Jepp, det er jul, og jeg eter.

Da har vi kommet til andre dag jul. Det vil si at et par juledager ligger bak oss, mens hos meg ligger det et par nye kilo framme, på legemet. Allerede. Rett over beltestedet. Hvordan tilstanden  på fettfronten vil være etter at hele jula er over, er ikke godt å si, men det tegner ikke bra. Selv om jeg synes jeg har vært ganske måteholden fram til nå, er det visst ikke så mye som skal til før konsekvensene blir synlige. I hvert fall på vekta. Og framfor speilet. Men jeg får heise opp buksa og trekke inn magen så godt det lar seg gjøre, og leve videre på illusjonen om at jeg fremdeles er en ung, spenstig mann med draget på damene.

I dag blir det pinnekjøtt. Igjen. Vi lager alltid for mye mat, så restene fra julaften må spises opp. I morgen blir det svineribbe, med medisterkaker og medisterpølser. Hva det blir videre fram mot nyttårsaften er enda ikke bestemt. Men nyttårsaften blir det kalkun. Enten en hel en, eller en filet. Det kommer litt an på hvor mange som melder sin ankomst. Sitter vi der tre, fire stykker, blir en hel kalkun litt mye, og da kommer resteproblematikken på bordet igjen. Så, gi meg gjerne din mening rundt hel kalkun/filet problematikken. Blir det godt nok med filet, eller må det hel fugl og stuffing til? Hva skal jeg i såfall kjøre opp i den. Vet noen bruker brød blandet med diverse, men siden jeg har cøliaki må jeg droppe brødet.

Til kalkunen tenker jeg å prøve meg på en Waldorfsalat. Det har jeg aldri vært begeistret for tidligere, men vi hadde det til julelunsjen på atelieret, og den utgaven smakt godt. Så nå har jeg fått tak i oppskriften på den nevnte versjonen, og satser på at det vil smake flere ganer enn min egen, noe som er litt usikkert, må jeg vedgå. Men hallo, det er jeg som er kokken.

Julaften besto i tillegg til eting og hyggelig samvær også av gaver, som seg hør og bør. Eldste barnebarnet sto for utdelingen, mens jeg leste hva som sto på lappene for henne. Gira ble vi begge. Selv fikk jeg meg blant annet et par fancy sokker, som du kan se av bildet over her. Litt merkelig var det likevel, at det ene paret var en smule mindre enn det andre. Nesten så en skulle tro det var en far og sønn/datter greie. Antagelig var det vel heller en feil fra produsentens side. Åkkesom, de små sokkene passer med et nødskrik på de petite føttene til kjæresten, hun bruker vel 34-35 i sko eller noe rundt der, så derfor går vi nå det nye året i møte med like sokker med flammer på. Nå mangler bare like grilldresser. Men den tror jeg vi står over en stund enda.

I går var vi og spiste førstedagsmiddag hos svigermor, og fikk servert klippfisk med bacon. Det har blitt tradisjon, vi var en god gjeng, og det ble en hyggelig kveld, slik det bruker å være. En ungdom i selskapet stusset litt da jeg i en samtale brukte ordet ektemake. Det ordet hadde han ikke hørt noen bruke før. Noe som kanskje sier noe om min egen alder, men også noe om språkets utvikling. Det forsvinner noen ord på veien, som tidlige var alminnelig å bruke. Som staut, eller taskenspiller, og mye mer. For eksempel eplenikkers. Bare for å ha nevnt noe en ikke hører hver dag lenger.

Jeg regner med at du også har opplevd noe i jula, og har flere opplevelser i vente. Kanskje noen fellesmiddager, kanskje en middag alene. Kanskje opplever du at det blir for mye sosialisering, kanskje opplever du at det blir for lite. Kanskje hopper du til og med over det meste som har med jul å gjøre og kjører ditt eget løp. Enten det nå skyldes det ene eller det andre. For min del har jeg etter hvert blitt litt glad i jula, selv om jeg tidligere ikke likte den. Mye av de positive erfaringene som har kommet til, skyldes nok at jeg fikk barn. Men mine egne opplevelser fra barndommen var ikke gode. Det ble alltid bråk, kjefting og problemer i jula, og gjerne litt for mye alkohol for enkelte voksne utover julekvelden, med derpå følgende drama. Dessuten har jeg i mange år slitt med disse gavegreiene, fordi jeg som liten alltid fikk kjeft over at jeg ikke viste glede nok over det jeg fikk, noe som gjerne skyldtes at jeg stort sett fikk skit eller billige og «mer fornuftige» etterligninger av hva venner fikk. Jeg lærte meg derfor til å grue meg for å ta i mot noe av noen, jeg visste jeg ikke fikk noe jeg ønsket meg, jeg visste jeg ville får kjeft fordi jeg var en bortskjemt drittunge, og det vokste på meg etter som årene gikk. Fremdeles er det slik at jeg heller vil gi enn å ta i mot, selv om jeg i dag også kan oppleve glede ved julegaver jeg får. I tillegg til dette med hjemmesituasjonen, døde min bestefar på julaften da jeg var tolv, og en del år etterpå ble min mor gravlagt på en lillejulaften. Så der har du den.

                                                                          Heggen kirke, Vikersund.

Det er mange som blir syke på vinteren. Selv får jeg ofte lungebetennelse, og kanskje en liten vinterdepresjon, men ikke i år. Rett før jul i år, havnet derimot kjæresten på sykehus, med tung lungebetennelse og det som etter hvert viste seg å være perikaditt (betennelse i hjerteposen), men heldigvis fikk vi henne hjem tidsnok til å feire julekvelden. Litt redusert (les:ganske mye) er hun fremdeles, men det går seg vel til etter hvert, slik det gjerne gjør. Framover nå blir det jo litt roligere også, og maten er det uansett jeg som står for. Så hun får bare legge seg tilbake så godt hun kan og ta dagene med ro, er min oppfordring. Jeg ser jo hvor dårlig hun er, siden jeg kjenner henne. Andre får det kanskje ikke like godt med seg, for hun er ikke god på å klage. I stedet holder hun ut til det i blant kanskje blir litt for mye. Så som avslutning på dagens blogginnlegg, vil jeg gi en generell anbefaling til alle der ute som kanskje kjenner på noe de forsøker å bære alene, både nå i jula, men også ellers:

Klag litt, om du sliter med noe. Fortell hvordan du har det. I det minste til én. Det hjelper ingen om du kniper igjen alt som lar seg knipe igjen, og gnukker alene på det som er ræva og vanskelig. Forteller du ikke hva du trenger, er det få som vil gi deg det. Mens hvis du forteller, får noen opplevelsen av å kunne hjelpe deg, og som en forlengelse av det igjen også opplevelsen av å ha en egenverdi. For egenverdien vokser om en hjelper noen, ser noen, lytter litt, gir en ekstra hånd. Og nå snakker jeg ikke om å syte hele tiden som ei gammel sur tante, slik enkelte har for vane, men om å finne balansen. Det meste blir bedre med litt balanse, mens lite blir bedre omgitt av kun taushet. Taushet gir grobunn for lite annet enn bitterhet. Og bitterhet åpner få hjertedører. Ikke inn til ditt eget hjerte, og ikke inn til andres.

Dett var dett. Jula skrider videre, på det ene eller andre viset, for deg og for meg. Og vi må ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: