T T T = Ting Tar Tid

Det er kjøligere om morgenen nå, snart kommer høsten. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til det. Ikke at jeg gruer meg så fryktelig heller, men det vipper nok en grad eller to over på den negative siden av en skala, i hvert fall. Høst er ikke så gøy. Jeg går ikke mesteparten av året og tenker, åh, snart er det høst. Sånne lengsler er forbeholdt sommeren. Mens den verste gruingen er forbeholdt snø.

For et par dager siden måtte jeg til legen. Lungebetennelsen jeg har slitt med blusset opp igjen, første antibiotikakur var tydeligvis ikke nok. Så nå er jeg i gang med nummer to. Samtidig ble jeg satt på antidepressiva. Stemningsleiet mitt har vært litt nede noen måneder. Og jeg har det med å få en depresjon fra tid til annen. Men ting tyder på at jeg nå har lært å være litt i framkant og kjenne igjen signalene, så jeg ikke lar ting gå så langt at alt blir helt svart før det blir tatt tak i.

Antidepressiva, eller lykkepiller som de også blir kalt, gir ikke mye lykke. Men de gir ganske mye ubehag. Potensielle bivirkninger er mange, og første tiden når en begynner å bruke dem er langt fra behagelige. I hvert fall opplever jeg det slik, her jeg sitter og svetter kjemi ut av skrikende porer. Det føles som om jeg har fått i meg noe jeg ikke tåler, og kroppen oppleves ikke god. Jeg håper det går seg til rimelig raskt, for jeg er ikke mye glad i ubehag, jeg har absolutt ikke en masochistisk side.

Fallet i stemningsleiet mitt kom etter siste utstillingsåpning. Det var i mai. Og jeg var forberedt på en nedtur. Det får jeg alltid etter en utstilling. Jeg opplever en tristhet og en tomhet og en meningsløshet i det jeg holder på med, og jeg gruer meg til å gå i gang med neste prosjekt. Kanskje handler det litt om at prosjektene mine alltid er knyttet til vanskelige tema, som krever at jeg må kjenne på ting over lang tid. For selv om ikke alt jeg lager handler om min private historie, så ligger det alltid en gjenkjennelse i følelsene knyttet til historiene som jeg må forholde meg til. Min neste utstilling skal handle om å strekke seg mot en gud når livet blir for vanskelig, men også om selvskading, tatovering og andre bastante uttrykk for smerte, søken og identitet. Og jeg hadde håpet på å være godt i gang med bildene til den utstillingen nå. Men jeg har ikke fått gjort ferdig første bilde en gang. Alt jeg kjenner på er motstand, ingen glede over arbeidet. Jeg håper gleden pluss litt energi kommer tilbake snart.  Det bruker ikke å gå så lang tid før jeg er oppe etter en ferdigstilt utstilling igjen som denne gangen. Og jeg liker det ikke.

Det er mange kunstnere som opplever en nedtur etter å ha ferdigstilt et arbeid, mener jeg å ha lest. Forfattere og billedkunstnere og andre. For egen del minner følelsene litt om de en kan få om en mister noe. Eller noen. Et eller annet som har vært intenst og har strukket seg over tid. Plutselig er det borte, og det er ikke bare å plukke noe nytt ut av lufta som skal erstatte det.

Vi opplever alle at noe blir borte for oss gjennom et liv. Det kan være materielle ting, ting som har affeksjonsverdi eller gir oss status, eller dødsfall. Og vi kan for eksempel ende opp med kjærlighetssorg. Og den skal en ta på alvor. For heller ikke ved slike følelser går det å plukke en annen følelse ut av lufta som skal erstatte den. T T T, ting tar tid. Og for enkelte kan den tiden være krevende å komme igjennom.

Fordi ting tar tid, er det lett for de som står rundt den med svartsinn å bli utålmodige. Og kanskje begynne å pushe litt.  Komme med all verdens forslag om hva som bør gjøres. For eksempel si at en må ta seg sammen. Men hadde det vært så enkelt hadde det jo ikke vært et problem. Her kan du lese litt om depresjon, og hvordan forholde seg til det.

Og dette var dagens statusrapport. Tid for frokost og en dusj, og så får jeg ta meg en tur på atelieret. Kanskje det er akkurat i dag det oppstår et bånd mellom lerretet og meg selv igjen. Alternativt er det jo ikke dumt å bare prate litt med folk.

Dagens bilde har tittelen "Regresjon".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Du gråter så store tåra