For deg. Og for oss.

Ny dag. Og sola skinner på sitt mest flørtende over Bergen. Gårsdagens lappe-happening ble godt mottatt, og vi fikk en fin liten stund sammen, hvor vi blant annet fikk pratet litt om alt som skjer for tiden. For det er mye som er i forandring denne sensommer i år, med nye skoler og nye planer for alle unntatt meg. Jeg henger bare sprellende etter, og gliser fra øre til øre over hvor godt kjæresten min ser ut til å trives for tiden. Det får henne til å gløde av energi, og jeg kjenner på noe som minner mistenkelig om forelskelse når jeg ser på henne, og hun forteller om alt hun tenker og alt som skjer. Det virker som om tankene springer både hit og dit, som småkåte kalver på vårbeite inne i hodet hennes, mens de hun klarer å fange slynger hun ut av munnen og øynene som fra et overflødighetshorn, og de stanger meg rett i hjertet.  Moro.

Lungebetennelsen er nå tydelig på tilbakegang. Og selv om jeg nok kommer til å være litt redusert en stund enda, så føles det godt å merke at ting går rette veien. I går kveld var første kvelden på lenge at jeg hadde litt overskudd. Selv om det ikke var så mye. Jeg var rimelig kake etter lappeseansen.

Det meste i livet går litt opp og ned. Vi opplever alle fine dager og vi opplever alle mer slitsomme dager. Og noen opplever i blant at livet blir veldig tungt og mørkt, og de ender kanskje opp med å stille spørsmålet om det vil fortsette å være slik for bestandig.  Men det vil det ikke. De som stiller dette spørsmålet har bare glemt de gode minnene og de gode opplevelsene de likevel bærer med seg. For veldig ofte handler et slikt spørsmål om at en har en depresjon.  Og depresjonen legger seg som et tungt teppe over alt som er godt, alt det som er til å spise frydefullt med fingrene eller smile helt fram til regnbuer.  Men akkurat som lungebetennelser går depresjoner over. Enten du har en type som er tilbakevendende eller opplever den for første gang, så vil den gå over. Og det er det viktig å minne seg selv på. All erfaring vi har tilsier at livet ikke er statisk. Ingen av oss har stått stille på ett lite sted og følt akkurat det samme hele livet. Det har vært en bevegelse. Som en bølge. Og greia med bølger er at de har topper og daler. De kan komme i form av myke dønninger, eller de kan komme som brottsjø. De kan komme som en berg og dalbane som får oss til å hyle av fryd, eller som skummende hvite fjell som kaster seg over oss og drar oss under. Men vi popper opp igjen. Og så legger været seg, og vi finner igjen fast grunn under føttene.

I dag er planen å skifte litt vann på et par av akvariene mine. De har fått litt for lite omsorg denne tiden hvor jeg ikke har vært i form. Jeg kommer ikke til å orke å ta alle, men om jeg bruker litt tid vil jeg orke å ta litt. Og litt er gjerne bedre enn ingenting. Så kan jeg ta litt mer i morgen, til jobben er gjort. Kanskje må jeg til og med bruke tre eller fire dager på å komme gjennom jobben. For ikke alle jobber gjør seg fort eller lett.

Fiskene er helt avhengige av meg. Uten meg får de ikke reint vann eller mat. Når det gjelder meg selv, så er jeg også avhengig av meg. Skal jeg komme meg et steg videre fram, må jeg sette den ene foten framfor den andre. Og noen ganger kan det å løfte foten kreve veldig mye. Mens det er veldig lett å se den lange veien framfor seg, og hva det vil koste å gå den. Men vi trenger ikke å gå alle skrittene med en gang. Vi trenger ikke å løfte alle våre kommende dager i hendene og kjenne vekten tynge. Vi kan kjenne hvordan det oppleves å løfte foten, og så sette den ett skritt fram. Ikke mer enn det. I blant er det absolutt nok i seg selv for et menneske å kjenne på. 

Hva foten symboliserer kan være så mangt. Det kan være å begynne på et nytt studium, det kan være å steke noen lapper en kveld, gå seg en tur, eller bare snakke med noen. Fortelle hvordan en har det. Hva en tenker og hva en føler. Dele. Å dele er ikke det aller dummeste en gjør. For når du deler det du tenker og føler, så setter du ord på ting. Og når du setter ord på ting hører du din egen stemme. Samtidig hører og ser noen andre deg, og kan gi deg tilbakemeldinger på tankene dine og følelsene dine.  Tilbakemeldingene blir kanskje ikke alltid slik du ville ønsket dem, men de er likevel noe. Og langt mer enn stillhet. Det er i berøringen av et annet menneske vi blir til, sa Kirkegaard eller hvem det nå var. Og det er noe i det. Jeg vet jeg har nevnt det før, men det er verdt å si igjen.

Berøring er så mangt. Berøring er møtet med et blikk fra ei desillusjonert kassadame når du betaler varene dine på Rema. Det er en liten hilsen fra en sjåfør i en bil du slipper fram før deg.  Det er barna dine som hater og elsker deg alt etter dagens humør, og det er møtet med alle andre du har rundt deg. En kjærest, en venn, en søster eller en kollega. Berøringer gjør vondt og berøringer gjør godt. Berøringer er å være. Berøring er også en liten blogg som Vannlandet. Den er kanskje ikke så stor, men den er der. Og du kan speile deg i den. Du kan lete mellom ordene i håp om å finne bekreftelse på at ingenting er av verdi, eller du kan bruke dem til å søke etter håpene dine, styrken din, viljen din, kraften. For det ligger der, inne i deg. Ingenting er borte, selv ikke om dagen starter med regn eller dype bølgedaler.  Sammen med alt det fine og fargerike og skjøre finnes det inni deg. Alt sammen er der. For deg. Og for oss.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: All is Full of Love