onsdag 5. desember 2018

En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.




Det er dag tre av siste sommerferieuka mi. Og jeg må med skam meddele at jeg fremdeles koser ræva av meg. Det helt uten at dagene er fylt av spektakulære opplevelser, turistfeller i solskinn eller store mengder alkohol. I stedet er livet rimelig edruelig og veldig nedpå. Når jeg står opp på morgenen, noe jeg gjorde halv tolv i dag, har jeg først lagt lenge og dormet, gått ut og inn av søvn og drømmer, og når jeg endelig står opp, kjenner jeg at jeg gleder meg til dagen. Du skal se det skyldes terapilampa, sier kjæresten min, men det synes jeg er å tillegge den vel mye gjennomslagskraft, siden jeg har brukt den kun i noen dager enda. Men en skal jo aldri si aldri, så kanskje det stemmer. Hadde jeg vært bipolar, så kanskje, for bipolare skal holde seg unna slike lamper, leste jeg her en dag. De kan gi dem en kraftig effekt. Er du bipolar kan du visst gå litt i taket. Men jeg er ikke bipolar, og jeg har vel ikke egentlig gått i taket, jeg har det bare nedpå og rolig og harmonisk, uten å bekymre meg for mye om verken det ene eller andre, mens jeg spiser store mengder sjokolade, bløtkake og ostekakerester fra siste helgs bursdagsfeiring. Så hva behaget jeg opplever skyldes, om det har sitt utspring i mer enn at jeg har ei ferieuke med lite plikter, men desto mer kake, vet jeg ikke. Men åkkesom, så føles det bra å være kremkakespisende meg, kjenner jeg, og det er jo nok.



Nå skal det sies at jeg savner litt å være på atelieret også. Så i går kveld måtte jeg inn en tur for å sjekke tørkeprosessen til noe keramikk jeg lagde før ferien. Men jeg vet ikke sikkert om det er arbeidet jeg savner, eller folka jeg arbeider med. For jeg har det stort sett kjekt med dem jeg deler atelier med. Rett før ferien var det likevel ikke bare kjekt å være meg, men det tror jeg skyldes at jeg ble veldig sliten etter mye jobbing. Og da blir en gjerne mer sårbar for både det ene og det andre. I hvert fall blir jeg det. En liten bemerkning kan for eksempel vokse og med ett ta mye større plass enn den ville gjort om jeg ikke var sliten. Tenk bare selv, hvor mye mindre du tåler på hjemmefronten av kjerring, gubbe eller yngel, om du er skikkelig sliten og trøtt og går litt på automat. Da kunne du kanskje trengt et lite friminutt innimellom. Slik at du fikk senket skuldrene og kanskje hentet tilbake evnen til perspektivopplevelse og fleksibilitet. For perspektivene forsvinner gjerne når problemer banker på døra. Alt fokus rettes mot utfordringen, i stedet for å være fleksible knyter vi oss sammen i en knute, og det blir gjerne vanskelig å se sin egen rolle i det hele.



Når jeg sier rolle, så mener jeg ikke nødvendigvis at det er synonymt med ansvar. For en kan ende i en situasjon en har en rolle i, og derfor er deltakende, men ikke nødvendigvis samtidig sitter på ansvaret for hvorfor det hele startet eller vedvarer. Jeg, for eksempel, hadde en rolle i barndommen når far min pisket meg med et belte eller kjørte knyttneven inn i ansiktet mitt. Men jeg hadde ikke ansvaret for valgene hans. Noe det tok meg mange år å forstå. Jeg trodde at om jeg bare ble snillere og flinkere og ikke gjorde feil hele tiden, så ville alt bli bra. Det meste var med andre ord min feil. Slik hadde jeg det langt inn i voksenalder, og gjennom diverse forhold. Det var jo dette jeg var lært opp til å tro.  Så jeg trodde at om jeg bare var god og snill nok, ville jeg få den store premien som ligger i å bli elsket og sett. I dag ser jeg at det ikke var det det hele handlet om. Det er ikke alt jeg blir dradd inn i som jeg har ansvaret for, selv om jeg har en rolle i det. Og det er heller ikke alt jeg kan løse ved å være snill, harmonisk, eller underkastende. En kommer ikke til himmelen ved å slikke ræv.



Det er onsdag. Den lille snøen som kom i går ser ut til å forsvinne igjen. Noe jeg ikke gråter over. Snø gjør seg best på tv eller julekort. Selv vil jeg ha null snø og bare veier der jeg ferdes. Slik at jeg kommer fram med den lille bilen min. I det hele tatt er det mye jeg ikke vil ha, og mye jeg vil ha. Uten at jeg verken automatisk slipper unna eller får tildelt utifra ønskene mine. Skal jeg oppnå noe må jeg gjerne investere noe selv. Uten at jeg skal påstå at jeg vet hva jeg skal gjøre med snøproblemet. Det lille av avgasser Golfen min spyr ut er neppe nok til at temperaturen stiger nok til å gi helt snøfrie vintre. Da måtte jeg nok kjørt mye mer og mye lenger enn jeg gjør. Og det har jeg verken råd eller lyst til, selv om jeg har en drøm om å kjøre til Nordkapp. Drømmer skal en jo ha. Samtidig må en se at drømmer er drømmer og ikke noe en arbeider for, slik at en ikke blir bitter og innesluttet når de ikke oppfylles.



Nå har jeg sittet her og skrevet med lyset fra terapilampa mi rett i fjeset en stund, så nå slår jeg den av, og runder samtidig av dagens lille blogginnlegg. Så får vi se hva resten av dagen vil by på. Jeg regner med at de siste kakerestene forsvinner i dag, og det er litt leit, men kanskje like godt. Noen ganger kan det bli litt for mye sukker.

Når det gjelder deg, så får du gjøre det beste ut av ting. Med eller uten krem, med eller uten snø, og helst uten altfor mye stress.

Dagens bilder viser litt saker i leire jeg har laget tilbake i tid.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, ringetonen min:





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar