Vegger med og uten dekor

I det siste har jeg arbeidet mot en utsmykning i Bergen Rådhus, som jeg ble tilbudt for en tid tilbake. At det har tatt litt tid er naturlig. For det er jo slik, at alt har sin prosess. Og det å komme i mål med en løsning alle kan være fornøyde med er ikke alltid gjort over natta.  Men nå er det altså i boks, og jeg regner med at det endelige arbeidet vil stå ferdig over påske. Utsmykningen vil bestå av to svart/hvitt malerier rett på vegg, det vil si jeg skal fylle to endevegger fra gulv til tak i en lang korridor. I tillegg skal jeg levere ett maleri på lerret for en tilliggende møtesal.

Det har vært både spennende, utfordrende, lærerikt og morsomt å arbeide seg fram til en endelig løsning. Helt fra en uformell samtale rundt noen ideer under en julelunsj, hvor også Spesialrådgiver Audun Pedersen som arbeider i Bergen Kommune var til stede, med en derpå følgende forespørsel om jeg ville være rådgiver for et utsmykningsprosjekt de vurderte å gå i gang med, videre til at jeg selv ble tilbudt oppdraget, og fram til den endelige løsningen på form og innhold, økonomi og andre detaljer som vi fant en enighet rundt i dag.

Tidligere arbeidet jeg som keramiker, og slik jeg arbeidet var utsmykninger aldri et tema. I stedet drev jeg med pottemakeri, hadde noen utstillinger innimellom, men baserte det meste på å levere varer til kunsthåndtverksbutikker.  Etter at jeg begynte å male for noen år siden, har jeg hatt to andre utsmykninger, men de har jeg ikke forhandlet fram på egenhånd.  Å gå igjennom en slik prosess er derfor nytt for meg, og kanskje det er mye derfor det føles så godt å ha gjennomført det på egenhånd. Det gir en følelse av å beherske noe. Og med tanke på at jeg, etter å ha møtt veggen for en del år siden, fremdeles til tider lever på et plan hvor beherskelse dreier seg om å fikse en tur på butikken eller i det hele tatt forholde meg til andre mennesker, blir slike resultater som jeg har kommet opp med nå veldig viktige for meg. Kanskje fordi kontrastene blir så store og tydelige.

Som jeg har nevnt ganske mange ganger tidligere her på Vannlandet, så er det lite spesielt ved meg. Jeg endte opp med å bli et menneske som livet satte klørne i og ristet litt, og møtte til slutt veggen, slik mange andre også gjør. Kanskje har du selv møtt veggen, en ugjennomtrengelig og massiv vegg som sperrer for det meste, eller kanskje har du møtt lettveggen, og etter en stund kommet deg forbi uten altfor mange arr. Om du ikke har stanget mot en vegg selv, har du kanskje møtt eller kjenner noen som har det. Et ganske alminnelig menneske, slik jeg også er, og slik du er. Så det jeg ønsker å formidle med å skrive om denne utsmykningen jeg har brakt i land, er at ting nytter selv om livet begynner å butte i mot og alt med ett virker håpløst.  Det er alltid noe en kan få til. Lite eller stort.

Det er ikke slik at en må overgi seg til motstanden en måtte møte, og så resignere. Uansett form eller størrelse på gørra du får i trynet. Men det er heller ikke slik at alt gjøres over natta. Forandring krever tid. Og noen ganger går forandringen så langsomt at en ikke ser den om en ikke ser tilbake. Alt har sin prosess, som jeg skrev i begynnelsen i dag. Og ikke alle prosesser går det an å forsere. Å bli den vi er i dag har tatt sin tid, så det er bare naturlig at det tar tid å forandre på noe også. Men tid har vi. Både du og jeg og naboen din.  Helt fram til lyset slukkes for godt er det mulig å gjøre noe med hvem vi er og hvordan vi lever livene våre. Og det er det viktig å huske på. Og ha fokus på. I stedet for å ha fokus på alt som er umulig.

Det er mye som er umulig. For deg, og for meg, for hvermannsen og Audun Pedersen i Bergen kommune, for konge, prest og lensmann. Til og med for Jørgen Hattemaker. Men det umulige klarer seg utmerket på egen hånd uten hjelp fra oss, og uten at vi må gni nesa vår så tett opp i det at vi ikke ser noe som helst utover det vi ikke får til.  Det går an å feste blikket et annet sted, på det mulige.  For det mulige finnes også. Alltid. I en eller annen form. Et glass vann er en mulighet. Å ta et steg til siden er en mulighet, strekke seg etter noe oppnåelig, finne en ny retning eller en omvei. Og så kanskje oppdage noe i en grøftekant, kun fordi en tillot seg et sidesyn. En liten fargerik blomst, eller kanskje bare en vakker stein. Det finnes så mye av verdi. Det trenger ikke å være et fjell av gull. Til og med noe så smått som en liten forundring har en verdi. Og det å forundre oss er vi alle i stand til.

Dagens bilde er av meg selv som liten gutt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Utsmykningen i Bergen Rådhus tar utgangspunkt i barn, 

så jeg synes denne passer som dagens link.