Drømmer og virkelighet.

Noen av dere som har tittet innom Vannlandet mer enn en gang, har kanskje fått med dere at jeg driver med akvarier på fritiden. Kanskje også at jeg i noen av akvariene har Bie-reker. I natt drømte jeg at det kom en liten fugl uten vinger og spiste rekene. Etter masse strev og stress fikk jeg fanget fuglen i en håv. Men plutselig var det kommet en større vingeløs fugl inn i håven også, og den forsøkte å svelge den mindre. Da våknet jeg, etter først å ha rukket å tenke:

Hva gjør jeg nå?

Jeg klarer ikke å få noe fornuftig ut av denne drømmen. Selv om en i blant jo kan finne noe som gir en forståelse eller et spørsmål å forholde seg til i det en drømmer. Men det handler vel mer om at vi tilpasser drømmene til våre tanker, følelser og livet vi lever, enn at drømmene kommer med et skjult budskap. Slik forholder i hvert fall jeg meg til det.

Med et slikt utgangspunkt, så virker det for meg som klokere å se på livet sitt enn drømmene sine, om en for eksempel leter etter mål og mening.  For mål og mening ønsker vi jo gjerne å få oppleve fra tid til annen, selv om mesteparten av tiden kanskje går med til å få unna daglige gjøremål og å fantasere om ting som glitrer. Alternativt drømme om en form for smertefrihet. Det kommer an på hvordan en har det, hva som stjeler fokus i de små øyeblikk vi kan tillate oss å tenke på det vi til vanlig ikke helt våger. Uansett går mye tid med til å planlegge, gjøre ting automatisk, og til å gjenta ting. Tanker og handlinger. Uten at vi reflekterer spesielt mye over hva vi gjør, for vi har jo gjort det så ofte før og skal gjøre det i morgen. Derfor kan det være godt at vi for eksempel ikke trenger så mye tankevirksomhet for å vaske opp, eller kjøre bil der du kjører til daglig, men i stedet kobler inn autopiloten, og har tankene et helt annet sted mens vi holder på. Lar dem få sveve litt fritt. Og følelsene også. Som i et lite friminutt.

Om vi har dagene fylt opp med masse gjøremål og plikter og ungekjøring og vet ikke hva, så blir det kanskje ikke så mye tid til å se nærmere på valg en tar, eller sortere blant de vi kunne velge mellom. Livet har pekt seg ut en retning og vi henger sprellende etter, mens vi forsøker å overbevise oss selv om at vi har kontroll. Og det har vi jo stort sett, i hvert fall ved oppvaskbenken, og kanskje også over bilen. Uten at vi nødvendigvis har kontroll over han som sitter i bilen som kommer i mot oss.

Ting skjer. Det skulle ikke skje deg, men det gjør det. Du hadde hendene i lomma da du gikk ned en trapp, og så falt du, ute av stand til å ta i mot. Og som jeg nevnte et annet sted her på Vannlandet: Livet er fullt av trapper.

Vi faller. Det er ikke til å unngå. Og så får vi noen skrubbsår, og er vi heldige lærer vi noe i prosessen. Som for eksempel å ikke ha hendene i lomma når vi løper. For meg er Vannlandet i blant som det å ha hendene framme og tilgjengelige så de kan ta i mot, slik at ikke alt får lov til å få en tyngde stor nok til å trykke meg mot jord. Tanker og følelser får utløp via ordene jeg har til rådighet og blir en motvekt til tyngdekraften, jeg får navigert i mitt indre liv blant det jeg tror på og verdier jeg strekker meg etter, det jeg skammer meg over og det jeg ønsker ugjort. Det å skrive gir meg tid. Tid som ikke brukes på andre, eller på å gjøre noe jeg må gjøre, burde gjøre eller vet jeg ikke får til. Tid jeg kan bruke på å tenke etter, og til å bli kjent med meg selv. Og litt av de tankene som dukker opp deler jeg med deg. Selv om jeg holder mesteparten for meg selv. Skulle jeg delt alt jeg tenker og føler måtte jeg skrevet veldig fort og veldig lenge, og det ville ikke blitt tid igjen til meg selv hvor jeg kunne forsøke å skape orden i kaos. Jeg ville også blitt veldig naken, og åpen for hugg. Noe som ikke akkurat går så godt sammen med det å ha angst og en velutviklet fantasi.

Liten fugl mistet vingene blir spist av stor fugl som mistet vingene og begge er fanget av meg. Hva skal jeg gjøre med dem? Hva gjorde jeg med dem? Slo jeg dem ihjel for å forsvare de små og sårbare rekene mine, eller for å straffe dem? Reddet jeg den lille fuglen fra den store og slapp begge fri? Det får jeg aldri vite, for jeg våknet fra drømmen. Men jeg vet litt om andre ting. Ting som ikke skjer i drømmene mine. Jeg vet litt om hva som foregår i meg og rundt meg når jeg er våken, og i og rundt mine nærmeste. Jeg vet litt om påvirkningskraften jeg har og hvor jeg ikke har den. Jeg har samlet meg noen erfaringer og tenkt noen tanker.  Et lite barn vet ikke like mye som meg, og i morgen vet også jeg mer enn jeg gjør i dag. Denne kunnskapen kan jeg bruke til noe som ikke er nedbrytende, eller på bekostning av noen. 

Det er ikke alltid det er mine behov som er de viktigste. Det er heller ikke alltid andres behov er viktigere enn mine. Vi har alle drømmer, lengsler, håp, men vi har alle også muligheten til å trampe noen ned i vår søken etter tilfredsstillelse. Men i motsetning til barnet, vet jeg at om jeg ødelegger noe, så kan ikke alt repareres. Og at i motsetning til i drømmene, kan jeg i våken tilstand ha en viss styring på trapper og hender og fall og potensielle møter med skrikende metall. Slik er det med deg også. Du er ikke hjelpeløs, fanget i et grep som langsomt klemmer saften ut av deg, eller med hendene i lomma og i fritt fall. Du er mye mer enn det.

Historien bak dagens maleri finner du om du klikker her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: The New Toy