Rammer, avstand og nærhet

Ikke skal jeg uttale meg om hvor påskesola har tatt veien, men i Bergen er den ikke. Her sildrer det friskt over et gjennombløtt landskap og asfalten er svart som natten. Men jeg skal ikke klage, vi har hatt noen gløtt av sol de siste dagene. Og varmen og lyset kommer nok tilbake. Det er få ting som er statisk når det kommer til været utover at det alltid vil være vær. Akkurat som det er med oss folk. Det er lite som er statisk ved oss også, selv om utviklingen i blant går så sakte at det er vanskelig å se den om en ikke ser bakover. Og kanskje skulle en gjøre det i blant, samtidig som en ser litt ned på hvor en står, hvor en har kommet, i stedet for kun å se opp mot en himmel en håper finnes, ned mot den evige ildsmørja en frykter eller framover mot dit en skulle ønske en var.

I går feiret jeg 59 årsdagen min. Og kjæresten og døtrene mine hadde stelt i stand. Det var den gaven jeg ønsket meg. Slippe å gjøre noe selv. Nå er det fjorten år siden samlivet med mine barns mor gikk på dunken, og i årene som har gått siden da har jeg bakt og laget i stand ikke bare for meg selv, men for unger og bonusunger og kjæresten min også. For selv om kjæresten og jeg ikke bor sammen, så gjør vi andre ting sammen. For eksempel det å stelle i stand bursdager. Vi har begge et ansvar. Men i fjor ønsket jeg meg for første gang det å slippe å gjøre noe som gave. Og det var deilig å komme til dekket bord. Noe det var i år også. Så det vil jeg fortsette med. En løsning som anbefales.

I tillegg til den nevnte gaven, hadde mine kjære hatt en kronerulling, slik at jeg fikk penger til en ramme. Jepp, billedramme. Art is my trade. For til utstillingen jeg skal ha i mai trenger et av maleriene en ramme. Så gaven var midt i blinken. Vanligvis bruker jeg ikke rammer på bildene mine, men denne gangen føltes det riktig å ramme inn i det minste ett av dem, som skal henge helt for seg selv på den ene veggen i galleriet. Bildet heter Taus, og er av en ganske ung gutt.

Her er hva sto sto på kortet som fulgte gaven, formet som en tekst i en ramme:

Kjære Bjørn

Vi trenger alle rammer i livet vårt, rammer som gjør verden oversiktlig. Vi vil veldig gjerne være med på å skape gode rammer i ditt liv. Få være viktige personer som holder rammene dine trygt på plass. Gaven fra oss blir dermed litt symbolsk, vi vil gi deg mulighet til å gi den lille gutten rammene han behøver. Pengene du får kan du bruke til å ramme inn bildet ”Taus”.

Stor klem fra Marita, Tor, Heidi, Sindre, Aina, Daniel og Beate.

I går fullførte jeg utsmykningen i Bergen Rådhus, som jeg har nevnt tidligere. Og jeg ble greit fornøyd med resultatet. Når en maler rett på vegg slik jeg gjorde, så må en si seg ferdig med arbeidet på en mer resolutt måte enn om en står på atelieret og maler. En kan ikke ta fram et lerret og arbeide videre på det en uke senere, fordi en oppdager at noe burde vært flikket på. I stedet er det slik at bordet fanger, gjort er gjort. Og da må en bare leve med resultatet. Dermed er det viktig å kunne si til seg selv at dette er det jeg fikk til der jeg var i livet da det ble gjort.  Og godta det. Så nå kan en i Bergen Rådhus se to store barneansikt som smiler til hverandre fra hver sin ende av en laaaang Maktens korridor, som en påminnelse om at ikke alt handler om politikk, økonomi, paragrafer og statistikker. Ansiktene går fra gulv til tak, og er umulige å ikke se. Og bildet av ørnungen som jeg viste i forrige blogginnlegg, henger nå på sin plass i et møterom, med ramme.

De store barneansiktene er laget av tusener små penselstrøk, med en pensel ikke mer enn i overkant av en cm bredde. Og de er portretter av kjæresten min sine barn, slik de så ut i to tre, års alder. Lag har blitt lagt på lag, slik at den første fargenyansen skinner igjennom den neste. Står man på avstand ser man det ikke, det virker som en ganske jevn flate, men kommer man nær ser man livet i bildet, og alt arbeidet som ligger bak.  

Det var et poeng for meg å gjøre det på denne måten. Jeg kunne valgt å lage sjablonger og sprayet bildene fram slik at det ble en helt, perfekt flate og klare, helt definerte avgrensninger, men jeg ville at det skulle være uperfekt. Slik vi alle er. Kommer vi nær hverandre, ser vi hva vi består av. At vi ikke består av en glatt overflate, hvor alt er klart definert, kategorisert, avklart og uangriperlig. Samtidig kan vi se gjennomskinneligheten, hva som gjemmer seg bak hva i oss. Alt det som ligger under overflaten. Slikt som forsvaret vårt, sårbarheten vår, gleden, sorgen, håpet, resignasjonen, viljen og avmakten, drømmene og minnene. Alt som gjør sitt til at vi er oss. At du er du. 

For kanskje det er nettopp slik, at vi trenger avstand for å få oversikten, eller perspektivet, slik jeg litt lenger oppe på siden her skrev om å se seg tilbake. Men kanskje vi også trenger nærhet, til oss selv, for å se hva som ligger innerst. Hva vi er, ikke hva vi tror vi framstår som, frykter eller ønsker å framstå som. Og slipper vi i tillegg noen andre nær nok, vil også de se hva vi består av. Noe som selvfølgelig kan gi dem mulighet til å bruke det mot oss, men også til å forstå oss. Slik at vi kan støtte hverandre, og løfte hverandre.

Bildet som følger dagens blogg er fra et tidlig stadium av utsmykningen, hvor jeg holder på med første fargenyanse i den ene enden av korridoren.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Lift me