Nå er det du som har penslene.

I går la jeg meg sent, så det ble langt på dag før jeg sto opp igjen i dag. Slik er det i blant. I går skyldtes det at kjæresten var på legevakten med en av arvingene, og ble sittende der i nærmere seks timer. Min oppgave i løpet av kvelden strakk seg til å kjøre og hente, og sitte hjemme og vente. Så høyreregjeringens store satsing på helse har nok ikke nådd grasrota enda. Og vil vel kanskje ikke gjøre det heller. I Bergen finnes det jo også private aktører som holder døgnåpne nå, så har du litt penger kan du unngå køene. Uten at jeg likevel skal uttale meg så skråsikkert om akkurat dette med priser. Et raskt søk på Volvat sin hjemmeside gjør meg ikke klokere i så henseende, utover at jeg kan lese at det er mulig å kjøpe et medlemskap, som koster deg kr. 1400 i året. Dette medlemskapet skal gi deg noen prosenter ved konsultasjon. Men skal prosenter ha noe for seg som agn, bør jo utgangspunktet ikke være småpenger for at regnestykket skal friste.

For meg virker det merkelig at en unge skal måtte sitte seks timer med smerter, før en lege kommer og sjekker, for så å konkludere i løpet av to minutter og løpe videre.  Det er noe som ikke stemmer i det der. Noe med respekt og det å bli ivaretatt. Så kanskje skattelette for dem med mye likevel ikke er stedet en regjering bør sette kursen mot. Kanskje det finnes felt hvor pengene kunne kommet bedre til nytte enn i lomma på dem som allerede har nok, og mer til. Og om det nå er slik at skattelette skal deles ut, så hadde det vært mer solidarisk å gi en felles sum i lette til alle, ikke regne ut i fra hva du allerede har, der den som har mest også får mest. For noen år siden fikk de med aller minst inntekt hjelp til strømregningen en vinter, siden den fløy skyhøyt.  Det ville jo vært på trynet om de med størst hus og inntekt i samme slengen hadde fått prosentvis samme hjelp til regningen. Men slikt snakkes ikke om når det kommer til skatt. Har du mye så skal du få mer. Halleluja, kamelen og nåløyet er for lengst glemt, så la oss bruke energien på å rense gatene for tiggere i stedet.

I dag skal jeg hilse på barnebarnet som kom til verden for en måned siden. Og det gleder jeg meg til. Snart kommer også høstens første bursdag hos oss, og så går det i ett med den sorten til nærmere sommeren igjen. Bursdager er fint. Selv om det kan være et ork å stelle i stand. Men det får nå stå sin prøve. Bursdager er å komme sammen, styrke bånd og se hverandre. Samtidig som vi gjør litt stas på den som har dagen sin. Noe som kan oppleves godt for den som feires, men også for dem som feirer. Så det å si at jeg trenger ikke noe, ikke feire meg, la oss gå det forbi i stillhet, blir på en måte å ta i fra sine nærmeste noe – det å gi – det å fortelle deg at du betyr noe for dem.

Å gi er ikke det dummeste en opplever. Det kan for mange være kjekt å få – jeg ser den - men det er også kjekt å gi bort. For eget vedkommende er jeg mer bekvem med å gi gaver enn å få.  Og grunnen til det strekker seg helt tilbake til barndommen, hvor det å vise takknemlighet var en oppgave det ofte ble umulig å leve opp til. Det er grenser for hvor glad en kan bli for noe en aldri ønsket seg. Og hos meg var det slik at jeg sjelden fikk noe jeg ønsket meg, og jeg var sjelden glad nok for det. Noe som medførte at jeg ble utsatt for både raseri og spydstikk, der det lå an til å blø mest. Var jeg ikke glad nok, ble det pekt på med fingre mektigere enn alle tiders skam, og jeg ble klemt flat under vekten av nedverdigelsens klamme fot. Alt akkompagnert til en brølende eller spydig stemme som fortalte meg for et forferdelig menneske jeg var. At jeg manglet alt som kunne minne om følelser og at jeg var ingenting verdt. Så gaver har jeg hatt problemer med i alle år, og sliter til tider enda med å ta i mot noe.  Ikke fordi det jeg får ikke er bra nok, langt der i fra, men fordi jeg selv ikke er bra nok. Til gjengjeld har jeg blitt en racer på å bake bløtkake, og det er jo noe det også. En søker egenverdi der en finner den. Til og med i illusjonene. Kaka er tross alt rimelig middelmådig.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Om hvordan du føler i forhold til det å gi eller å ta i mot. Men om det medfører utfordringer så er det en grunn til utfordringene. De poppet ikke opp av seg selv. De kom fra et sted. Og dette stedet er ikke nødvendigvis i deg. Det kan like gjerne ha kommet utenfra. Så husk på det, om noe begynner å kludre seg til i deg en dag da du eller en annen skal feires. Noe eller noen satte det i gang. Mens du, du kom til verden som et blankt lerret. Et lerret som noen satte spor på. Men i går var i går og i dag er i dag. Og nå er det du som har ansvar. Nå er det du som har overtatt penslene. 

Dagens bilde er tatt av min yngste datter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Everybody Knows