Under jakten på en japansk hage.

I morgen skal jeg på jobb. I dag er det søndag og gjøre_lite_dag, men mandag legger jeg inn et høyere gir igjen. Min lille ferie er med andre ord over. Egentlig jukset jeg litt i går, da stakk jeg en tur innom atelieret og satte en råbrann. Det vil si, jeg satte i gang første brenning i ovn for keramikken jeg holder på å lage. I morgen regner jeg med at ovnen er avkjølt, og da er planen å glasere og brenne tingene en gang til. Noe som alltid er spennende. For resultatet er ikke nødvendigvis gitt bestandig. Noe kan bli bedre enn forventet, mens annet kan bli bare ræva. Sånn er det å være keramiker, en trenger ikke å bestige verdens høyeste fjell for å få oppleve spenning. Og i mai skal tingene stilles ut. Blir ganske spennende det også. Selv om det er litt tidlig, kjenner jeg, siden jeg la opp som keramiker for atten år siden, og nok kunne trengt et år ekstra til å eksperimentere fram noe. Men sant å si begynner jeg å få det travelt. For etter utstillingen i mai, er det bare tre år igjen til jeg blir pensjonist. Og jeg rekker ikke så mange utstillinger fram til da. Kanskje to til etter den i mai, eller tre. Det gjenstår å se.

Det var likevel ikke keramikk jeg ville snakke mest om i dag. Jeg tenkte å si noe om det å skjerme seg. Min hjemmeuke handlet litt om det. Jeg var sliten, og da hjelper det å skjerme seg litt mot inntrykk, er min erfaring. Sikkert din erfaring også, selv om du kanskje ikke bruker samme ord på det. Men tenk deg at du er veldig sliten, og alt og alle rundt deg presser på med krav og lyd og stemmer. Da kunne det nok vært en fordel å kunne trekke seg litt tilbake og skjerme seg litt. Er en i alderen med masete unger, kravstore partnere og litt for store regninger, så blir det nok vanskelig, men i min alder lar det seg altså gjøre.

Det er mye jeg skjermer meg mot etter hvert. Til og med tv. I hvert fall noen programmer. For i blant blir det for vondt å se. Jeg dumpet for eksempel innom en programserie på NRK som heter Overleverne for litt siden. Temaet denne kvelden var historien til en dame som ble skutt av sin mann, og blant annet mistet den ene armen etterpå. Og det kjente jeg så langt inn i sjela at jeg skiftet kanal etter få minutter. 

Jeg føler at jeg etter hvert som årene har gått, har mistet noe av de filtrene jeg hadde da jeg var yngre. Den gang lo jeg litt av min bestemor, som ikke orket å se på Dagsrevyen lenger. Men nå er jeg altså litt der jeg også, selv om jeg stort sett fikser å se Dagsrevyen. Likevel, noen historier klarer jeg ikke å distansere meg nok fra. Og uten de nevnte filtrene som kan dempe eller fargelegge enkelte følelser, slipper alt inn til hvor det gjør vondest. Om dette skyldes empati eller noe annet, vet jeg ikke, men jeg adopterer i blant veldig fort følelsene til dem som lider, opplever jeg. Og det har jeg ikke alltid lyst til å gjøre. Jeg har nok med å navigere blant mine egne møkkafølelser og erfaringer, om jeg ikke skal henge meg opp alle andres også, selv om du bretter dem ut på skjermen i beste sendetid. Du får føle dem sjøl, det hjelper ikke deg om jeg føler dem også. Så i stedet velger jeg altså å skjerme meg litt, og ha fokus på andre ting. Helst ting som gjør meg godt. For poenget er jo ikke å ha det jævligst mulig kun på grunn av en forkvaklet form for solidaritet, skulle jeg mene. Så masochistisk er jeg ikke. Så jeg skrur av tv, skifter kanal, eller fjerner meg fra dem eller det som invaderer meg på en negativ måte så godt det lar seg gjøre. Stenger av. Sorry Mac, her slipper du ikke inn. Ikke i dag.

Hva det innebærer å stenge av, er ikke alltid godt å si. Stenger en for det ene, så kanskje en stenger for noe annet samtidig. Stenger en folk ute fordi de påvirker deg negativt, så stenger en kanskje for dem som vil deg godt også. Så det gjelder å finne en balanse.

Når en arbeider med kunst, opplever jeg at følelsene spiller en rimelig stor rolle. Jeg kan ikke basere alt på intellekt, kunnskap, læresetninger eller hva andre kan komme til å mene om det jeg gjør.  Jeg må være i kontakt med noe annet. Noe litt dypere i meg  enn smalltalkens glatte krumspring på mitt livs overflater. Nå, når jeg arbeider med japansk inspirert keramikk, kjenner jeg at det er best å kjenne på en form for harmoni. Litt sånn som jeg i mangel av bedre viten kan kalle et hint av en buddhistisk zen greie. Så det søker jeg på flere felt for å finne en vei inn i. Blant annet i det jeg spiser. Så det blir mye asiatisk mat for tiden. I går lagde jeg Chop Suey. Det smakte utmerket, uten at jeg skal påstå at jeg følte Buddhas nærvær av den grunn.

En gjør så godt en kan, der en kan. Og det er kanskje riktig å si at jeg søker en form for balanse for tiden. Et harmonisk sted inni meg hvor jeg føler en slags dialog med leira, dens muligheter og begrensninger. Det betyr i praksis at jeg må strekke ting mot sine grenser i blant, så forsøke å samle det igjen, for å kunne se på noe fysisk framfor kun å tenke det, som for eksempel ved bollen på det øverste bildet.  Jeg vet ikke om den fungerer, men jeg måtte teste det ut, ikke kun tenke det. 

Målet for arbeidsprosessen min nå er å finne noe som minner meg om å være i en japansk hage, hvor skillet mellom det ytre og det indre viskes ut, og jeg bare er der og da. Maler jeg et bilde, kan det være andre ting jeg må være i kontakt med enn harmoni. I blant må jeg hente fram vonde og vanskelige følelser og erfaringer for å oppnå det jeg vil, som i maleriet/selvportrettet under her. Men jeg kjenner at jeg vil velge selv hvor jeg vil være, og hva jeg vil være i kontakt med. Og for å få til det, må jeg altså sette opp noen stengsler i blant, fordi inntrykkene flommer jo gjerne på, og krever i blant stor plass. Så stor at stedet inni meg kommer i skyggen av pigger og torner og krav og andres sannheter, og risikerer å visne av mangel på næring, luft og lys.

Jeg vet ikke om du fikk noe ut av dette jeg har skrevet i dag. Men for meg handler det om å sette ord på det jeg tenker og føler, for på den måten å forstå det bedre. Om jeg forstår noe, er det lettere  forholde seg til det, opplever jeg, og lettere å ta riktige veivalg. For veivalg må vi jo ta hele tiden. Og nå, velger jeg å gå i den retningen som avslutter dette blogginnlegget. Så der har du den.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: