I dag er det siste dagen med antibiotika. Det betyr at en
periode er over. Noe de fleste perioder ender opp med å bli. Det være seg raskt,
eller etter lang tid. Pusteproblemperioden min tok et par, tre uker, men
lungene mine ser nå ut til å være på bedringens vei, og jeg peser her og nå
bare litt mer enn en gjennomsnittlig blotter. Det vil si at noe går mot slutten, mens noe
annet er i startgropa.
Dagen i dag skal ikke brukes til så mye. Bloggskriving og litt
helgehandel blir nok de største, selvstendige inngrepene i tiden denne lørdagen
gir til disposisjon. Resten av tiden ender antagelig opp med å bli spist opp av
tv og sulling, og litt tid sammen med kjæresten. Hva jeg skal kjøpe på butikken vet jeg ikke helt enda, men jeg
finner nok ut av det. Mat må en jo ha, om en skal ivareta mageflesket.
En ting jeg har lyst til denne helgen er ellers å besøke barnebarnet,
datteren min og barnefaren. Jeg har måttet holde meg unna grunnet
lungebetennelsen, men nå tror jeg det må gå greit med litt sosialisering. Ungene
til kjæresten min har enda ikke fått hilse på den lille, siden de var på ferie
da hun kom til verden, men de er jo bonustante og onkel, så det er kanskje på
tide å stikke bortom nå så de også blir introdusert for vårt nye familiemedlem.
Å ta initiativet til et besøk er en grei ting, synes jeg. Og
både Beate og jeg er veldig klare på at det er vi som skal være limet som trekker
oss alle sammen. Vi kan ikke sitte hjemme og bare forvente at de unge drar oss
med og inn i livene deres. Vi må gjøre noe selv. Vi har et ansvar. Gjennom for
eksempel å lage til litt søndagsmiddager og slikt. Bare så vi får litt tid
sammen. Det trenger ikke å være så formelt eller de store greiene. Foreløpig er
det kun mine unger som har flyttet for seg selv, men om ikke mange årene følger
Beates etter. Og da sitter vi der da, om vi ikke tar litt ansvar. For ikke alt
er barnas ansvar. Og ikke alt går seg til av seg selv.
Til vanlig er det jeg som står for det å legge opp til fellesmiddager,
og det skyldes nok mye at det jeg som lager maten. Mens vi spiser hos Beate, siden hun har
størst plass. Sånn har det blitt hos oss, og det er greit. Men det siste året
har jeg vært dårlig til å følge opp. Overskuddet har ikke vært så stort hele
tiden, og jeg har utsatt ting. Nå er det på tide med en forandring igjen, føler
jeg. Tiden bare går, og jeg kjenner på at jeg vil være med som noe mer enn ei
kvise i ræva på den.
For et par uker siden var min yngste datter hjemme en ukes
tid i forbindelse med søsterens fødsel, og jeg kjente at det var godt. Så jeg tror jeg vil ha mer, uten å måtte vente
altfor lenge. Og i mer ligger ikke
kun retten til å velge selv eller til å kreve, men også i forpliktelsene og i
det å investere. For det handler om
investeringer. Jeg får forsøke å få henne hjem en tur i høstferien.
Noen ganger gir investeringen umiddelbar gevinst, andre
ganger kommer gevinsten over tid. Men lite kommer av seg selv. Det meste må
pleies og dyrkes fram. Sukkererter er godt. Men de blir ikke store og søte om
de ikke får vann og næring. Og da er vi kommet fram til kjepphesten min – valg.
Vi kan velge. Selv om et hvert valg gjerne har både en potensiell kostnad og en
gevinst bakt inn i seg, så er det noe en må leve med. Ikke alt er alltid
forutsigbart til ned på detaljnivå, ikke alt går alltid slik vi vil, men vi kan
velge å forsøke noe av det som ligger klart til å plukkes. Og et bra
utgangspunkt er å snakke sammen. Å sette ord på ting gjør dem synlige. Og å gjøre noe synlig handler også om hva en kan bringe til torgs selv, litt om hva en vil, og hva en er
villig til selv, og ikke bare om å kreve. Du
kan ikke kreve noe av sukkerertene, men du kan legge ting til rette for dem. Så
får en bare ta kampen mot sneglene om og hvis de skulle komme. Noe de gjerne gjør.
Sneglene er bildet på vårt livs langsomt gnagende kjever. De er horden som eter
opp tiden vår. De er kampen som aldri slutter. En dag er de der bare. Og så
blir det litt opp til oss selv hvor mange av dem som skal få lov til å bli, eventuelt
om vi gir dem alle frie tøyler, dropper sukkerertene og kjøper en pose chips i
stedet.
Dagen begynner å dra seg utpå. Mens jeg har skrevet har jeg samtidig gjort en avtale med datteren min angående morgendagen. Det er på tide med
litt frokost. I minst et par år har den bestått av en kopp kaffe og ei skive
med jordbærsyltetøy, og den har vært første post på dagens timeplan. Men mens
jeg var syk, la jeg om rutinene litt. Og startet kun med varm solbærsaft med en
påfølgende kopp kaffe. Deretter ble det
havregryn med banan, litt lenger utpå. Så slik blir det i dag også. Jeg synes
den lille forandringen har fungert ypperlig. Noe små forandringer i blant gjør.
Dagens bilde er fra utstillingen synlig/usynlig, som jeg viste i 2011.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Der aner jeg din hånd.
Godt å lese at du er bedre. OG at du tør å dra på "søk" som lillemannen vår sier. Han var på "søk" i dag og lurte på: "Har vi igjen noen is i dag?" ca 2 minutter etter at han hadde sparket av seg skoene i gangen.
SvarSlettSlike forandringer av dagen liker jeg :)
Klem :)
Hei Annemor.
SlettLitt søk må til. Det motsatte er jo å klamre seg til noe. Og selv om en sikkert gjør det også, så er alle små søk med på å holde en litt yngre til sinns enn tyngden av alle sannhetene gjør. Så en får søke der søk er mulig.
Ha en fin dag.:)
Bjørn