Krokbøyd under skammens stempel. Eller ikke?

Tid for blogg. Ute skinner sola akkurat nå fra en blå himmel, men skitt au, det plager ikke meg.

I dag tenkte jeg å skrive om atelieret hvor jeg arbeider. Atelieret, som er litt annerledes enn andre atelierer, kalles Galleri VOX. Ja, det kommer med et eget galleri, derav navnet.  I galleriet viser vi som arbeider ved atelieret egne utstillinger, men vi inviterer også kunstnere utenfra. Neste utstilling åpner 11.april, og er av en kunstner som vi valgte å invitere. Hun heter Mona Nordaas, og vil vise en installasjon. En utstilling som jeg anbefaler at du ser, om du er i Bergen.

For snart ni år siden tok livet en ny retning for meg. Etter å ha møtt veggen noen år før og sluttet som keramiker, blitt ufør og mistet det meste av rammer, eiendeler og livsgnist, søkte jeg om plass ved Galleri VOX som da nettopp hadde startet opp. Og plass fikk jeg.  Siden jeg oppfylte kriteriene. De to viktigste kriteriene var at jeg hadde en uføretrygd på grunn av en psykisk lidelse, pluss et visst kunstnerisk nivå.

Galleri VOX startet som et prøveprosjekt med basis i opptrappingsplanen for psykisk helse i 2004. Det ble et varig tiltak i 2009. Tiltaket er støttet av Nav gjennom Nasjonal Strategiplan for arbeid psykisk helse, og Bergen kommune. Fretex Vest-Norge er tiltaksarrangør.

Galleri VOX er en arbeidsplass. For jo, det går an å gjøre noe annet enn å sitte resignert på sin brede om livet buttet i mot og en fikk en uføretrygd. Gjøre noe selv. Ta ansvar selv. Det går for mange an å stå opp om morgen og gå til noe som gir livsinnhold selv om en ikke lenger er i lønnet arbeid. Å være ufør er ikke det samme som at en ikke lenger har noen resurser what so ever, men at en har en utfordring. For min egen del arbeider jeg med kunsten min tre dager i uken, og ser ikke så veldig stor forskjell på dette atelieret og andre atelieret/verksteder jeg har arbeidet ved. Det er et sted hvor jeg får jobbe med det jeg vil på en måte som er kompatibel med den jeg er i dag, og ikke et sted for oppsamling av tapere tuftet på veldedighet og politisk korrekthet slik tiden definerer den. Å få plass ved galleri VOX kommer ikke som en gave og kun det, det kommer sammen med en forpliktelse. Det er et atelier og en arbeidsplass for de nærmere tjue kunstnerne som har fått plass der, ikke en lekegrind. En kommer og går ikke fullstendig som en vil, blir ikke hjemme på grunn av en dårlig hårdag eller noe bra på tv. I stedet investerer en noe. Og trosser sine egne grenser. Den største forskjellen fra et vanlig fellesatelier ligger i at selve driften støttes økonomisk og med menneskelige resurser, men kunstnerkollegaer er kunstnerkollegaer selv om de har en diagnose, eller ikke har det.

De menneskelige resursene som er brakt inn for å sørge for den daglige driften består av fire lønnende personer. Alle har en solid kunstnerisk bakgrunn. Daglig leder som grafiker, de tre andre som henholdsvis billedkunstner, keramiker og multikunster/landskapsarkitekt/grafiker.  Ingen av dem har erfaring fra helsearbeid. Galleri VOX er ingen psykiatrisk institusjon, vi er der ikke på grunn av at vi er syke, men på tross av det. Galleri VOX er et sted som fokuserer på resurser og muligheter mer enn begrensninger.  Det er ikke et sted for helbredelse, og kommer ikke med et springbrett mot noe annet og mer verdifullt som motiv. Det er et sted for arbeid og fordypning i kunst. Og det er nok.

