Om å knipe igjen eller åpne opp

Dagene går. Og mens de går planlegger vi ting, og gjør ting. I tillegg til at vi fortrenger, unnviker eller utsetter. For noen dager siden var jeg hos legen. Det må man jo i blant, av en eller annen grunn. Grunnen min var at jeg har følt meg mer slapp enn vanlig denne vinteren, og ville få tatt noen tester. Pluss at jeg har fått ny fastlege, og syntes det var greit å få hilst på han. I lang tid har eneste kontakten vært via sms eller mail for å fornye resepter. Og legen var grei han, selv om jeg synes det var litt tidlig, når han ville kjøre en finger opp i ræva på meg på vår første date.

Jepp, hansken kom fram. Det var på tide med en prostataundersøkelse. Jeg er jo noen år forbi puberteten nå, så det var på sin plass å be om en. Og grunnen til at jeg velger å skrive om dette, er at det sikkert er på tide for flere enn meg. Uten at det for alle blir tatt tak i. Uten at det en gang snakkes om. Hvorfor det ikke blir tatt tak i kan sikkert skyldes forskjellige ting. Noen vet ikke hvor viktig det er. Andre er redd for undersøkelsen. Gjerne fordi det utfordrer bluferdigheten, men det kan jo også skyldes en form for homofobi. ”Ingen skal få kjøre noe opp i ræva på denne gutten nei.” Men det igjen skyldes jo gjerne at en kobler det å få en finger opp i stumpen til noe erotisk. Og denne koblingen kommer i så fall fra pasienten, ikke legen, og akkurat det er kanskje noe å tenke litt over. Men uansett, det var ikke noe erotisk over undersøkelsen what so ever, det var heller ikke spesielt ubehagelig, ikke var det vondt, ikke var det så godt at jeg nå bare vil ha mer hele tiden, og ikke var det mer skamfullt enn at det går an å leve videre med opplevelsen.

Hvorfor skal det være så mye vanskeligere for oss menn å få gjort slike undersøkelser? Kvinner får jo undersøkt rørsystemet jevnlig. Og de får klemt puppene flate i mammografi og undersøker dem for svulster og skriker ikke opp over verken det ene eller andre, men trøster i stedet sine menn når de er litt forkjøla, mens de samtidig rydder og vasker og lager middag til dem. Om de ikke er opptatt med å klemmer ut en unge, og far til det kommende barnet derfor ikke får ligge forkjøla hjemme, men sitter på en stol ved siden av sin lidende viv og klager over hvor utrolig ubehagelig den forpulte stolen er å sitte på. Jepp, likestilling og deling av oppgaver og plikter er nok ikke en realitet over alt, dessverre. Heller ikke hvordan en forholder seg til lidelse, smerte eller ubehag. Vi menn er ikke kongen på haugen i alle situasjoner. Hvordan det er i din familie vet jeg ikke, men det vet du. 

Mitt råd til voksne menn som måtte lese dette, eller kvinner som kjenner voksne menn de vil fortsette å kjenne lengst mulig, er: 

Snakk om prostataen, og få en undersøkelse unnagjort. Bestill en time hos legen. Likegodt først som sist. I mitt tilfelle fant de ingenting skummelt, men en vet aldri. Og det er jo gjerne slik med kreft at det er en fordel å få startet behandlingen på et tidlig stadium. Så hvorfor utsette det. I følge Wikipedia får 4000 menn i Norge prostatakreft hvert år, og 1200 dør av det. Til sammenligning dør ca 200 mennesker i trafikken hvert år, fordelt på begge kjønn. Så der har du oddsen. 

Og med det har vi vel unnagjort det som trengs å bli sagt om prostata og analpenetrering for denne gang. Å skrive mer om pirking i mørke regioner her og nå forandrer nok ikke så mye fra eller til, og gjør sikkert ikke budskapet tydeligere. Enten gjør du noe med det, eller så gjør du det ikke. Slik det er med det meste av valg vi blir stilt framfor. Vi åpner opp eller kniper igjen.

Råd faller i blant på stengrunn. Vi tar dem ikke inn over oss.Å velge bort ting er vi alle flinke til. Og det skal ikke stå på forklaringsmodeller og årsakssammenhenger. Plausible eller ikke fullt så plausible. Ikke alt som påberoper seg å være en sannhet er likevel like intelligent fundamentert. En undersøkelse i Brasil viser blant annet at 58,5 prosent av de spurte mente at kvinner som kledde seg utfordrende hadde ansvar om de ble voldtatt. Det mest overraskende i denne undersøkelsen er likevel at svarene kommer fra en gruppe der over 66 prosent var kvinner.

I Bergen skinner solen i dag. Slik har det vært noen dager. Og i går var det over 17 grader enkelte steder. Ikke verst. Jeg håper ingen kvinner blir voldtatt fordi de kaster vinterjakka noen timer. Kanskje klimaforandringene fører med seg noe godt. Mer varme, mer sol. Selvfølgelig vil det komme noen flere ekle eller skumle innsekter hit samtidig, og isbjørnene vil dø norraførr, men hallo, sol og varme er godt. Så mer sol vil vi ha.Selv om ikke alle føflekker alltid er enige i den saken, så kan en jo ikke bekymre seg om alt. Solkrem er for pingler og bilbelte bare nødvendig når du skal kjøre mer enn en liten strekning. Vi har kontroll. Vi vet. Ingenting skjer oss som vi ikke kan redde oss ut av.

Verden vil bedras, er det blitt sagt. Og slik er det kanskje. Og i verden lever vi. Du og jeg. Med våre håp, våre drømmer, men også med alle våre små selvbedrag. Noen av dem vet vi innerst inne om, men andre klarer vi å skjule til og med for oss selv. Så hva skal vi gjøre med det? Snakke, fortie, late som ingenting? Kan vi i det hele tatt gjøre noe med noe som helst?

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Kan jeg gjøre noe med det?