Vi blir til når noen tar på oss.

I går så jeg to program på tv, som jeg er glad for at jeg tok meg tid til å se. Det var ikke amerikanske serier med drap hvert femte minutt, ikke noe sportshysteri, ei heller innføring i hvordan steke ribba, akkopagnert av glitter, rødt, grønt og julesanger. I stedet var det noe fra forskjellige hverdagsliv. Det ene programmet viste hvordan mennesker i ei blokk i Oslo opplevde julaften, det het Glade jul. Det andre programmet het Bjarne vil ikke på film. Begge disse programmene tenderer kanskje mot det som kalles langsom-tv, selv om det ikke var i nærheten av å være like langsomt som å se på et tog snirkle seg gjennom landet i 24 timer.

Begge programmene gikk på NRK, og underbygger for meg viktigheten av å ha en tv-kanal som ikke er reklamestyrt eller eies av Discovery, slik at vi faktisk kan få denne type tv inn i stuene våre, og samtidig få litt perspektiv på livet. I blant trenger vi litt perspektiv på ting, kanskje langt mer enn vi trenger nye duppeditter eller spektakulære opplevelser.

Jeg liker å se på ting fra virkeligheten. Tidligere likte jeg kanskje best serier eller filmer, men nå er det altså virkeligheten som gjelder. Kanskje kan det ha noe å gjøre med at livet jeg selv lever ikke gir rom for de største krumspringene, og at jeg derfor lever litt gjennom det andre opplever. Ikke godt å si. Realiteten er uansett at jeg liker slike program som de to nevnte. De viser menneskelig varme og sårbarhet, og ikke bare glatte fasader.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at det ble sagt et par ting i det ene programmet som jeg selv har tenkt en del på. Det ene var: «Verdigheten er der fra du er født. Så lenge det er liv, skal det være verdig». Noe de som styrer skuta Norge for tiden burde tenke litt over også, der de fosser fram og raserer velferden og samtidig verdigheten til de svakeste i landet, mens de smiler på sitt aller glatteste, og satser på at folk flest ikke bryr seg om andre enn seg selv.

Det andre som ble sagt et sted, var «Vi blir til når noen tar på oss».

Spesielt det siste berørte meg. Ikke fordi det er nye tanker for meg, men fordi tanken vokser når noen andre også tenker slik. Og jeg kjente der og da at dette måtte jeg skrive noe om i morgen, som altså er akkurat nå, i dag.

Ta på meg!

Det er i blant skummelt å ta på andre. Det går gjerne fint med våre kjære og nære, men stryker du av en eller annen grunn noen andre over ryggen, på kinnet eller over armen, er vi plutselig på en helt annen banehalvdel, som ikke har blitt lettere å spille på etter #metoo. Det betyr ikke at #metoo ikke er en bra greie, for det er det virkelig. Likevel er det kommet noe inn på banen som en bør forholde seg til. Og det er kanskje lett å føle at det tryggeste er å ikke berøre noen. Ikke fordi det har tilkommet nye spilleregler nå, men fordi en har blitt minnet på de som allerede var der.

Ta på meg!

Jeg liker å bli berørt. Sånn er det bare. Jeg liker også å få en klem. Ikke av alle, men av dem jeg er trygg på og føler varme overfor. Og det gjelder de fleste av dem jeg omgås. Samtidig er det selvfølgelig noen sosiale nøkler en må forholde seg til, men som utgangspunkt liker jeg altså både å berøre og å bli berørt. Når noen tar på meg så merker jeg det veldig godt. Det er ikke en greie jeg er likegyldig til. Det er noe veldig konkret og elektrisk over en berøring, som på et vis et lite øyeblikk visker ut alt annet og snevrer inn verden, og jeg kjenner at jeg på et vis får en økt verdi. Jeg blir tilført noe. Jeg føler at noen bryr seg, har tillit til meg, og faktisk ønsker å ta på meg. Kanskje de til og med flørter litt med meg. Jeg liker litt flørt, et lite uskyldig kjærtegn, det gjør godt.

Nå er det likevel ikke alle berøringer som oppleves slik. Noen ganger liker jeg ikke å bli tatt på i det hele tatt. Men det skyldes gjerne at jeg ikke liker mennesket som står bak, eller at jeg setter spørsmål ved motivet. Det er for eksempel gjerne forskjell på en spontan berøring, og en berøring du opplever som kalkulert. En berøring som har til hensikt å etablere noe du ikke ønsker, er ingen god greie.

Stort sett er altså berøringer positivt, opplever jeg. Men det er ikke kun som kjærtegn, bekreftelser eller flørt de fungerer for meg. Livet mitt har blitt preget av angst gjennom mange år. Til tider panikkangst. Når den kicker inn, så hjelper det at noen tar på meg. Panikkangsten gir meg følelsen av å gå i oppløsning. Mitt fysiske jeg oppleves fragmentert, og det blir vanskelig å oppfatte skillet mellom det som er mitt indre liv og det som er rundt meg. Men det hjelper om noen tar på meg i en slik situasjon. Berøringen etablerer en kontakt med mitt fysiske jeg. Jeg blir med andre ord mer enn angsten og fragmentering, jeg blir på et vis til gjennom berøring, gjennom å bli tatt på.

Ta på meg!

Sånn, da har jeg skrevet litt av det jeg begynte å tenke på i går, kaffekoppen min er tom, og jeg får bevege meg videre inn i dagen. En dag som nok blir litt stille, siden jeg skal være alene. Kjæresten er syk med feber og forkjølelse, kanskje influensa, og jeg må være litt forsiktig så jeg ikke blir smittet. Mine herpa lunger trenger ingen lungebetennelse, for å si det sånn.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link måtte jo bli denne: