Brevet du aldri skrev

Så var det blitt mandag, noe som i for seg ikke er noen overraskelse. Og bra er det. Hadde dagene kommet hulter til bulter uten mål og mening hadde det blitt en utfordring. Så lenge leve forutsigbarheten, sier jeg, så lenge forutsigbarheten ikke er midt i en transformasjon som gir sterke assosiasjoner i retning livsløgn, unnvikelser eller bur, og kun det. Men jeg sier nå så mye, uten at alt bør tas inn ukritisk. Jeg eier ingen universell sannhet, sånn er det bare. Det eneste jeg formidler er kun mitt syn på ting og tang og hva jeg føler. Og bra er det også, tenker jeg. For skulle jeg formidlet alt alle andre tenker og mener med det utall av variasjoner over årsaker og følelsesliv jeg da måtte forholdt meg til, så ville jeg fått problemer, uansett hvordan kalenderen så ut.  Det samme om jeg skulle skrelt vekk alt av potens og pirkende fingre i det jeg forsøker å formidle av ansvar og muligheter, i håp om ikke å støte noen, irritere noen, provosere noen eller utfordre noen med det jeg sier. Enten det nå er her på Vannlandet eller in real life. Oppgaven hadde blitt formidabel. Og vel kan det være på sin plass med litt harmonisering og hensyntagen fra tid til annen, men det bør jo ikke bety at en utsletter alt av egne oppfatninger og meninger samtidig.

I går la jeg ut et par dikt. I ett av diktene skriver jeg:

”et sted har du brev du aldri skrev” 

Og det har du, det tror jeg ganske sikkert. Kanskje mange brev også. Og mange ord som kunne komme til å utfordre noen. Ikke minst deg selv. Jeg hadde lyst til å gå nærmere inn på de ordene i går, men fant ut at jeg skulle vente litt. Så ikke bloggen skulle bli for lang, og at det ikke ble altfor mye å ta inn på en gang i form av linker. Men her har du linken knyttet til brev du aldri skrev, men kanskje burde skrevet. Ta deg tid til å klikke deg inn, så er jeg ganske sikker på at du i løpet av kort tid finner en adresse til ditt eget brev. En mottaker for det du aldri skrev om din egen opplevelse, din egen virkelighet. Din skuffelse, sårhet, opplevelse av svik, ditt sinne, din takknemlighet eller din sorg. Alt det du har båret på i lang, lang tid. Enten brevet er til noen fra skoletiden, til din mor eller far eller en annen slektning, en sjef, en nabo eller noen du omgås med til daglig, men aldri våger å stå opp mot, eller engang gjøre deg selv synlig overfor. Og tenk samtidig over det jeg skrev tidligere i dagens blogg, om ikke alltid å skulle ta hensyn til alt og alle før en velger ordene sine. Noen ganger det lov å være ærlig, og å ha seg selv og sine egne behov i fokus.

Om en skriver og sender et brev til noen, kan en risikere å ikke få noe svar. Men en kan også risikere å få et svar som en ikke liker. For noen år siden skrev jeg et brev til en som var ødeleggende for meg da jeg var barn, etter at jeg hadde åpnet for litt kontakt. Jeg sa at vi måtte snakke sammen om det han påførte meg, før vi eventuelt utvidet kontakten. Etter lang tid fikk jeg et kort svar, hvor det sto at om det skulle være slik, så han ikke noe poeng i å ha noe med meg å gjøre. For meg illustrerer dette en feighet. En frykt for å møte meg ansikt til ansikt nå når jeg selv er en voksen mann. Mange år etter dette oppsto det en ny situasjon, hvor det var jeg som hadde noe han ville ha, så da jeg fikk jeg noe av det jeg hadde etterspurt tidligere. Jeg fikk en unnskyldning, hvor han også skrev at han forsto hva han hadde gjort, og hvilke konsekvenser for mitt liv som kunne tilbakeføres til hans handlinger. Han påtok seg ansvar. 

Nå er det ikke alltid en kan få alt man vil. Så i mitt tilfelle hadde jeg på forhånd fortalt nøyaktig hva jeg ville han skulle skrive. Et håndskrevet brev med hans signatur. Det var det håndskrevne, det at han måtte sette seg ned og forholde seg til min barndom og dermed også seg selv, jeg ville ha før han fikk det han var ute etter av meg. Og han krøp til korset.

Å tro at det han skrev var ektefølt skal jeg ikke påberope meg, men det var jeg forberedt på. Det var ikke det jeg var ute etter. Alt jeg ville, var at han skulle skrive brevet. For meg ble det en form for oppreisning å kunne vise at all makt i himmel og på jord ikke lenger ligger hos han. At jeg selv kan kreve noe, og at ikke hans behov og følelser betyr mer enn mine.

Jeg har tatt vare på det lille brevet. En stund følte jeg for å ramme det inn og henge det på veggen, men jeg fant fort ut at det kun ville resultere i at jeg måtte forholde meg til det veldig ofte. Jeg ville blitt minnet på barndommen min hver gang jeg så på det, samt en gammel manns patetiske vilje til å gjøre hva som helst for å få det han vil ha.

Om du skriver et brev til noen du føler for å skrive til, så betyr ikke det at det må sendes. Selv har jeg opp igjennom årene skrevet mange brev som aldri ble sendt. Men selv om de ikke ble sendt var det viktig at jeg skrev dem. At jeg satte ord på ting, og at jeg kjente på følelsene jeg eier mens jeg skrev dem. Ikke alt kan gjøres noe med, ikke alt kan forandres selv om en vil forandre det, ikke alle tåler en konfrontasjon om du stiller deg ansikt til ansikt med dem og sier det du mener. En kan risikere at de forsvinner ut av livet ditt for godt. En kan ikke forandre på noen andre enn seg selv.  Og en kan ikke forandre på seg selv før en våger å gå i møte med seg selv. Å sette seg ned og skrive et brev er en måte å møte seg selv på, sine tanker og sine følelser. På samme måte som det å skrive et dikt kan være det samme, skrive blogg eller male et maleri. Eller kanskje bare holde sitt eget blikk i speilet. Om ikke annet, så et lite øyeblikk uten å se vekk.

Ikke alt blir som en håper, likevel trenger en ikke sette seg ned, la seg drukne eller slutte å forsøke. Kanskje er det slik at det å forsøke er selve livet, mens det å ikke forsøke er kun eksistens. Ta deg tiden det tar å lytte til Dagens link. Og skru gjerne opp lyden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 13 Horses