Desember.

Det går mot jul, og i dag skal vi ha den årlige julelunsjen på atelieret. Noe som bruker å bli en koselig liten happening i dannede former uten altfor store utskeielser eller fråtsing, og sikkert blir slik i år også. Andre gjør ting på annen måte. Gjerne iblandet store mengder alkohol. Som igjen gjerne gir noen konsekvenser, som en kanskje ikke alltid er like glad for i etterkant. 

Nå mot slutten av året, føles det ganske greit å tenke på tiden som har gått fra forrige julelunsj, synes jeg. I året vi snart legger bak oss har jeg hatt en maleriutstilling, og et intervju knyttet til den vil komme på nett etter hvert, når den er ferdig klippet og tilrettelagt. Denne utstillingen ble veldig annerledes alt annet jeg har gjort. 

Det er moro å gjøre nye ting. For eksempel male minimalistiske bilder, som til den nevnte utstillingen. Det som likevel har vært det morsomste, er at jeg har begynt å arbeide med keramikk igjen. Og enkelte dager er spenningen og gleden ved dette så sterk at det sitrer av forventning i meg før jeg går på jobb. Og det må jo være et bra sted å være i livet, for en uføretrygdet mann med depressive tendenser - det å ha en jobb å gå til, og en glede knyttet til den. 

I mai skal jeg vise hva den omtalte arbeidsgleden har resultert i. Da skal jeg ha en utstilling, hvor jeg viser arbeider inspirert av japansk keramikk. Noe som er både spennende og litt skummelt. De siste årene har jeg vist mest maleri og installasjoner, og en skulle kanskje tro at jeg var mer trygg på keramikkfeltet, siden det er derfra jeg kommer. Men jeg føler at fallhøyden er større når jeg skal vise ting som er knyttet til mitt opprinnelige fag, og det jeg ble utdannet til. Uansett, det går nok bra. Jeg er ikke lenger så opptatt av hva andre mener om det jeg gjør, som jeg kanskje har vært tidligere. Riktig og galt er ikke så tydelige størrelser, og jeg har hovedfokus på eksperimentering og min egen glede ved den.

Fram til mai er det likevel en vei å gå, og nå er det altså jul som står på trappene aller først. Selv skal jeg feire julaften med kjæresten og søsteren hennes. Deres barn er hos fedrene denne jula, men jeg får begge mine døtre hjem, pluss samboere og barnebarn. Og jula består jo av flere dager enn julaften, hvor vi alle kan samles. Så dette blir nok bra. Gaver er innkjøpt, og det samme er julematen. Jeg er med andre ord allerede ferdig med forberedelse. Det eneste som står igjen er pynting av kjærestens juletre på lillejulaften. Hjemme hos meg selv er dekorasjonene allerede på plass, som du kan se av dagens bilder. Etter som årene har krøpet innpå meg, har det i mitt hode blitt slik at tradisjoner og hvordan en markerer ting er litt opp til en selv, så da blir det som det blir.

Det er ikke alltid jeg har gledet meg til jul. Veldig ofte har jeg gruet meg. Noe som skyldes uheldige opplevelser som barn, pluss at julen i blant har kommet med noen dødsfall i familien. Så det blir litt følelser knyttet til høytiden, ikke alle like gode. Men i år gleder jeg meg litt nå, kjenner jeg, og alt det andre ligger litt mere gjemt i skyggen av forventninger enn det til tider har gjort. Så nå ser jeg fram både til julaften, og til fellesmiddager i romjula. 

Jeg tenker at det er mange flere enn meg som har hatt eller har et anstrengt forhold til jula. Og til deg eller dere skulle jeg gjerne gitt i julegave en oppskrift som redder skiten, noe som kunne gi deg litt trøst, og jula di et godt innhold,  men en slik oppskrift har jeg dessverre ikke. En må ta det som det kommer, og forsøke så godt en kan å ikke grave seg selv ned i gamle minner, savn eller sorg. Kanskje finne en alternativ måte å gjøre ting på. Noe som passer bedre for en selv enn de tradisjonene en likevel ikke får noe glede ut av. Det er du som styrer over ditt liv, og du som skal leve det. Slik er det i julen også. Selv om det selvfølgelig er viktig å huske på at en ikke skal styre andres liv i samme slengen, kun for å få dekket egne behov. Mye handler ofte om oss selv, men ikke alt trenger å gjøre det hele tiden. Skal en feire jula sammen med noen, så feire den ikke i de strenge reglenes tegn, men i romslighetens. Der du tar hensyn til både deg selv og de rundt deg.

Det var det. Nå må jeg bevege legemet inn i dusjen, før jeg drar på julelunsj, så da runder jeg av på vanlig måte. I dag med en litt melankolsk julesang, som jeg liker veldig godt. Jeg er jo til tider en liten melankoliker, må vite.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: