Livet er ikke et lite, trangt rom.

Det er søndag. Utenfor vinduet jeg sitter ved, seiler hvite skyer under en blå himmel. Uværet som rammet Vestlandet og Bergen i natt har roet seg. Selv merket jeg ikke så mye til det. Det blåste, jeg skal ikke nekte for det, men naboens trampoline står der den sto i går, så de verste vindkastene traff ikke akkurat her jeg bor.  Andre steder var det verre.

Ellers er det fremdeles lite futt i meg. Lungebetennelsen har bestemt seg for å ta sin tid. Ikke noe ferdig over natten for den, i motsetning til for stormen. Så det er bare å være tålmodig. Men tålmodig er jeg ikke. Det føles som nok nå. Jeg vil bli frisk slik at jeg kan ta turen innom datteren min, og barnebarnet som har kommet til verden. For besøk hos babyen før jeg blir frisk igjen sa legen min nei til. Og en bør vel høre på legen. Ikke alltid vite best. For når en vet best og slutter å lytte, blir det en framstiller som viten ofte bare en forkledning av hva en ønsker. Så nå sitter jeg her, og koser meg i stedet med bilder datteren min sender meg av Aria. Uten egentlig verken lyst til å skrive, eller med noe å skrive om. Sånn er det i blant. Men noe må en jo gjøre. Så derfor gjør jeg det. Og begynner en på noe blir det jo gjerne noe ut av det også, so here we go again:

Dagen startet med pilleinntak og et solid krus varm solbærsaft. Den varme drikken får det til å løsne litt i brystet, opplever jeg. Og det finnes vel noen vitaminer igjen i brygget også, selv om vi ikke akkurat snakker hjemmelaget. Så der er det én ting jeg kan gjøre, som ikke koster all verden verken av penger eller pust. Andre ting jeg kan gjøre er å se på tv. Og det gjør jeg. Den skal jeg ha. Kom ikke her og si noe annet. Utfordringen er at det stort sett er ræl på skjermen i disse dager. Men jeg tyr litt til Nettflix, eventuelt opptak jeg har gjort. Selv om Netflix heller ikke byr på de største opplevelsene etter at en har skummet fløten. Og nå er kruset med den varme saften tømt, så da får jeg sette på dagens første kaffe. Med fløte. Blir mye flytende inntak på morgenen dette, så det blir nok mye pissing etter hvert. Men hallo, det koster ikke mye pust det heller. Og noe må en jo som sagt finne på. En kan ikke bare ligge på ryggen og stirre inn i det store intet. I hvert fall er det greit å kunne velge noe annet enn det. Det kunne jeg ikke som barn.

Da jeg var liten var jeg et barn som ikke gråt, blir det sagt. Så jeg lå gjerne inne på et rom uten å forstyrre noen til det var tid for pupp. Og da smilte jeg alltid når de kom inn, har jeg også blitt fortalt oppigjennom, sammen med mye latter. Som om det var en morsom ting at jeg alltid smilte, og ikke en trist ting at jeg bare lå og stirret inn i ingenting i timer av gangen. Kjæresten min sier at det ikke var fordi jeg var et snilt barn jeg ikke gråt, men fordi jeg hadde gitt opp. Rekken av tapte kamper starter i blant tidlig, må vel i så fall være konklusjonen.

Det er mye som skjer i barndommen som det kan være vanskelig å rette på senere. Barndommen setter sine spor. I dag vet vi hvor viktig det er med samspill foreldre og barn i mellom. Tilstedeværelse, berøring, blikkontakt og stemmer. Vi vet også noe om det å bli sett etter hvert som en vokser opp, og hva traumer i form av vold og trusler kan medføre. Men i tillegg vet vi at alt likevel ikke er en tapt kamp, selv om en ikke fikk utlevert de beste kortene fra begynnelsen av. En kan gjøre noe med sitt eget liv. En kan ta kontroll, en kan ta styring. Enten en er tjue, tretti eller femti år gammel kommer en til veikryss, hvor en må velge retning. Hvor det finnes nye muligheter. Og en kan forsøke så godt en kan og ta kloke valg. Det er ikke alltid lett, men med årene blir det lettere. Og kloke valg defineres ikke kun gjennom muligheten for de store seirene en ser for seg i hildringer, men lang oftere gjennom de små tingene en klarer å få til i hverdagen.  Det å ikke ta snarveier, være ”lur”, men heller i det å tenke seg litt om. Seieren ligger ikke i at du slapp unna en parkeringsbot, men i at du valgte å parkere der det er lov. Seire ligger ikke i å ha makt over dine kjære, men i å se dine kjæres behov. Seieren ligger ikke i å oppdra et barn til lydighet, men i å gi det opplevelsen av å være elsket, sammen med redskaper til å ta kloke valg. Valgmuligheter er en realitet, og det er de riktige valgene du tar som gir deg en identitet som lar deg tenke lenger enn til øyeblikket og øyeblikkets behov til umiddelbar tilfredsstillelse. Så selv om vi får høre at vi skal leve i nuet, må vi likevel lære oss til å se framover. For selv om det ligger solskinnsdager og venter på oss, ligger også de harde møtene med brutale vegger og venter på en glipp fra oss, sammen med stupene og de harde landingene. Og landingene møter vi noen og en hver. Så får en bare forsøke å krabbe seg opp igjen. Starte på nytt. Gjøre det en kan, så godt en kan. Ikke gi opp.

Dagen er i gang. Tankene om barndom som dukket opp nå ser jeg på som naturlige, siden jeg nettopp ble bestefar. Og en får mye tid til å tenke både bakover og framover når en stort sett ligger helt stille. Men det er likevel mest når jeg skriver her på Vannlandet at slike tanker kommer opp. Dagene nå går mer med til å kjede seg enn til å grave seg ned i vanskelige tema.

I morgen er ferien definitivt over. Fredag kom bonusbarna mine hjem fra sommertiden de har hatt sammen med faren, og i morgen begynner kjæresten min på universitet etter mange års studieopphold. Tidligere er hun utdannet barnevernspedagog, nå er det psykologi hun skal forsøke seg på. Og snart er jeg selv på beina igjen, og skal tilbake til atelieret og arbeide videre på det jeg holder på med der. Et toårig prosjekt som skal ende i en maleriutstilling med store bilder som tar utgangspunkt i det å tro, og å bære tro med seg som veiviser eller noe å holde fast i. Ikke med utgangspunkt i hva jeg selv tror eller ikke tror, men fordi temaet er spennende å gå inn i, og fordi kristne motiver har blitt brukt så mye i kunsten opp igjennom tiden. I september skal jeg en tur til Harstad sammen med noen kolleger, i forbindelse med åpningen av en nasjonal utstilling av RÅ kunst (Outsider art), som Sør-Troms Museum/Trastad samlinger  har fått i stand, og hvor noen av oss ved atelieret hvor jeg arbeider har hatt en finger med i spillet gjennom å samle inn materiale i Bergensområdet. Så livet går videre. Disse dagene hvor det har skrumpet ned til å dreie seg mest om å puste, varer ikke evig.  Livet er ikke kun et lite, trangt rom som handler mest om det som begrenser, det er også alt som sprer seg utover og åpner dører. Livet er ikke alt du aldri fant, oppnådde eller det som ble stjålet fra deg. Livet er alt du fikk. Alt du er.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Jag vil tacka livet