Den våte, kalde flekken, og andre scenarioer.

For å la meg inspirere til å skrive noe, surfet jeg i dag raskt gjennom noen nyheter på nettet. Og nyheter finnes, selvfølgelig. Men om noen trenger meg til å skrive videre om dem er en annen sak.  For eksempel skrives det om en halshugging, som skal være utført av islamistiske IS opprørere i Irak. Og det er jo grusomt, slik krig alltid er. Folk drepes over hele linja. Av begge sider. Barn og voksne, kvinner og menn. Slik har det vært til alle tider. Gjerne med en religiøs begrunnelse i ryggen, som skal rettferdiggjøre grusomhetene og skjule at det handler om makt. Som for eksempel i Korstogene. Og uten at jeg skal ta stilling til det, så påberoper begge sider seg gjerne å ha retten på sin side. Selv om det å påberope seg noe ikke nødvendigvis automatisk gjør det som serveres mer spiselig.

På den andre siden av spekteret når det kommer til nyheter, ligger en artikkel om TV2 sin satsing i høst. Illustrert ved hjelp av litt pene damer, og en beskrivelse av kjolene deres. At det skrives en forklaring på hvordan en kjole ser ut ved siden av selve bildet, er et valg andre enn meg bør være stolt av. Selv går jeg ikke videre på den. Fotballfruens debut som programleder er heller ikke så interessant at jeg vil mene spesielt mye om det.

Innimellom alt som finnes av gode og dårlige og uinteressante nyheter, ligger det selvfølgelig også reklame. Enten det er på nett eller tv, reklamen følger med.  Men for meg personlig er det rimelig uinteressant hvor mange rynker jeg kan minimere eller fjerne ved hjelp av liposomer, eselballesvette, eller spytt fra lamaer som har beitet kun på en plante som er utrydningstruet og pleiet av jomfruer. Det er langt mer interessant hvor mange rynker som vil bli mindre, eventuelt forsvinne. Men ingen løfter gis på det området. Kan og vil er to forskjellige ting. Så i stedet for å love noe, blir du fortalt at du kan bli opptil så mange prosent bedre i magen ved å abonnere på ei pille som skal være gratis første måneden, du kan vinne opptil så mange kroner på et nettkasino om du bare spiller bort et par tusen først, eller miste opptil så mange kilo i løpet av ei uke ved hjelp av en eller annen kur. Og det er jo helt uinteressant, det sier ingenting, men serveres likevel som noe vi bør satse på. Slik illusjoner på salg gjerne blir servert. Kjøp Jiff, og boligen din blir som et slott, mens ungene slutter å snørre, skrike, klage, gnåle, hyle og gnage deg i stykker, og i stedet sitter pent ved bordet og bare smiler hele tiden, mens de tegner bilder av lykkelige familier med en sol i ene hjørnet og alle verdens farger spredd utover med sjenerøs hånd. Uten at noen bruker tusj på veggen selvfølgelig, men skulle så være, så fjerner mor det raskt og effektivt før hun får badet til å skinne.  For ikke å snakke om sexslivet ditt. Jiff gir deg jo et hav av tid og overskudd til andre ting enn å vaske, så til og med far begynner å smile etter å ha tatt fredagsrengjøring i løpet av noen minutter, og uten en gang å ødelegge pressen i buksa. Så verken han eller mor er slitne når kvelden kommer. De er bare lykkelige og rene og pene hele tiden.

Her på Vannlandet gis ingen løfter. Du blir ikke lovt noe som helst. Og absolutt ikke at livet ditt blir opptil så mye bedre, eller du opptil så mange kilo lettere, og alle rundt deg lykkeligere opp i mot en prosentsats på ca hundre. Vannlandet har ikke som mål å bygge opp under fantasier og illusjoner, eller lover deg et bedre sexliv - alternativt et i det hele tatt.  Men så selger jeg heller ikke noe, så jeg trenger ikke å henge løfter på det jeg skriver. Det er ikke meningen at du skal manipuleres til betale for noe som veldig ofte ikke helt holder hva det lover. Det får andre ta seg av. Noe de klarer på en utmerket måte. Som fører til at vi samler og samler og kjøper nytt og nytt og nytt, fordi det kanskje funker denne gangen. Og skulle det bli mye dritt rundt oss, kan vi jo samle alt det vi handlet som ikke funket og putte det i eksellente garderobe og oppbevaringsløsninger med esker og bokser og kurver og speilflater, og som du ikke behøver å betale for på lenge enda, vi gir selvfølgelig betalingsutsettelse. Og alt kan rengjøres og bli skinnende og kjempepent og rent med Jiff - nå enda bedre. Og Jiff fungerer på glassflater, den er jeg med på, men du blir ikke jevnt over et lykkeligere menneske av den. Selv om reklamen viser deg at du blir det. Så alt til sitt bruk.