Daglig leder Unni Hachvaag er i dag ikke praktiserende kunstner, men du kan se litt av arbeidene til de tre andre ansatte som er det, her,  her og her. Klikk deg inn og ta en titt. Det er langt mer givende enn mye annen skit en finner på nett.

Ved Galleri VOX er det det kunstneriske som er viktig, ikke folks helse. Slik er det for de ansatte, og også for oss som får benytte tilbudet. Det vil si ganske likt det som er på din arbeidsplass. Det er ikke kun helse som dirigerer eller motiverer ting der heller. Så hvorfor trenger det å være det hos oss? Jeg for min egen del ble ikke et menneske med mindre verdier eller en dårligere kunstner av at jeg fikk en diagnose. Eller ble jeg det?

Psykiatri kan bli et vanskelig tema om en selv har har blitt knyttet til det. Det mangler kunnskap blant folk flest om hva det innebærer å ha en psykisk lidelse, hva som er hva, hvordan en skal forholde seg til det, og negative holdninger kan gjøre sitt til at mange forsøker å skjule utfordringene de har fått. Av redsel for stigmatisering eller av skam. Og da lever du under en tung bør, i tillegg til vekten av de psykiske utfordringene. Så det kan bli mye å bære. Men det er ikke alltid så stor forskjell på de som har fått en diagnose og de som ikke har det. Alle som har en diagnose har gjerne vært uten den i store deler av livet. Mange som ikke har en i dag vil få en. Kanskje det blir du, eller en i familien din. En du kjenner. 

Ikke alt er forskjeller mellom de som har en diagnose og de som ikke har en. Det finnes langt flere fellesnevnere. Vi alle elsker, lengter, blir såret, ler, gråter, spiser, ser, tenker, drømmer. Noen ganger handler det om tilfeldighet hvor en havner på en statistikk. Og for enkelte som ikke har en, kunne det helt sikkert vært til hjelp om de faktisk fikk en diagnose.  En diagnose er for den som får den noe konkret å forholde seg til. Som igjen kan være til en hjelp når en skal sette kursen videre framover. Selv sliter jeg med angst og depresjoner. Det gjorde jeg også før det ble satt ord på det. Så jeg er fremdels den samme som jeg var da.

Jeg tenker i dag at det ikke er så stor forskjell mellom det å få tilrettelagt en arbeidsplass fordi en sitter i rullestol, og det å få tilrettelagt en arbeidsplass på grunn av psykiske utfordringer. Men det har ikke alltid vært slik for meg. Første tiden jeg arbeidet ved atelieret følte jeg meg som en taper, mer enn som om jeg hadde vært heldig. Jeg gikk krokbøyd under det skammens stempel jeg følte jeg fikk, og skygget unna tidligere kunstnerkollegaer om jeg så dem. Slik er det heldigvis ikke lenger. I dag føler jeg meg heldig som har fått lov til å ta del i den prosessen som har ledet til at Galleri VOX er det det er i dag. Jeg føler meg heldig som får lov til å arbeide videre med kunsten min, selv om jeg kom til en korsvei i livet. Jeg ser det også som veldig viktig å være åpen om hvem en er, hva en står for og det at en har en psykisk lidelse. Ingenting blir bedre av at alle som faller utenfor  mer eller mindre klart definerte A4 maler gjemmer seg bort, eller forsøker å framstå som noe de ikke er. Å være mest mulig åpen har blitt som et prosjekt for meg. Vannlandet er en del av dette prosjektet, sammen med det meste av motivene og innholdet jeg velger å arbeide med i kunsten min.

Og da har jeg vel skrevet nok for denne gang. Min neste utstilling åpner 15.mai, er en installasjon bestående av maleri, skulptur, trash-art og video, og er bygget på fem forskjellige historier. Fem forskjellige menneskelige skjebner. Så sett gjerne av den ettermiddagen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Forrige utstilling i Galleri VOX