til dette med de oppramsede
karakteristika har jeg angst. Og jeg har en form for tilbakevendende depresjoner
som har fulgt meg gjennom livet. Noen ganger er angsten så sterk og
depresjonene så dype og voldsomme at de varer over flere år, år hvor jeg ikke
klarer stort annet enn å holde meg i live. Andre ganger kan angsten og min
depressive side slå meg ut bare for en dag eller en uke. Men slå meg ut klarer
angsten. På nytt og på nytt. Det samme med depresjonsdelen, meningsløsheten og svartsynet og smerten. Slik at jeg ikke makter å fungere slik jeg skulle
ønske jeg kunne klare. Så i det minste har jeg én side ved meg som ikke alle
andre menn på min alder har, jeg har en psykisk lidelse.
På grunn av den psykiske lidelsen, arbeider jeg nå ved
Galleri VOX. Jeg har ikke lenger et eget atelier. Galleri VOX er en
kunstarbeidsplass for mennesker med en psykisk lidelse. Det er ingen arbeidsstue.
Det handler ikke om å sitte dopet ned og strikke vafler rundt et bord under
ledelse av kyndige ergoterapauter som klapper oss på ryggen og forteller oss
med en smule distansert medfølelse at vi er kjempeflinke. Det handler heller
ikke om å ha et sosialt samlingspunkt for de som falt utenfor. Galleri VOX er
ment å være et ateliér. Og det er et ateliér. På linje med alle andre
kunstarbeidsplasser er det en arbeidsplass for fordypelse og det å skape noe av verdi. Kun med det lille plusset at vi som arbeider der får lagt
ting litt til rette på grunn av en psykisk lidelse. Det er med andre ord en arbeidsplass
med et pluss heftet til seg, ikke et minus.
I blant snakker jeg med kunstnere som meg, som lever med en
eller annen psykisk lidelse. For eksempel angst. Og som i tillegg har kommet
inn i felleskap med likesinnede. Kanskje har de ikke tidligere arbeidet med
kunst, men funnet fram til dette som et resultat av sin psykiske lidelse. De
sier ofte at de ikke vil fronte sin angst. I stedet vil de skjule den. Det medfører
at i forhold til å vise fram sin kunst og det de har lagt igjen av seg selv i den, skal angstdelen av livet deres holdes
skjult. Ikke delen som sier hvor mange barn de har, eller om de er gift eller
ikke. Kun angstdelen. De sier i tillegg at de vil vise sin kunst på samme
vilkår som andre kunstnere. Det vil si de de selv tror ikke har angst, eller i hvert
fall ikke viser den fram. For en vet jo ikke hvem som har angst eller en annen psykisk lidelse om alle skjuler den.
Nå er det slik, tror jeg, at skal du sammenligne deg med
noen må du stå på linje med dem. Så har du begynt å male på grunn av en psykisk
lidelse, vil det veldig vanskelig å skulle konkurrere med kunstnere som har
både en utdannelse og et kunstnerliv bak seg. Jeg redd de fleste ikke vil nå
fram. Spesielt om de samtidig skal bruke energi på å holde en markant del av livet sitt skjult. Å streve etter å nå fram blir nærmest en umulighet, siden å nå fra egentlig handler å akspetere seg selv der en er. Å ikke nå fram vil gi en konsekvens.
Jeg hører også mennesker som ikke arbeider med kunst, men
har en psykisk lidelse, si at de vil holde sin lidelse skjult. De vil bli
behandlet som alle andre, slik at når de blir friske vil være som alle andre og
ikke bli koblet opp til syke. Det er derfor viktig for dem å holde avstand til
de som er som dem selv på veien mot helbredelse. Ofte blir helbredelse og det å
være frisk linket opp til konformitet.
Hvis jeg som kunstner skulle sammenligne meg med Da Vinci,
ville jeg aldri nå fram. Selv om jeg har et liv bak meg som kunstner, og har en
kunstutdannelse i ryggen. Det er en sannhet jeg må ta inn over meg. Å legge
listen på det nivået ville medføre at alt jeg gjør ville være for dårlig, og
alltid ville komme til å bli det. Jeg ville komme til å måtte leve med den
evige erkjennelse at jeg ikke strekker til.
Hvis jeg som vanlig menneske sammenlignet meg med dem som
utpeker seg, de som klarer det meste, de som leder vei eller på en eller annen
måte er enere, vil jeg aldri nå fram. Det er en sannhet jeg også må ta inn over
meg. Jeg måtte leve videre med erkjennelsen av at jeg aldri ville strekke til.
Å tro at jeg vil få et verdig liv først når livet mitt blir som
alle andres vil nødvendigvis medføre at på veien dit vil jeg se på livet mitt
som dritt, eller mindreverdig. Skulle jeg i tillegg mislykkes i å bli som alle andre vil det nødvendigvis bety at resten av livet mitt blir dritt. Og det vil jeg ikke tillate. Livet mitt starter ikke i framtiden. Livet mitt er her og nå. Livet mitt er kjæresten
min, barna mine, kunsten min, hobbyene mine, angsten min og depresjonene. Hver
morgen jeg møter er min egen morgen, og den blir ikke mer verdt om jeg får en
finere bil, eller når et sosialt nivå skammen min tillater meg å leve åpent
med. En morgen er en morgen uansett. Noen dager regner det, noen ganger skinner
solen. Været er til for oss alle. Og alle uten unntak opplever det samme.
Om jeg i stedet for å sammenligne meg med det uoppnåelige
eller mulig framtidige, heller aksepterte den jeg er her og nå, ville jeg slippe å erkjenne
følelsen min av mindreverd, min utilstrekkelighet. Og jeg kunne i stedet konsentrere
meg om stedet hvor jeg står, og den bevegelsen jeg er i.
Hvis alle som sliter med angst, med depresjoner eller andre
psykiske lidelser sluttet med å skamme seg over hvem de er og sluttet med å
gjemme seg bort, ville det bli så mye synlighet at det samtidig ville bli
umulig å sette fingeren på en enkelt. Og dermed ville det etter hvert bli
ufarlig å vise seg fram.
Livet mitt er her denne søndag morgen. I stuen min. Ved
tastaturet og dataskjermen mens jeg skriver til deg. Utenfor stuevinduet skinner solen. Døtrene mine ser
på tv. Rundt meg kan jeg se mine nå seks akvarier, med alt fra bitte små røde
og hvite reker til store stolte Malawiciklider.
Frokosten min besto av sjokolade som ble til overs fra lørdagskvelden. Angsten
ligger og sover like under huden. Jeg kan kjenne den dirrer i det jeg skriver
om den. Utenfor huset mitt har det ikke samlet seg en menneskemasse. Ingen mobb
med fakler og spyd. Når jeg senere i dag skal en tur ut vil ingen rømme når de
ser meg. Ingen vil kaste råtne egg etter meg. Ingen vil bue eller rope
ukvemsord eller si at jeg ikke har rett til å være meg, eller rett til å være
her. Ingen vil heller ta spesielle hensyn til meg. Enda jeg over lang tid har
vært helt åpen om at jeg har en psykisk lidelse.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Til ettertanke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar