Jo mer rom vi gir til mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset.

Så kom snøen. Kanskje ikke i bøtter og spann, men et hvitt teppe har lagt seg utenfor huset hvor jeg bor. Noe jeg oppdaget da jeg sto opp i titiden i dag. Jepp, titiden. Jeg vet det er langt på dag, men jeg har tatt siste uken av sommerferien min nå, og da ser jeg ingen grunn til å bruke vekkerklokke. 

At det snør siste ferieuka mi, er første gang jeg opplever, tror jeg. Men så bruker jeg jo også å ta sommerferie tidligere. Grunnen til at den ble utsatt i år, er at det var så gøy å jobbe. Etter atten år siden jeg la opp som keramiker, har jeg begynt å dreie igjen. Og har en det gøy, er det jo ingen grunn til å ta ferie fra det. Ferie er ikke SÅ gøy, spør du meg. Ferie kan være mye, men den får meg ikke til å le meg ihjel.

Å stå opp sent og være hjemme fra atelieret føles til nå bra, kjenner jeg. Selv om det altså ikke havner i kategorien gøy. Men så har vi jo bare kommet til tirsdag, så hvordan resten av uken vil fortone seg, gjenstår å se. Jeg frykter at jeg vil kjede meg litt fra tid til annen. Men kjede seg er kanskje ikke det verste en kan gjøre. Selv om det påstås at barn og ungdom ikke kan den kunsten lenger og får hetta om noe er kjedelig slik at de må tenke og føle noe, så er jo jeg av en annen generasjon enn dem, og har lært meg til å stå i opplevelsen av erfaring. Det fantes ingen smarttelefoner eller data som kunne demme opp for kjedsomheten da jeg var ung, og tv startet ikke før kl. seks om ettermiddagen, med barne-tv. Resten av dagen måtte en finne på noe selv. Det var ingen som hadde tid til å underholde meg. Og slik er det litt fremdeles, selv om jeg ikke ser på barne-tv lenger - jeg må aktivere meg selv. Gi livet og timene innhold. Så da gjør jeg det da, og sitter her med terapilampa mi på morgenen, og skriver blogg som tusener, for ikke å si hundretusener, kanskje til og med millioner og mer, ikke skal lese. De vet ikke en gang om den. Men det er jo mye en ikke vet om, så bloggen min er vel ikke i en særstilling, skulle en tro. De fleste lever jo uansett godt med uvitenheten sin. Meg selv inklusive.

Det at det finnes så mange mennesker som ikke leser bloggen min, plager meg ikke så mye. Om det er et par stykker som leser og får noe ut av det, så er det bra. Men mye av grunnen til at jeg skriver, er at jeg får samlet tankene på den måten. Samtidig får jeg på et vis sett meg selv og min situasjon utenfra, ikke kun fra én vinkel, men fra flere. Jeg føler derfor at skribleriene mine løfter meg litt, og hjelper meg til å se retninger, belyse vanskelige følelser, relasjoner, sorg, sinne, håp og andre følelser.

Nå er det ikke slik at jeg forteller alt jeg tenker eller alt jeg føler her på Vannlandet. Men tankene går kjapt mens jeg skriver, og når de popper opp må jeg forhold meg til dem, enten jeg skriver dem ned eller ei. Jeg kan ikke flykte. Jeg tenker, og jeg føler noe. Hadde jeg sett på tv, hadde jeg forholdt meg til helt andre tanker og følelser. Så jeg tror det er bra for meg med denne tiden det tar å hakke ned noen ord. Ikke kun for det jeg sier, men minst like mye pga det som ligger mellom linjene, det som ikke blir sagt, det du ikke får se.