Jeg er ikke ute etter pengene dine. Derfor har jeg heller ingen reklame på Vannlandet, slik en del bloggere velger å ha. Jeg har heller ingen planer om å slippe det til. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg er ute etter. Men om det finnes noe mål og mening bak en blogg som Vannlandet, så er den kanskje koblet til noe jeg kan kalle navigering. Et forsøk på å se både framover, bakover og rett ned, for å få en oversikt. For å se hvor jeg skal, må jeg se hvor jeg står og hvor jeg kom fra. Og slik er det for oss alle. For å bli kjent med oss selv må vi inn i oss selv, og våge å se hva som ligger der. Ikke kun det vi ønsker å se, men også det vi ikke ønsker å se, må vi gi oppmerksomhet. Og så må vi våge å kjenne på de følelsene som dukker opp i møtet med det. Så kanskje er dette og lignende innlegg mest ment som en påminnelse for både deg og meg. Vi blir ikke lykkeligere av å skjule det som ligger i oss, det vi tenker og føler. Selv om vi kan framstå som det, om alt vi viser er en overflate som stadig poleres av vårt livs Jiff. Men lykken kommer ikke i form av fortrengning eller kamuflering. Den kommer heller ikke i form av et elektrisk støt mot cellulittene, silikon i puppene, eller ei pille for å få en enda større penis som damene bare vil stå i kø for å hengi seg til, den kommer ikke ved hjelp av vidunderløsninger som i utgangspunktet ikke lover noe som helst, men som i stedet bare gir seg ut for å gjøre det, gjennom å ordlegge seg på en måte som kun handler om å manipulere deg til å dra kortet. Gjerne rikt motiverende ved hjelp av bilder som viser før og etter, men lite eller ingenting av det som ligger i mellom. Og i hvert fall ingenting om alle skuffelsene som venter på folk rundt i de tusen hjem. 

Mitt forrige innlegg ga jeg tittelen ”Lykkelige meg”. Så hva er lykke da? Hva er det som gjør deg lykkelig? Er det å shoppe eller gjøre rent? Er det et sexliv hvor ingen promper, ingen har kviser eller hår, alt er vakkert med riktig bakgrunnsmusikk og levende lys, orgasmene er som vulkanutbrudd fra en annen verden og står i kø tett som ettermiddagsrushet på fredagen, og du selv aldri ender opp på den kalde, våte flekken etterpå? Er det noe helt annet? Noe som handler om dem du bryr deg om, de du har rundt deg? Handler det om kommunikasjon, berøringer, smil, vennlighet, oppofrelse, synlighet, støtte, sjenerøsitet, eller handler det om noe som ikke er avhengig av andre i det hele tatt? Noe som er bare ditt? Som for eksempel et hopp i fallskjerm? Et karrierejump? Eller en ferie alene i Thailand? En feit konto som ingen vet noe om? Eller ny bil som bare du får kjøre? Ligger drømmen i å få være en av dem med med vakre kjoler, broilermuskler, fine frisyrer, og om å få posere på en rød løper? Og hva er så det å være U-lykkelig? Kan dét kobles til rynker, oppvaskmidler, treg avføring, feil bil, eller folk som er rundt deg/ikke rundt deg? Hva er din aller største sorg? Og hva er du reddest for å miste?

Jeg tror lykken kan være så mangt. Kanskje er det en blanding av mange ting, som former en helhet. Og i en helhet gis det rom også for det som ikke er perfekt. Som den kalde, våte flekken. Kanskje til og med sorg. Men jeg tror samtidig at jeg for egen del i blant kan forveksle lykke med noe som kunne fått en mer konkret betegnelse. For eksempel Beherskelse. Å beherske noe kan gjøre meg lykkelig, føler jeg. Men jeg kan når jeg behersker noe samtidig bli så høy på meg selv at det også grenser opp mot selvgodhet. Er selvgodhet lykke, for følelsen kan jo kjennes ut som å være kongen på haugen? Eller er selvgodhet noe som er avhengig av å være på bekostning av noen, hvor den andre er helt nødvendig for å definere deg selv og det du bruker for å heve deg over den andre, og derfor i behov av noe helt annet enn Lykke som beskrivende ord? Er lykken å kunne trykke noen ned, klart og tydelig, som i å hovere? Er det lykke i å trykke noen ned, men å slippe unna med det, fordi det er forkledd? Er det lykke i å bli sett opp til? Er lykken å gi, er den å få, er den å være bedre enn alle andre, eie mer, eller å ha mye mer å lide for enn alle andre? Kan lidelse gi noe som minner om lykke? Hva om lidelse har blitt koblet til identiteten din?  Vil en da kunne bli lykkelig uten den? Eller vil en gjennom å gi slipp på den bli kun Ingenting, et tomt skall uten noen misjon lenger, på full fart mot rynker og forfall, hvor ingen kremer eller vaskemidler eller drømmer lenger fungerer som illusjonsgivende næring? Som i et hus alle forlot? 

Bildet som følger dagen blogg viser den spede begynnelsen på maleriet jeg holder på med for tiden. Det er 100x120cm stort, og har arbeidstittelen ”Stigmata”.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: House Where Nobody Lives