Prioriteringer

Disse dagene er det ikke bloggskriving som står øverst på prioriteringslista mi. Heller ikke lesing av andres blogger setter jeg av mye tid til. Det er andre ting som krever tiden min. Men, på den annen side: Det du tar deg tid til, har du tid til. Så nå har jeg senket ræva ned i skrivebordstolen og skal bruke litt energi på Vannlandet.

I Bergen er det maraton i dag. Jeg måtte på atelieret og jobbe litt i formiddag, og folk i alle fasonger og aldre flommet rundt meg ikledd siste og ikke fullt så siste skrik i treningskondomer. Svette og gode og med kramper i beina stavret de seg fram. Noen med spenst og gratie, andre mer som et takras. Men mange var de, i hvert fall, den skal de ha En hel lavine av knokler og fett og muskler og melkesyre. De veltet fram som reine gnuflokken.  Det var nesten så jeg ikke kom fram med bilen - hallo, hva gir du meg? 

Bergen by var ellers som en villig tøs, og gjorde seg selv tilgjengelig ikledd sin fineste sol. Så nå er det vår. Nesten sommer. Trærne har blitt grønne og pollen pirker i folks øyne og luftveier med sine plagsomme klør. Men det får vi leve med. Alt har sin pris.

Utover å sørge for å ha vinduene mest mulig igjen for å stenge pollen ute, er fokuset mitt for tiden mye orientert rundt utstillingen jeg skal åpne den 15.mai. Fremdeles er det ting som skal gjøres før den datoen. Én ting er selve monteringen, som denne gangen vil kreve en del, siden det er mange små elementer som skal fungere i installasjonen.  Men alt som skal monteres må jo også være ferdig før jeg kan montere det. Noe krever lite tid, som engelen over her, annet tar lang tid. I dag har jeg arbeidet med en pikk, som også skal lages, før den finner plassen der den hører hjemme. Den ble ikke ferdig, men den er på gang. Og plakat og pressemelding og masse småplukk har jeg startet på, og får heldigvis hjelp til å gjøre så bra som mulig. Ting som ikke gjør seg selv. Og som tar langt mer tid enn en skulle tro. Men jeg kommer i mål med god margin, det satser jeg på. Jeg liker å ha alt oppe et par dager før åpning. Slik at jeg kan få senket skuldrene litt før jeg skal vise fram det jeg har arbeidet med over lang tid. For tid tar det.

Denne utstillingen begynte jeg å lage skisser til allerede på åttitallet. Og opp gjennom årene har jeg arbeidet videre på ideen med jevne mellomrom. Til jeg nå endelig får se den ferdig satt opp. Noe som ikke var en selvfølge at jeg skulle få. For det finnes null økonomi i det jeg holder på med nå, utover de utgiftene jeg har. Mye av utstillingen skal vises én gang og så kastes. Ting er ikke laget for å vare, eller for å selges. De er bare ment å være et glimt i tiden. Som et møte med noen en skimter i øyekoken i det de passerer. Og kanskje blir dette møtet likevel til noe som enkelte husker. Slik at det jeg har arbeidet med får en misjon, selv om det ikke vil flytte fjell eller utrydde malaria eller jeg selv blir rik av det. Alt må ikke være så voldsomt. Alt må ikke være vitenskapelig fundamentert, grensesprengende eller holdt innenfor fastlagde rammer og konvensjoner. Alt må ikke tuftes på økonomiske læresetninger, få verdi gjennom bestandighet eller kvalifisere til himmelske basuner. Noen ting kan få være det det er, og kun det. Slik en blomst er en blomst og en sølepytt en sølepytt, en ørn en ørn og en sommerfugl kun en sommerfugl.Vi har alle likevel hørt om sommerfugleffekten. Vi har alle kjent en bris stryke over armen, kjent hjertet svulme over en liten bagatell, eller kjent huden nuppe seg når vi hører en sang. Vi har alle møtt et blikk som fikk oss til å føle noe et flyktig sekund, i det vi passerte noen på vei til alt det viktige vi alltid har å gjøre. Det ene lille sekundet er ikke nødvendigvis bortkastet. Eller uten verdi.

OM Å SYNES

Jeg så deg på gata i dag, og du så så ensom ut. Kanskje var du det, kanskje ikke. Jeg tenkte:

Skal jeg si hei?

Jeg gjorde det ikke. Ikke et smil engang ga jeg deg. Det kunne jeg gjort. Jeg kunne godt gitt deg et smil. Kanskje det hadde gjort deg varm. Og meg. Og hva hadde jeg vel å tape?

Jeg ga deg ingenting, og du forsvant nedover gata. Hvor du skulle vet jeg ikke. Kanskje skulle du hjem til en familie som ventet deg. Eller til en tom leilighet. Kanskje skulle du kjøpe en kjole du hadde gått og sett på i et vindu. Men hva vet vel jeg. Ingenting. Jeg hadde jo aldri sett deg før. Kommer nok heller aldri til å se deg igjen.

Jeg skulle smilt til deg. Jeg vet det, men jeg var så redd for at du skulle oppdage sårbarheten min da. Den som ligner på den jeg mente å se i deg. Var redd du ikke ville smile tilbake, eller smile uten varme. At du skulle se rett igjennom meg, som om jeg ikke var til. Jeg blir så liten da. Når noen ser på meg og velger å ikke se meg. Jeg blir en ingenting. Det gjør vondt. Langt inne i sjelen stikker det. Du skjønner kanskje hva jeg mener.

En hel dag gikk jeg rundt i byen. Så på menneskene. Ikke én smilte jeg til. Og det var horder av mennesker der. Heller ingen smilte til meg.

 
Nå ligger jeg i senga mi. Det er natt, og jeg tenker gjennom dagen min. Jeg angrer på at jeg ikke sa hei til deg, der i byen, og jeg vet at jeg vil tenke på det til jeg sovner. Jeg skulle gjort det, jeg vet det. Jeg skulle smilt. For du så så ensom ut. Du så så fryktelig ensom ut. Som om du gikk blant tusener av mennesker som ikke så deg i det hele tatt.

 
Jeg håper du kjøpte en rød kjole.

***

Jeg har ofte tatt i brukt tekst i en eller annen form i utstillingene mine. Lappen med ordet ANGST på bildet over her, ble laget til en utstilling jeg hadde for noen år siden. Jeg hadde trykket opp masse slike lapper med forskjellige ord, så de som besøkte utstillingen kunne ta med seg hjem et ord de følte passet for dem, om de ville. Som et lite minne. Noen ord var positivt ladet, andre mer utfordrende. Men ikke alle lappene forsvant. Så noen av de jeg fremdeles har, vil jeg bruke i utstillingen jeg skal ha nå. Gjenbruk er bra bruk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Release Me