Du er på vandring gjennom livet

I går hadde jeg en litt trist søndag. Jeg fikk mye å tenke på etter siste blogginnlegg. Sånn er det i blant, tankene kommer med sitt, uten at vi egentlig har så mye annet å stille opp mot det enn kanskje litt avledning. Litt distraksjon. Men i går var i går, i dag er i dag. Og her og nå, merker jeg at brillene mine kunne trenge et lite sveip av noe rensende, så nå tar jeg og pusser dem.

Der, da var det gjort, mer skulle det ikke til for at tilværelsen skulle se litt lysere ut. Litt rensevæske og en lett omgang med ei pussefille var alt som skulle til. Kostet ikke all verden det, verken i penger eller arbeid. Og selvgjort er velgjort, heter det seg fra gammelt. I går fikk jeg også rengjort litt på andre hold, jeg vasket opp. Å vaske opp kan være en fin distraksjon. Det tok heller ikke all verdens tid eller krefter, men det førte til at det var langt deiligere å stå ved benken og lage frokost i dag enn det var i går morges. Så den lille jobben ga uttelling. Ikke økonomisk, men i form av trivsel. Så hvorfor er det så tungt å gå i gang med ting? Jeg vet jo at det ligger en premie og venter. Likevel utsetter jeg både det ene og det andre.  Og gjør nada, mens for eksempel tv stjeler all fokus. Gjerne i timer av gangen. In your face, sier tv, mohahaha, uten at jeg en gang reagerer, og pøser på med lettfordøyelig underholdning til jeg blir så lamma at jeg ikke en gang orker å strekke meg etter chipsposen.

Nå skal det sies at jeg ikke har så veldig dårlig samvittighet over ting som ikke blir gjort. Det viktigste blir tross alt tatt tak i, før eller siden. Og jeg ville uansett ikke klart alt så godt som det lar seg gjøre. Noe som kunne medført en opplevelse av å ikke strekke til. Ikke være flink nok. Om målet med å gjøre ting lå i den leia. At målet var å være så flink at ingen skulle få noe å utsette på meg, for eksempel. Fordi fasaden var blank og skinnende, teaken polert og hybelkaninene avlivet på om ikke akkurat en human måte, så i det minste effektivt. Den beste fasaden er den som dufter antiseptisk.  Og som en samtidig kan speile seg i. Lille speil på veggen der, hvem er prektigst i landet her?

I forrige blogginnlegg skrev jeg om kvinnehistorier, om de kvinnene som hører til på morssiden av min slekt. Det var jo 8.mars. Men jeg har jo også en farsside, som består av både kvinner og menn. Og utfordringer har det vært der også, opp gjennom generasjonene.  Selv om jeg kjenner mindre til historien rundt denne delen av slekten. Noe som igjen nok har sin årsak. For eksempel i at den ikke har blitt fortalt meg. Noe har blitt fortiet, holdt hemmelig. I stedet har det blitt fortalt mye om hva som seg hør og bør, og hvordan en skal leve. Eller mest om hvordan en ikke skal leve. Jeg gikk ut av barndommen med mye kunnskap om hva jeg ikke skulle gjøre og hvem jeg ikke skulle være, men med få redskaper og viten om hva jeg kunne gjøre, og enda mindre holdbart om hvem jeg er. Det manglet en kjerne i meg, et klart jeg, noe som ofte skjer etter lang tids frykt og nedbryting av et barns vilje og egenverdi.

Fasaden har vært viktig for denne delen av slekten. Ikke i form av gullskimmer, men mer i form av taushet og forstillelse i møte med omgivelsene. Og ikke minst i møtet med dem en føler står over en, har det vært viktig å ha en maske av uangripelighet. Ikke som stolthet i møte med makten, for overfor makten bukker man dypt mens man sleiker litt spytt, men mer overfor de som står rundt og ser på bukkingen. Overfor dem ble det gjort iherdige forsøk på å late som om en ikke var under hælen. Noe som jo gir gode levevilkår for hierarki, og i dette tilfelle også patriarkisme og underkuing. Man slår jo gjerne nedover i slike systemer. Så denne delen av slekten har i flere ledd tydd til tung banemishandling bak lukkede dører så ingen skulle se det, som en del av det de kalte oppdragelse. Samtidig som det gjerne ble sagt at det smertet den som slo like mye som den som ble slått, kuet, nedverdiget og frarøvet sitt jeg.

En viktig ting jeg tror har preget denne delen av min slekt, i det minste gjennom noen ledd, er opplevelsen av mindreverd. I hvert fall tre ledd har slik jeg opplever det slitt med dette, inklusive mitt eget, det vil si jeg. Historien før disse tre leddene vet jeg lite om. Det er jo også slik at hver generasjon som blir ført videre består av to grener, så det blir mange skjebner å skulle vite noe om hvis en tråkler seg bakover. Men en av disse grenene bar slik historien forteller stemplet tater. Og det skal etter sigende være min ene oldemor på farssiden som spredde disse genene og samtidig åpnet for skam og fortielse for neste generasjon. Helt fram til min egen og den etter meg, vi ser på det som en kuriositet mer enn noe å skamme seg over.

Det er nok ikke kun jeg som bærer med meg vekten av fedrenes synder. Vi bærer alle våre foreldres historie med oss, på ett eller annet vis. I form av fortielser store som elefanter i huset, fortalte  anekdoter, eller i form av erfaringer de ga oss. Noen sliter med disse erfaringene, andre ble løftet fram av dem.  Men uansett er det opp til oss å leve livet vårt. Selv om livet vårt ble preget på en måte vi skulle ønske vi hadde sluppet, så kan vi ikke gjøre noe med det nå. Alt vi kan gjøre er å bearbeide det, og lære oss til å leve med det. Og så ta våre egne valg. Noen ganger handler et slikt valg om noe så lite som å ta oppvasken, eller det kan handle om noe så stort som et helt nytt veivalg. En helt ny retning i livet vårt.  

Jeg falt ned fra et fjell
la fra land ut mot hav.

Jeg bygde meg en trone
i bunnen av en grav.

I'm the outcast.

Det lille diktet er fra en novelle jeg skal bruke i en utstilling som åpner 15.mai, og den handler om en mann som valgte å være tro mot seg selv, mer enn omgivelsenes forventninger. Han gjorde et gjennomgripende valg, som selvfølgelig fikk en konsekvens, slik valg alltid får.  Men en konsekvens kan også være muligheter, enten valgene de springer ut fra er små eller store. Og det er opp til oss å gjøre disse valgene. Alt kan ikke unnskyldes med det som var, men mye kan motiveres av det som kan komme. Og så får vi gjøre så godt vi kan, og ikke la oss forledes til å tro på armageddon hver gang vi risikerer at noen ser en flekk eller en brist i fasaden vår, en hybelkanin eller annet vi strever med å skjule. Så rett ryggen og vær stolt over den du er, det du klarer. Enten det er en liten ting eller en stor. Vi er det vi er, og kan ikke gjøre noe med det. Vi kan kun gjøre noe med hva vi blir. Hvem vi vil være om et minutt fra nå, og i morgen. Vi kan gjøre noe med retning, vi kan gjøre noe med bevegelse. Men vi trenger ikke å gjøre alt på en gang. Vi kan begynne i det små. Ta tak i en bitte liten ting. For eksempel det å pusse brillene litt, så vi ser virkeligheten en smule klarere.

Dagens bilde ble tegnet av søsteren til en av mine oldeforeldre.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Tatervise