En kan si mye om virkeligheten.

Jeg leser fra tid til annen om bloggere som får uønskede tilbakemeldinger. Hos meg har det ikke dukket opp noe å skrive hjem om, men jeg får en del av typen spam. Vanligvis når disse meldingene ikke helt fram til bloggen, men legger seg i mailboksen min. Så blogspot har vel et eller annet system som stopper dem. Men her en dag var det noe som slapp igjennom. I stedet for å bli sendt som anonym avsender, hadde avsenderen både navn og bilde. Navnet var Santa Islam Soma. Og i stedet for å legge seg inn som tilbakemelding til meg, la det seg inn som tilbakemelding til en som hadde svart på bloggen min. På den måten klarte meldingen å komme seg i gjennom filteret.

Nå er jo ikke dette så veldig farlig kanskje, men hos meg var det fjorten innlegg som ble infisert. Og alt som ble formidlet var lange rader med linker til pornosider. I hvert fall framsto det sånn. Men om en klikker på en link vet en jo ikke hvor en havner, eller hva en samtidig laster ned. Så det er jo ikke noe moro å ha det liggende framme og tilgjengelig for andre. Plutselig er det en som er nysgjerrig nok til å klikke på en link.

Det er lett å tenke at folk må velge selv. At om noen klikket på en slik link, så er det ikke mitt ansvar. Men jeg vet nå ikke helt. Om en er med på å gjøre noe tilgjengelig for andre, så opplever jeg at en også har et ansvar. Om en gir noen dop, så har en et ansvar. Og om samfunnet ikke gjør noe for å fjerne tilgangen på dop, så har det et ansvar. Og slik er det på mange felt i livet, tror jeg.  Vi fraskriver oss ansvar, men det betyr ikke samtidig at det er riktig. Ansvar ligger ikke alltid hos alle andre. Enten det handler som samfunnet vi lever i, på jobben, i et forhold eller i en familie. Det er lett å legge ansvar på andre, og deretter dele ut skyld.  Da handler det ofte om makt. Og makten blir tatt på en annens bekostning, ved å manipulere følelsene til vedkommende.  For når en deler ut skyld, får en gjerne den andre til enten å forsvare seg eller å stille spørsmål ved seg selv. Og det en da har oppnådd er å fjerne seg fra sak og over til å dreie seg om den andre. Litt slik som politikere gjør seg i mellom, om en eller annen gjør en liten feil. Da er motstanderne raskt frampå og i angrepsposisjon.  Hauser opp det de kan, og forkler det egentlige motivet for angrepet bak et ambulerende motiv. Og dette bakenforliggende motivet handler gjerne om makt. Om å komme i posisjon. Folk går gjerne over lik for å komme i posisjon.

Å skrive blogg medfører også et ansvar. En bør for eksempel ikke bruke bloggen til å hetse eller angripe noen.  Det være seg enkeltpersoner eller grupper. Det betyr ikke samtidig at en ikke kan ta opp tema som peker på noens valg eller holdninger, men det blir uriktig å forsøke å trykke noen ned, eller mobbe noen. Og slik er det når en svarer på en blogg også. Eller på andre ting. Det har blitt populært å la folk respondere på innlegg i avisene, og det er nesten utrolig hvor mye skit folk kan velte ut av seg i slike kommentarfelt. Jeg håper ikke den trenden når Vannlandet, for å si det slik. Det er absolutt nok med spammen jeg får fra tid til annen.

Horisont

En kan si mye om virkeligheten. For slik er virkeligheten, at folk tror de bare kan ta den i eie og si at den er slik og slik. Men sånn er det ikke. Virkeligheten er klart begrenset og uangripelig. Som et solid rom med vegger, gulv og tak. Den er at et tre er grønt, og himmelen blå. At natt kommer etter dag. Og slike ting. Virkeligheten er at et bord skal stå på gulvet. Og at et vindu er til å se ut av. Virkeligheten er også knirket i stolen under meg. Og jeg ville kalle det knirket en lyd, om jeg skulle satt navn på det. For slik er virkeligheten. Vanskeligere er det ikke. Fru Antonsen over gata påstår derimot at lyd også kan oppleves som substans. Dama er jo gal. Hun påstår at ting som for eksempel et slikt knirk har farge. Og at hun kan se den. Hun påstår at denne substansen som jeg kaller lyd er noe som kan berøre oss på samme måten som et slag eller et kjærtegn. Jeg har ikke hørt maken til pissprat. Jeg har aldri blitt berørt av et knirk. En kan jo ikke gå rundt og påstå slikt om andre.

Fru Antonsen over gata vever tepper. Store veggtepper med syke motiver hun kaller erotikk og glede. Også nynner hun. Gjerne ute. Blant folk. Og smiler. Hun sier at smil har farge også. Og gråt. Og at vi hele tiden fargelegger den verden vi lever i gjennom det vi uttrykker, ubevisst, men at vi må forsøke å bli bevisste før det er for sent og alt vi sitter igjen med er gråtoner. Hun maler vinduene sine i rødt og gult og grønt – bare dét, tenk deg! - og har festet ting på veggene som er ment å være på gulvet. Også påstår hun at det er sunt å se på virkeligheten fra en annen vinkel. At å sitte på en stol som er festet høyt oppe på veggen og sprelle med tærne mens en ser på det fargede lyset som faller inn gjennom vinduene kan være befriende. At slike ting kan gi oss en ny opplevelse av hva som egentlig betyr noe. Så kommer dette preiket om kjærlighet da, for det er jo alt som betyr noe liksom. Kjærlighet meg her og kjærlighet meg der. Og dette dytter hun inn i skallen på Grete. Det er til å grine av. Og Grete har begynt å bli helt umulig og gjentar ting fru Antonsen har fortalt om verdier og horisont. Horisont my ass, dama burde legges i lenker og stuves vekk på et mørkt og trangt sted. Det er jo tragisk. Hun har jo til og med unger. Noen burde ta tak i det der snart.

***

Den knyttede neven på bildet har tittelen "Argument", er laget i leire, og er rundt 60cm høy.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Øppna landskap