Here I go again

I blant, når jeg stopper opp, blir jeg gjerne innhentet av en velkjent lengsel. Slik har det nesten alltid vært. Den fyller meg, får meg til å vakle, jeg vil rømme fra den, og samtidig være i den, men jeg orker ikke, tør ikke, så jeg fortrenger den. 

Jeg kan huske det traff meg første gang da jeg var seks år, på besøk hos en nabo, en søndag formiddag. De bodde i et rødt hus rett over vegen, hadde en dukkestue i hagen, og masse blomster, mer enn alle andre. Og et fuglebrett. Jeg satt på kjøkkenet hos dem og skulle spise frokost. Og det var så mye god mat, så mye pålegg, så mange smil, så mye vennlighet, berøringer, og alt var så selvfølgelig, som om slikt skjedde hver dag - da traff det meg - og siden har det vært der. Ikke hele tiden, men når jeg stopper opp, og det gjør jeg oftere og oftere. Resten av tiden bruker jeg til å jakte på det jeg kan se, det jeg kan berøre, det jeg kan eie, det som kunne gi meg kontur. Og kjerne. Men alt jeg jakter på forsvinner like før det virkelig blir mitt. Og så gir jeg meg på vandring igjen.

Dagen startet litt tungt. Ikke like tynget som under vekten av himmelhvelvingen, som Atlas måtte bære, men mer som å vasse i sirup. Eller kanskje enda mer som å være fylt opp av sirup. Slik at ledd og muskler og tanker ikke akkurat fryder seg hemningsløst over tilværelsens oljeglatte letthet. I stedet nærmer kanskje punktet hvor en spør what’s the point seg, når jeg - i dette tilfellet - forsøker å samle noen ord i bloggform.

Hva poenger er, er et spørsmål som i og for seg ikke er en ny opplevelse å måtte forholde seg til, idet fingrene mine søker tastaturet. Trøsten får være at det gjerne begynner å blekne for så og fade ut, etter hvert som bokstavene hakker seg framover skjermen og samler seg til ord og meninger med ymse koblinger til om ikke akkurat bautaer av gjennomtenkte ytringer, så i det minste i en form av veldig lange setninger som på tross av iherdige forsøk på opprettholdelse likevel før eller siden ender opp med å stange i et punktum. Endelig eller mellombels. Sånn er livet. Punktumene slipper en ikke unna.

Uken som ligger bak meg har vært fin, og litt spesiell, siden Kjæresten og jeg har fått mye alenetid. Som avslutning på uken var vi i går alle - unntatt min yngste datter som bor utenbys - samlet igjen rundt krem og fastelavensboller. I tillegg samlet vi oss rundt gamle album og foto. Min eldste datter, som er gravid, hadde med seg et album med bilder moren og jeg samlet til henne da hun var liten. Og det var morsomt og fint og litt sårt på en gang, å bli brakt tilbake i tid, samtidig som datteren min skal starte på en ny tid med en egen datter. Det vakte også følelser i meg da det plutselig dukket opp et bilde av min mor, som døde i -91. Jeg var ikke forberedt verken på bildet eller sorgen som med ett veltet over meg. Ikke bare sorgen over henne, men også over min egen umulige barndom, og de livslange konsekvensene av den. Utover det litt overveldende øyeblikket, ble det en veldig fin kveld, og en fin avslutning på uken.

Kanskje det er fordi en fin uke er over, at den som ligger framfor meg nå virker litt tung i sessen. Fordi den ikke kan fortsette i leia til den som har møtt sitt punktum, men må finne sin egen retning og et nytt innhold. Slik er det med det meste, det kommer til en overgang. Så nå sitter jeg midt i den her. Og jeg er i utgangspunktet ikke spesielt god på overganger. En kan ikke være god på alt. Og trenger heller ikke å strebe etter å bli det. Heldigvis. For da hadde jeg hatt litt av en jobb framfor meg. Og det har jeg jo, bare ikke den. I stedet får jeg forsøke å være god på noe, som egentlig betyr god på litt. Å være god på litt er ikke det verste en kan være god på. Å være god på ingenting, derimot, er langt verre. Men jeg kjenner ingen som er god på kun ingenting. Selv om jeg føler meg litt slik selv denne mandagen. Likevel, å føle noe er ikke alltid det samme som et speil som viser virkeligheten, følelsene kan like godt vise til et vrengebilde av den.  I det minste er det slik med for eksempel angst. Angst kan gjøre en tur på butikken om til en trussel, eller en kveld på sofaen i ens egen stue om til et redselskabinett hvor en ikke finner utgangen. Og angst er bare ett eksempel. Under her kan du fylle inn noen av dine egne vrengebilder, der følelsene har dradd deg litt ut på viddene.

1

2

3

Nå når du fritatt for både iherdighet og kreative unnvikelser har hoppet glatt over de tre mulighetene til å konfrontere deg selv litt, er det på tide med et punktum igjen, kanskje også et avsnitt, kanskje til og med et utropstegn, og et helt nytt tema. Wow!

I løpet av helgen mistet jeg en fisk. Ikke en sei eller torsk eller lyr mens jeg var på fisketur, men en Calvus. Eller mer riktig, en Altolamprologus Calvus, alt fortjener å bli navngitt riktig. Jeg har hatt et par av disse fiskene gående i et akvarium i mange år, og det var hunnen som strøyk med. Noe som var veldig trist. Det at det endte nå kan skyldes alder, men mer sannsynlig er det at det var jeg som hadde gjort en feil, og ikke hadde vært nøye nok med vannkvalitetene. So, there’s noone else to blame, but me. Men samtidig gir denne hendelsen muligheter for omstokking i akvariene mine. Og det kan når ting får roet seg litt i hjertet mitt bli spennende for en nerd. Så en kan se på det som at et punktum også kan lede til en begynnelse på noe. Og det kan være godt å vite, når noe går mot en slutt. For eksempel en uke. Eller annet.

Det er bare en liten stund siden du begynte å lese dagens Vannland, men nå går også det mot slutten. Så fort kan noe gå, uten at det av den grunn forringer tiden som gikk. Innlegget ble ikke så langt som det kunne ha blitt. Men det må det jo ikke være. Det kunne jo blitt ulidelig langt.  Mye av det vi tror er koblet til et må, er egentlig minst like mye koblet til en valgmulighet. Slik er det for meg, og slik er det for deg. Punktum og vedtatt, og det var det. Noe er slutt, annet begynner, here I go again.

Ha en fin dag, og en fin uke.

Bjørn

Dagens link: Here I Go Again