De altoppslukende følelsene.

Så var det søndag. Ikke noe spesielt ved det. Søndag kommer hver uke. Eneste forskjellen søndager i mellom, er datoen og hva en bruker dem til. Selv bruker jeg begynnelsen av denne til å skrive blogg. Etter først å ha fått i meg en halv kopp kaffe og ei skive brød. Datteren min som er hjemme i Bergen en tur, sov hos moren sin i natt, så det er stille rundt meg. Alt jeg hører er lyden gjennom et åpent vindu av regn som faller, klakkingen fra tastaturet og noen surrende akvariepumper. Men det er i grunnen nok. Alt trenger ikke å være koblet til så mye lyd. I hvert fall ikke om en er alene. Om en er sammen med noen kan det enkelte ganger også være greit med litt stillhet, men ofte er det greit å gi litt lyd.

I går var kjæresten og jeg i et hageparty hos Svigermor og mannen. Med god mat og godt drikke. Noe som i utgangspunktet skulle gi muligheter for lyd i form av stemmer. Noe det også gjorde, selv om stemmen ikke ble overbelastet for undertegnede. Angsten låste meg litt for mye til at det opplevdes kontrollerbart, så jeg ble veldig stille etter hvert. Selv om jeg hadde litt kjemi som krykke i systemet. Hadde jeg drukket slik de andre gjorde, ville det kanskje gått lettere, men jeg kjørte, så det var utelukket. Ikke er jeg så glad i å drikke meg full nok til å dempe angsten lenger heller. Det er mange år siden jeg sluttet med den løsningen.

Å sitte i en forsamling og ikke ta del i praten er ikke så gøy. Her gikk praten i tillegg mye på engelsk, siden det var noen spanske besøkende til stede, og det gjorde det ikke lettere å ta sin plass. Jeg har ikke noe problem med å forstå engelsk, men jeg er ikke glad i å snakke det. Etter noen timer forsvant kjemikrykka ut av blodet, og da var det på tide å trekke seg tilbake og sette kursen hjemover, før angsten utviklet seg til å bli så sterk at jeg ikke ville klare å reise meg. For det kan skje. Angsten kan låse meg så til de grader at jeg ikke en gang kan vri på hodet eller løfte ei hand. Jeg kan sett utenfra bli fullstendig som en statue. Mens sett innenfra oppleves det som å være i oppløsning. Det vil si ute av stand til kjenne kroppen som et samlet hele, med den fysiske begrensningen som ligger i det. Angsten kan ta fra meg følelsen av hva som er utenfor meg og hva som er innenfor. Det vil si at jeg ”flyter ut”.  Så jeg opplever at det er bedre å lytte til det kroppen forteller i slike situasjoner, enn å ikke respondere. Så kjæresten og jeg takket for oss.

Samlet sett ble kvelden en litt utenfor seg sjæl opplevelse, men i begynnelsen før det ble for mye folk, pratet jeg litt med sønnen til svigermors mann, som er musiker og frontfigur i gruppa Lovlydia & the Cast of Ludo. Vi har møtt hverandre en gang før, og jeg opplevde både da og nå at vi hadde noe til felles. Å møte kunstnere som arbeider på andre felt enn meg selv kan være ganske spennende. En kan finne bekreftelser i møtet, eller det kan dukke opp nye spørsmål en må ta stilling til. Uansett gikk denne samtalen rimelig lett.

I dag føler jeg meg litt tom. Det er ikke så mye sprut i meg her jeg sitter. Jeg kjenner alltid på en sorg i etterkant når jeg har vært ute og angsten har tatt fra meg styringen. Jeg vil jo gjerne ta del, kjenne på en tilhørighet og bli tatt i mot, men det blir til tider vanskelig. Og selv om jeg mesteparten av tiden i går greide meg relativt greit angstmessig på grunn av støttepilla, så ble slutten så angstfylt at jeg begynte å miste kontrollen over muskulaturen. Det ytret seg i form av krampe i en fot fordi jeg ikke klarte å bevege den nok, pluss en begynnende mangel på kontroll over ansiktsmuskulatur. Det vil si mimikk.

Slike opplevelser er ikke nye for meg. Jeg har vært igjennom det utallige ganger før. Og episodene har vært lang verre enn de var i går. Men det er en stund siden. Noe som nok skyldes mest at jeg ikke utsetter meg for situasjoner som trigger angsten like mye nå som før. Det kan en kalle at jeg gir meg selv et fritak. Og at jeg er i stand til å velge. Men det kan jo også defineres som en sperre, eller et selvvalgt bur. Så det oppleves ikke nødvendigvis som en god ting at jeg ikke tar del i det andre gjør, selv om det kan være selvvalgt, og selv om jeg slipper unna en del angstopplevelser gjennom å isolere meg. Isolasjon gir uansett ikke nødvendigvis et fullstendig fritak.

Angst er mye. Og de som opplever den opplever den gjerne forskjellig. For mitt vedkommende er det ikke slik at det er kun sosiale sammenkomster som utløser den. Angsten kan like godt kikke inn hjemme i min egen stue mens jeg er alene. Og den gjør det. Ofte. Men her for meg selv kan jeg dempe den ved hjelp av avledninger og rutiner. Ute blant andre har jeg ikke samme sett med redskap, og blir derfor mer overlatt til tilfeldigheter, med færre muligheter til å unngå eller slippe unna de altoppslukende følelsene.

Senere i dag kommer datteren min hjem igjen, og det gleder jeg meg til. Kanskje skal jeg også bort å hilse på kjæresten. Livet går videre. Det stopper ikke opp bare fordi en kjente på noen følelser. Følelser har vi alle, og vi kjenner på dem alle sammen. Selv om vi ikke nødvendigvis føler det samme hele tiden. Noe som kan skyldes ballasten vi har med oss, i form av livet vi fikk leve, men også i form av gener. Det er få som har helt det samme utgangspunktet.  Men uansett gitte forutsetninger er det lite håp å finne i det å gi opp og resignere. I morgen er det en ny uke, med nye erfaringer som venter på å bli plukket opp av noen. Og jeg vil være med og forsyne meg av dem, plukke min egen bukett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Waves Of Fear