Mot dag

Antall besøk på Vannlandet har nå rundet femti tusen, fordelt på ca tre hundre og femti innlegg. Det vil si at det gjennomsnittlig er oppunder hundre og femti personer som er innom og leser når jeg legger ut noe nytt, slik jeg gjør i dag. Om dette er mye eller lite er på en måte litt uinteressant. Det er uansett mer enn ingenting, som var alt jeg hadde å henvise til om jeg hadde sittet her og tenkt tankene mine uten å dele dem med noen. Det kan bety at det å gjøre noe kan ha større ringvirkninger enn det å ikke gjøre noe, men det er et spørsmål filosofene eller matematikerne får ta seg av. Ikke alle ting er slik de ser ut til å være.

I blant lurer jeg på hvem du som leser det jeg skriver er. Om du er glad eller trist, om livet ga deg litt for store utfordringer eller om det meste er på stell. Jeg vet du sitter foran en pc eller med en smarttelefon eller et nettbrett når du leser, men det stopper der. Jeg vet ikke fargen på stolen du sitter i, hvordan det ser ut rundt deg. Om du er alene der, hvor lenge du skal være alene eller om du liker hvordan du har det. Jeg vet ikke om du er på jobb når du leser, på en buss eller om du er hjemme. Og slik er det med deg også. Du vet ikke hvordan de andre hundre og førtini som skal lese det du leser nå har det. Hvem de er, hvordan de bor, om de er lykkelige eller ulykkelige. Om de sitter i samme by som deg. Om det finnes en nabo av deg som titter innom Vannlandet. Kanskje noen som bor i samme blokk eller over veien for deg. Kanskje til og med en slektning. Eller en du en dag skal møte. Kanskje den du har savnet lenge.

FORAN DØRA TIL EN PARENTES

Elskede
hvor blir de av

alle timene
alle dagene
alle nettene
alle tankene
alle ordene
alle kjærtegnene
alle kyssene

som venter
på deg

og glemmes?

Dette lille diktet skrev jeg i en periode da jeg følte meg veldig ensom. Det gjør jeg ikke lenger. I det minste ikke slik som da. Selv om jeg kan kjenne på ensomhet nå også, så er den ganske forbigående, og ikke det som definerer meg mest. Et annet dikt jeg skrev i en slik periode med ensomhet er dette:

STILLHETENS SYMFONI

Til og med
i mine rikeste stunder

som når jeg er musikk

eller poesi

og alt annet står stille
hører jeg huden din.

Hører jeg du langsomt
bli vakrere

hører jeg håret ditt bli sølv
og blikket ditt kranses inn

av tidens
fine siselering.

Til og med
i dine stilleste stunder

som når du leser dette
lytter jeg til det

mitt øye
ikke får se

og hånden
ikke får røre ved

con calore.

Den verste ensomheten er den en opplever i samvær med andre, sies det. Og det kan jeg kjenne meg igjen i. Men det er også en forbigående ting nå. Jeg kjenner ikke på det hele tiden, om jeg er sammen med noen. Det er bare glimt blant andre opplevelser i livet mitt. Slik de fleste opplevelser er. Og jeg opplever mer enn jeg gjorde før. Ingen opplever kun én ting. Det finnes alltid en form for variasjon. Å skrive Vannlandet er for meg en slik variabel, siden jeg ikke skriver hver dag.  For deg som leser er det også en slik variabel. En bitte liten en. Siden jeg ikke skriver helt det samme hver gang. Om dagen flyr forbi uten å gi så store inntrykk, blir tiden vår med Vannlandet kanskje mer synlig enn om alt går i hundre.  

Om en er midt i mellom noe, eller depresjonen har tatt bolig, angst stenger eller smerte strekker seg fra horisont til horisont, når savn blir overveldende, eller lengsel fortrenger det meste av det som finnes, når ting har stoppet litt opp, slik de kan for oss alle fra tid til annen i løpet av et liv, vil et avbrekk bety mer, enn samme avbrekket når livet går så fort at en oftest ikke rekker å skille det som farer forbi fra hverandre. Eller kanskje ikke. Igjen får jeg overlate til filosofene å komme opp med et svar.

MOT DAG

når blikket tvinges åpent
før mørket riktig slipper taket

i denne flytende overgangen

ligger timene som kommer
så tungt i brystet

som et ferdigskrevet manuskript

hvor kun høydepunktene
som binder alt sammen

står igjen å fylle ut:

en fugl som flyr forbi vinduet
en telefonselger

Om det er slik for deg at livet har senket farten noe, kanskje gir inntrykk av at det stopper litt opp eller du føler deg låst i noe du ikke lenger ønsker, så kan det være en god ting å sette tankene en får ned på et papir eller opp på en dataskjerm, slik jeg skrev om i forrige innlegg. Det kan hjelpe en til å se ting litt tydeligere og til å sortere tanker og følelser.  En trenger ikke å skrive til eller for andre, en kan skrive for seg selv. Til seg selv.

Diktene jeg har lagt ut her er ikke av ny dato. Jeg skriver ikke dikt for tiden. Jeg gjør andre ting. Kommuniserer på en annen måte. Mekanismene bak det å skape noe er kanskje mye de samme, men uttrykket har fått en ny form. Det samme har noe av innholdet. I stedet for å skrive dikt maler jeg, eller arbeider med andre former for billedkunst. Selv om det jeg lager fremdeles kan være ganske personlig, så er det ikke alltid fullt så privat lenger. Så en bevegelse har funnet sted. Greia med bevegelse er at den alltid vil føre deg mot noe, og alltid vil føre deg bort fra noe. Til og med når det er snakk om en sirkelbevegelse er dette tilfelle. Det kjedelige med sirkelbevegelser er likevel at ting gjentar seg. Og gjentar det seg ofte nok kan en kanskje bli litt motløs. Å skrive kan gi en noe konkret å se tilbake på, slik at en oppdager at ikke alt gjentar seg, men at det har skjedd noe nytt i livet.

Noen dager er tyngre enn andre. Selv har jeg en dag i dag som ikke er av de letteste. En motløshet og et energifall tynger, kreativiteten er heller ikke venner med meg, så jeg valgte å holde meg hjemme fra atelieret. Dermed får jeg bruke dagen til noe annet i stedet.

Selv om jeg kjenner at denne dagen tynger, er alt relativt. Å se tilbake på diktene jeg skrev for noen år tilbake får meg til å huske at ting har vært langt verre. Det betyr at ikke alt er statisk i livet mitt. Jeg må ikke stå helt stille resten av livet i denne dagen som ikke nødvendigvis yrer av livsglede, kåte krumspring eller små piruetter og tralalala. Og slik er det for deg også, tro meg.

Dagens bilde er en litt over en meter høy skisse av kjæresten min, Beate, og Con calore er et uttrykk fra musikk som betyr;

med varme, med følelse.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Con calore