Dører, utsikt og innsikt.

Ikke alt har en kontroll over. Noe som kan oppleves som ille, men som også kan gi erfaringer en ellers hadde gått glipp av. I blant både store og fine erfaringer, som kan gi himmeldryss og englesang og pirrende orgasmiske fornemmelser i dypet av oss selv.   I natt våknet jeg halv fem og fikk ikke sove mer, så jeg sto opp, kokte meg en kopp kaffe og satte meg ved dataen. Og dette er et eksempel på noe som en kan miste kontrollen over, men som ikke ledet til noe å skrive hjem om i det hele tatt, egentlig. Etter hvert la jeg meg på sofaen og sov noen timer, og det var alt. Mer er det ikke å si om den saken. Så ikke alt en mister kontrollen over fører til fine opplevelser med glitter på, dessverre. På samme måte er det med forventninger. Ting en tror, som ser ut til å lede til noe en har fått i sikte. For eksempel hva en leser i en blogg. Man vet jo aldri på forhånd hvor det leder, en kan bare tro.  

Da jeg var rundt tjue år gammel, bodde jeg et par år i ei gammel hytte langt inne i en skog på Østlandet. En del av tiden sammen med en kjærest, men mesteparten av tiden bodde jeg kun sammen med noen polarbikkjer. Og da kunne jeg også våkne mitt på natta. Fremdeles kan jeg huske en lys sommernatt jeg våknet, tittet ut av vinduet og så en rev som satt og vasket seg på tunet. Så opplevelsen må ha gjort inntrykk. I motsetning til nattens timer foran dataen, som nok snart vil være glemt. Så å våkne er ikke kun å våkne. I blant handler det om hva en våkner til, eller ikke minst fra.

OPPVÅKNING

Jeg vet ikke hva som skjedde, om det var all redselen som omsider ble for mye, truslene og nedverdigelsene, eller om det var slaget som var årsaken. Jeg vet bare at da jeg svimlet og falt, rakk jeg å tenke at nå mister jeg meg selv, at det var skamfullt, jeg var jo tolv år, og burde tålt det. Da jeg våknet opp var jeg et helt annet sted, i et annet rom. Jeg lå i en seng og visste ikke hvordan jeg kom dit. Det er helt uforståelig, jeg har ingen aning om hva som skjedde mellom fallet og oppvåkningen, hva jeg har gjort, hvor jeg har vært, hvem jeg har møtt. Alt jeg vet, er hva som skjedde fram til øyeblikket da jeg forsvant, og at årene etter var blitt borte for meg da jeg våknet. Alt jeg skulle gjort, alt jeg kunne gjort, alt jeg en gang drømte om, var blitt for sent.

Jeg føler meg gammel. På veg mot noe jeg ikke lenger vet hva er. Som en vandrer uten mål og mening. Jeg forstår ikke hvor jeg skal, og hva jeg er på veg bort i fra.

Vandrerne, ja, sa hun, opptatt av sitt. Vi kaller dem vandrerne. De går og går, og finner ikke ro. Noen skal hjem til barna som de tror er små igjen, noen skal hjem til mamma og pappa og noen leter etter kjærlighet som ble borte. Mens andre bare går mot dører.

I går var jeg på åpningen av Katy Penny sin utstilling ”-a door”, som er en interaktiv lydinstallasjon. Og det kom godt med folk og var fin stemning i galleriet, noe som var veldig kjekt for Katy. For mitt eget vedkommende poppet angsten opp, noe jeg ikke hadde kontroll over, så den stjal litt av opplevelsen.

Min angst trigges ofte i en sosial setting. I settingen ”-a door”, var det vanskelig å gjøre seg selv usynlig, siden utstillingen blant annet dreiet seg om samhandling mellom mennesker. Så uansett hva du valgte å gjøre, ble valget synlig. For noen ble samhandlingen som en lek, for andre ble det noe de ikke ville ta del i, og for noen ble det noe de deltok i, som ledet til følelser å kjenne på, og tanker å tenke over. Selv tok jeg aktivt del i det utstillingen innbød til, på tross av at jeg opplevde at angsten tok bolig i meg.  

Det er jo gjerne slik med angst, at den tar litt plass i oss når den planter beina i hodet og kroppen vår. Og i blant kan den stille seg breibeint og ruvende opp, og overskygge andre følelser litt.   Eller mye. Slik andre følelser vi ikke nødvendigvis ønsker å kjenne på der og da også kan. For eksempel sorg, nedstemthet, avmakt eller ensomhet. Så mye av det som skjedde rundt meg fikk jeg ikke med meg. Mens mye av det som skjedde inni meg fikk jeg veldig godt med meg. En blanding av kontroll og kaos. Det vil si litt som livet selv, kanskje.

Alt mulig rart kan ta fokus fra noe vi gjerne vil ha blikket festet på. Skam, redsel, sårbarhet, prestasjonsangst. Til og med glede, iver og ting som euforisme kan ta plass på bekostning av noe. Selv ender jeg lett i den situasjonen også, ikke bare kun under hælen til angst. Om en blir så full av seg sjøl at en ikke ser nyansene rundt seg, er det ikke nødvendigvis avgjørende hvilket fortegn som er knyttet til følelsen en er fylt av. Gode vekstvilkår for skylapper oppstår gjerne uansett. Er mann redd, mister en gjerne noe. Er man på hugget, er det heller ikke alltid man får med seg hva folk rundt en gjør, og kanskje aller minst hva de føler. Det er bare å se på barn, eller i blant middelaldrende menn på sykkel. Alternativt unge menn i bil.

Det er kun ens eget behov som gjelder fra tid til annet.  Slik er det for oss alle. På samme måte er det hva vi selv føler som ofte blir viktigst for oss. Ikke hva andre føler. Følelser har en sterk kraft i seg, og flekser villig bicepsene mot fornuften, som står der med spinkle overarmer og tusen spørsmål i øynene. Og med dét lille bildet godt plassert i hodet ditt, avrunder jeg dagens blogg. Vel vitende at du inni deg bærer på langt sterkere bilder, som du tar fram og ser på i blant. Lenge, eller i korte glimt. Når du er alene, eller sammen med noen.

Dagens maleri har fått tittelen "Taus".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Brevet