Dagens link: 10 000

I dag kom smilet mitt fram da jeg sjekket  Facebook.  For jo, jeg er bruker av Facebook. For meg har det gitt åpninger og muligheter å bruke den siden.  Jeg har oppdaget kunst jeg ellers ikke ville ha fått oppleve, og kommet i kontakt med mennesker. Samtidig får jeg vist fram min egen kunst, og også profilert Vannlandet, som er bloggen du sitter og leser nå. For det skal jo noe til for å oppdage en side som Vannlandet i det mylderet av muligheter som ligger på nett. Så det er greit å få markedsført seg litt. Bloggen min er jo i tillegg litt smal kanskje, så den når ikke fullt så mange som for eksempel den bloggen de profilerte på Senkveld i går kveld, skrevet av et menneske som kaller seg fotballfrue. Jeg har ingen mulighet til å nå opp på et slikt nivå. Skulle jeg forsøke å bevege meg i den retningen måtte jeg nok velge helt andre tema enn jeg gjør, og bevege meg mer mot overflaten. Noe jeg ikke har lyst til. Jeg liker begreper som under overflaten, og det en kan finne der. Det en finner duppende på livets overflate er ikke alltid så spennende, sett fra mitt ståsted. Det er nede blant de skjøre korallene fargespillet trer fram.

Jeg har ikke nitti tusen lesere hver dag. Likevel er det kjekt at noen leser. Så om du er en av de som titter innom her fra tid til annen, så setter jeg derfor stor pris på om du deler med noen andre. Gjerne ved å klikke ”dele” eller ”share” på Facebook, eller på andre måter. Slik jeg har oppfattet det må det et ”dele” til, ikke et ”liker”, for at klikket ditt på Facebook skal nå ut til verden og ikke kun som en tilbakemelding til meg.

Det som fikk fram smilet mitt i dag etter å ha kaset et blikk på Facebook, var et møte med dårlig smak.  For jo, det finnes dårlig smak og det finnes god smak. Selvfølgelig kan en gå inn i tankemønstre som rettferdiggjør nettopp det en selv liker, gjennom å si at smaken er som baken – delt. Men det holder ikke. Noe er likevel vakrere, finere, smaker bedre eller høres bedre ut enn annet, mener jeg. En seig biff gir ikke folk flest like mye nytelse som en mør en, for eksempel. Så når folk snakker om at smaken er individuell, så snakker de ikke etter mine begreper nødvendigvis om kvaliteten på det de ser eller lytter til, men sin egen evne til å oppfatte. Og det er en rangering med totalt uinteressant fortegn med tanke på det kvalitative ved objektet de peker på.

Likevel er det slik at alle har rett til sin smak. Vi trenger ikke alle å like det samme. I møte med et objekt har vi rett til de følelser vi besitter, uten at noen skal komme og slakte vår evne til å skille gull fra møkk, og på den måten plassere oss på en skala, der de samtidig plasserer seg selv flerfoldige hakk over oss. En har lov til å være den en er, og like det en liker, så lenge det en liker ikke skader noen andre, tenker jeg. Noe denne mannen er et utmerket eksempel på. Noen vil si at Tatjana var skrudd og at kunsten og kunstneren ikke hadde noe som helst med god smak og gjøre. Andre vil stille på barrikadene for å gi rom for slike innslag og slike mennesker, og si at den etablerte gode smak kun er snobberi og har blitt etablert for å skape et klasseskille. Å ha forskjellige meninger er fint. Det skaper dynamikk og bevegelse.

Det er ikke alltid så lett å bære sin smak. Vår smak er med på å definere oss for oss selv og for omverden. Derfor velger noen å gi uttrykk for en smak som skal gi dem status, selv om de som individer ofte er langt mer nyanserte enn det de profilerer.  Både på godt og vondt. For mitt eget vedkommende definerer jeg meg selv blant annet gjennom denne bloggen. Jeg sier noe om meg selv. Likevel er det ikke slik at det jeg mener jeg sier, er det du leser. Du kan lese meg på en helt annen måte enn jeg selv eller en annen gjør. Du kan lese ting mellom eller bortenfor linjene, der du kan legge akkurat hva du måtte ønske, og mene det du vil om meg. Det samme gjelder den tidligere omtalte fotballfruen. Det som gir henne identitet og status er ikke nødvendigvis alt som kan knyttes til henne. Vi velger alle hva vi vil vise omverden, og forsøker så godt vi kan å gjøre oss spiselige. Noen er ivrigere enn andre. Å ikke bli oppfattet som spiselig vil jo si at en blir oppfattet som uspiselig. I din verden ville du kanskje løftet fram andre ting enn meg, eller fotballfruen, for å vise hvem du er. For eksempel en sportsprestasjon, eller hyppige besøk i kirken.

 Vi forsøker alle også å la noe vi synliggjør dekke over noe annet.  Den mest klassiske er kanskje å fronte sin musikksmak ut i fra det en tror gruppen en vil identifiseres med liker. Og smuglytte til DDE eller Vikingarna når en er alene. Helt på linje med de som kun leser Se & Hør på venteværelser.  I tillegg har vi uniformene. For uniformer har vi, selv om vi påberoper oss individualitet. Det er derfor det ofte er veldig lett å skille en ungdom som liker å høre på Death Metal fra en som liker Hip Hop. På samme måte som en godt voksen Mercedeseier forsøker å koble seg opp til en helt annen gruppe enn de som sitter bredbent på en Harley, midt oppe i midtlivskrisa. De langt fleste av oss søker en gruppetilhørighet, og bruker status og ytre signaler til å fortelle om det. Eller til å skjule noe.

For meg, som kunstner, er det viktig å ikke bli overveldet av andres smak. Eller andres meninger om det jeg arbeider med. Likevel synes jeg betraktninger og kritikk er viktig. Kritikk gir meg innfalsvinkler og muligheter jeg kan vurdere. Faren ligger i det å ville tilfredsstille kritikeren. Å ta råd eller veiledning opp til vurdering er ikke det samme som å tilfredsstille. Det er heller ikke det samme som å bli ledet, eller å bli frastjålet sin egenart. Å være i dialog med andre under et kunstnerisk arbeid er ikke det samme som å selge seg. Å være i dialog er å gi seg selv muligheter. Jeg synes at muligheter er langt bedre enn alternativet, som er å stå helt stille.

Og nå har faen meg noen drukket opp kaffen min. Det må være Albert.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 10 000