Det er ikke alltid en får så mye tid til kontemplasjon. Gjøremål, rutiner og krav fyller gjerne tiden vi har til rådighet, og i blant bruker vi disse tingene til å flykte fra oss selv, oppgaver og følelser og tanker vi ikke vil forholde oss til. Hvordan ei uke uten alt som forstyrrer vil påvirke meg, og ikke minst arbeidet mitt framover, vet jeg ikke. Men jeg tenker at jeg får tid til å skille litt mellom gull og møkk. Jeg kan se på ting jeg har laget fram til nå, gjøre meg noen tanker rundt verdier, estetikk, hva som er mulig og umulig, og derav hva jeg er tjent med å jobbe videre med. Jeg kan kjenne på mine egne følelser i forhold til fortid og framtid og kunst, kanskje dirigere noen av dem litt i en retning jeg føler meg tjent med, og jeg kan se på hvor jeg vil videre i utviklingen av kommende utstillinger etter den jeg arbeider mot nå. Samtidig kan jeg bearbeide tanker og følelser i forhold til relasjoner, gode og dårlige. Jeg kan velge litt hva jeg vil bygge på, la vokse, og jeg kan ha fokus på det jeg vil verdsette. Det jeg tror er bra for meg. Det vokser jeg mer på enn å krabbe rundt i halvmørket, og gnage på alt som gnager på meg. 

Eksempelvis opplevde jeg en god greie da jeg var med å sette opp en juleutstilling for galleriet vårt nylig, som kan gi rom for vekst. Det er noe med at når en arbeider tett på noen en stund, så kommer en også nærmere hverandre, om en vil, kan eller våger å slippe noen tett på. Noe som ikke alltid er en selvfølge for alle. Vi har alle vår historie og vår agenda, vår sårbarhet, fordommer, behov osv. Men er en i stand til denne nærheten, så skjer det gjerne noe, er min erfaring. I dette tilfellet både mellommenneskelig og med tanke på kunst. Tanker deles, ideer formes, ting åpnes opp i en selv og de som er rundt en. Så, mens vi monterte kunstverkene, ble det født og delt en del tanker om hvordan en former en utstilling, og hvordan en kan bruke rommet. En trenger jo ikke å bruke kun veggene, for eksempel. En har jo både gulv og tak og alt rommet i mellom, som en også kan bruke til noe. Det er mye luft som opptar plass i et rom, og hvorfor skal den ha eneretten? Samtidig trenger jo ikke for eksempel et bilde henges opp i ramme. Det kan sveve, krølles sammen, festes til en kube osv osv, gå fra to til tredimensjonalt. 

Et tidligere eksempel på dette med å jobbe med rommet, kan du se i denne utstillingen, som jeg viste for noen år siden. Da lagde jeg et eget rom inne i gallerirommet, og det ga en god effekt i forhold til hva jeg ønsket å formidle.

Det har blitt tirsdag. Og jeg kjenner at det er godt å sitte her og skrive og tenke litt. Plassere saker og ting der de hører hjemme, slik at verden ikke grøter seg sammen for meg, eller det som er vanskelig får for stor plass. For det finnes jo alltid noe som er vanskelig. Slik er det for deg, og slik er det for meg. Vi slipper ikke unna det. Men kanskje vi kan velge litt med tanke på hvordan vi forholder oss til det vi opplever som vanskelig. Hvor mye plass dritten skal få. Og hvor mye plass de gode tingene skal få. Vi har jo gjerne litt av begge deler i livene våre. Jeg tenker at  jo mer rom vi gir til møkka og mørket, jo mindre rom blir det igjen til lyset, vekst, positive relasjoner og verdier, fordi det rommet som er oss, på et vis har sine rammer og derfor er begrenset. Samtidig er det jo slik, at lys får oss til se utover, mens mørket får oss til å se innover. Og er vi ikke oppmerksomme på denne sammenhengen, ender vi kanskje opp med å leve i tussmørket uten å vite om det en gang, fordi vi er så vant med å leve, tenke, føle og relatere oss til mennesker rundt oss som vi gjør, fordi vi ser mer på det som er vondt eller utfordrende, enn det som er mulig.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok for i dag, så da sier jeg bare tudelu, og ønsker deg en fin dag.

Husker ikke hva jeg har vist før, men bildene viser litt av det jeg holder på med for tiden, i forskjellige stadier i prosessen.

Bjørn

Dagens link: