Uka skrider framover, snart er det en ny uke, og dermed slutt på den lille ferien jeg har hatt. Noe som ikke plager meg nevneverdig, selv om det har vært godt å ha noen dager fri. Når det gjelder dagen i dag, så skal jeg gjøre lite. Kjæresten er opptatt, så jeg skal antagelig ikke ut av huset heller. Men i går var vi på farten. Min bedre halvdel er nettopp ferdig med studiene for i høst (fikk A på eksamen, applaus, applaus), så nå driver hun med litt konkurranser/julekalendre på nett i førjulsstria, og vi var en runde for å hente noen saker hun har vunnet. Blant annet ei diger pute i hotellkvalitet fra Clarion, og en kaffemaskin fra Rema. Samtidig var vi innom svigermor og mannen, og spiste sen frokost, noe som ble veldig hyggelig. Med litt handling og annet i tillegg gikk mesteparten av dagen med til dette.
Å kjøre kjæresten rundt i slike sammenhenger er stort sett bare hyggelig. Men grunnen til at jeg nevner dette, er at jeg leste en artikkel i dag om gjerrighet. For jo, gjerrighet finnes. Og de fleste av oss besitter litt av sorten, uten at vi kanskje tenker over det. I stedet ser vi det gjerne slik at vi blant annet velger ut fra en form for rettferd (les: rettferdighet for oss selv). Kanskje vi måler tjenester eller penger eller vår tid på samme vis som da vi delte brus i to glass som barn. Det skulle være nøyaktig likt. Men i mitt hode funker det ikke slik i voksenalder, for alle tenker ikke slik lenger. Så vi bør snakke om, og ha litt fokus på det å gi, ikke kun på det å få.
Kjæresten min er ganske lav. Men om hun ber meg om å hente noe på øverste hylle for henne siden hun ikke rekker opp, krever ikke jeg at hun skal hente noe på en lav hylle for meg, og gjerne like ofte, fordi jeg må strekke meg lenger ned enn hun må. Det ville vært rimelig tåpelig, og hadde ikke handlet om rettferdighet i det hele tatt, men om en form for gjerrighet, antagelig iblandet makt. Og slik er vi gjerne på mange felt. Selv har jeg opplevd å bli kjørt hjem av noen, men blitt sluppet av fem hundre meter fra der jeg bor, fordi det var så kort å gå siste biten, eller litt kronglete å kjøre en liten omvei. Og de erfaringene har gjort at når jeg selv er sjåfør, blir folk kjørt helt fram dit de skal, så lenge det er mulig. Det får jo være måte på til gjerrighet, er mantraet mitt. Skal en først være gjerrig, får en finne noe skikkelig å være gjerrig på.
Om staten er gjerrig, vet jeg ikke. De siste årene har de langsomt spist av de godene vanskeligstilte har, og gitt mer til dem som har mye, men om det er gjerrighet de viser, er den likevel kanskje størst på feltet menneskeverd. For menneskeverdet og retten til den stjeles jo sammen med kronene, mens de selv unner seg selv mer og mer, og krever å slippe innsyn i både det ene og det andre der de ikke liker innsyn og spørsmål. De er altså gjerrige på åpenhet også. Noe som nok handler mye om makt og begjær, illustrert i det siste via blant annet Kristelig folkeparti og abortsak, Siv og hyttesak, og Erna og kalendersak.
Det siste vi fikk se, var Ernas smilende «ingen kommentar», på spørsmål angående Trine Skei Grandes angrep på Abid Raja. De færreste vil vel synes at en slik utskjelling/baksnakking er helt greit. Med andre ord, de vil mene noe om det. Men Erna ville ikke mene noe om det i det hele tatt. Hun ville ikke ta stilling. Det mellommenneskelige og moralske kompasset ble undertrykt av andre kompass. Antagelig et som jobber for å holde fasade og på makten. Samtidig stenger hun visst nå FB-siden sin, under dekke av at det legges ut trusler og skittkasting, slik at det ikke lenger skal gå å si noe til henne der, unntatt i kommentarfelt. Det betyr vel under ting hun har lagt ut selv. Noe som gir henne større kontroll over kritiske innspill som alle kan se, ikke kun skittkasting. I stedet for å bare slette overtrampene som legges ut, og gjerne straffeforfølge dem som tråkker over. En skulle tro hun hadde makt og folk nok rundt seg til å klare den oppgaven uten at hun trengte å forholde seg til det selv en gang. Slik jeg tenker om dette, viser det en form for gjerrighet, som igjen handler om makt - jeg vil ha, vil ha mer, og du skal holde deg unna. Skal en holde på makten nytter det ikke med gavmildhet og raushet og innsyn og kritiske ytringer i full blomst, da må nok gjerrigheten på bordet, ser det ut til. Og barndommens rettferdighetssans og minnet om brusglassene er long gone.
Å påstå at det er gjerrighet som får folk til å stemme på en høyreregjering, er kanskje å ta vel hardt i, men samtidig er det vanskelig å se at det er raushet som styrer valget. Når folk stemmer f.eks. Frp, så ser det ut for meg som at de har hovedfokus på å stenge flyktninger ute, og samtidig slippe bompenger, for å nevne noe. Selv om vi aldri har betalt mer bompenger enn nå. Og stemmer en Høyre, vil en gjerne slippe skatt, framfor å hjelpe de svakeste. Solidaritetstanker finnes visst ikke lenger. Det handler om meg, meg, meg, og ikke faen om jeg vil bruke blinklyset på Teslaen heller.
Når en går hjemme ei uke får en gjerne tid til å tenke litt. Selv tenker jeg på relasjoner, helse, alder, livet jeg har levd, mennesker jeg har møtt, jobben min og om jeg skal spise mer søtt i dag eller ikke. Og siden det fremdeles går å lese noen nyheter som ikke ligger bak en betalingsmur, gjør jeg meg noen tanker rundt det jeg finner der i tillegg. Om det jeg skriver står i forhold til det jeg tenker mest på, er jeg usikker på. Men jeg tenker i hvert fall litt innimellom et og annet sukkerkoma, skriver det som faller meg inn der og da, og forsøker å sette saker og ting jeg ser i perspektiv, så jeg ikke overveldes fullstendig av avmakt. Samtidig titter jeg litt på tv. Og i går så jeg et program, som blant annet handlet om en mann som fikk fjernet store deler av hjernen pga epilepsi. Operasjonen fungerte. Han ble kvitt epilepsien. Men han mistet samtidig hukommelsen, slik at han ikke husket noe annet enn det som skjedde før operasjonen. Han husket ikke lenger hva han spiste for to minutter siden, hvem han møtte for to minutter siden, eller noe som helst. Ingenting av det han opplevde kunne relateres til noe, og slik levde han til han døde flere tiår senere. Alt var nytt hele tiden, og han trodde han nettopp hadde blitt operert. Jeg tenker at slik begynner samfunnet å bli også. Minner fjernes eller forfalskes, konspirasjonsteorier får blomstre fritt, sannheter manipuleres og det blir vi også. Vi holder på å glemme vår historie, og hva som kan føre til hva. Det siste er at de vil operere bort andre verdenskrig og Holocaust fra skolebøkene. Og hvorfor vil de det? Trenger vi ikke nettopp å huske dette nå, mens populistene stormer som ei brun og blå bølge over verden?
Sånn, det var det. Nok skriving for i dag. Nå skal jeg spise litt frukt. Eller kanskje litt is med sjokolade- og lakrissaus på, pluss litt kirsebærsyltetøy. Hm, alle disse valgene en må ta…
Bildene er plukket fra tidligere utstillinger jeg har hatt.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar