Alt var mye bedre under krigen.

Gratulerer med dagen! Jepp, kjæresten min har bursdag i dag. Alt godt til Beate, ønskes fra meg. Og attpå til er det 1.mai. En dag som er med på å symbolisere framgang og velstand.  En seier for individet og en gruppe, i hvert fall i Norge. For uten at arbeidere før i tiden hadde gått på barrikadene, ville nok klærne våre i dag blitt laget her hjemme, og ikke av barn i Kina. Og majoriteten av arbeiderne ville antagelig levd på sultelønn. For at kapitalen ikke ga bort ei krone der den ikke måtte, var vel kanskje mer regelen enn unntaket.  Og slik er det vel gjerne fremdeles. Mye vil ha mer.

Selv skal jeg ikke feire denne dagen. Å gå i tog er ikke min greie. Og kjærestens bursdag feirer vi til helgen. Så denne dagen blir for meg mye lik alle andre dager. Jeg skal til og med en liten tur på atelieret, uten at jeg føler jeg demonstrerer mot arbeiderklassen av den grunn. Slik for eksempel enkelte bønder gjerne gjør, gjennom å spre møkk på jordene akkurat denne dagen. Utover det er det også noen som velger 1.mai til å ta vårpussen i hagen, bare for å vise at de tilhører i hvert fall middelklassen, og i hvert fall ikke arbeiderklassen. Uten at den lille demonstrasjonen kanskje ikke gir så mange stjerner i verken den ene eller andre boka. Det er vel ikke så mange som bryr seg. Men slik var det ikke før. Da var det å arbeide i hagen på 1.mai en måte å fortelle nabolaget at en ikke respekterte arbeideres kampdag, og folk flest sine rettigheter, og ble ikke sett på med blide øyne av folk som jobbet på gulvet.  I dag blir slike demonstrasjoner med gressklipper bare latterlige. Litt på linje med å sitte på sin høye hest og hevde at en ikke trenger slikt som en kvinnedag, psykiatriens dag eller homodager, fordi vi alle har det så mye bedre enn sultne barn i Afrika.

Det er mye en kan kjempe for. Og det er mye en kan kjempe i mot. I blant er det vanskelig å skille de to tingene fra hverandre. En tror gjerne at en kjemper for noe, men en kjemper egentlig mot. For eksempel framskritt. En bevegelse. Og tviholder på det som er, eller lengselen tilbake etter det som var: 

Alt var mye bedre under krigen.

Det er lite trolig at vi noen gang blir i stand til å gå tilbake i tid. Femtitallet er borte. Drømmenes og mulighetenes æra. Plassen ved kjøkkenbenken er ikke lenger eneste plass for våre døtre å velge mellom. Far er ikke lenger familiens lille gud. Uansett om det var bedre før for de som da hadde makt og mulighet, så er det ikke nødvendigvis samtidig slik at vi alle vil ha det slik nå. Vi trenger heller ikke rigide kjønnsroller eller sterke menn til å få orden på samfunnet vårt i dag. Det har blitt forsøkt før, og har fungert dårlig i lengden når en sterk mann skal redde oss fra oss selv. Så å fokusere på hva som kan gjøres i fellesskap i stedet for hva en liten maktelite kan hindre, er kanskje ikke så dumt. I stedet for å bruke energi på å bygge seg inn i gamle verdier eller mønstre, og fra bak sine små skyteskår i de reaksjonæres mausoleer pepre løs på alt som ser ut til å ha en egen tanke, kan en krype fram fra under steinen sin slik at vidsynet får litt levevilkår, og ikke kun tunellsynet. Og det er det heldigvis mange som gjør.

Selv går jeg ikke akkurat på barrikadene. Og jeg går som sagt ikke i tog. Mitt lille bidrag begrenser seg til å snakke litt om menneskeverd her på Vannlandet og i kunsten min. Ofte knyttet til de som var litt uheldige, og fikk seg en ekstra utfordring. Gjerne i form av psykisk sykdom. Og det er ikke så rent få som har en psykisk lidelse, eller vil få en. Folk med diagnoser eller folk som kvalifiserer til dem finnes over alt. I alle lag og uavhengig av blodslinjer og sosial status. De fleste snakker bare ikke høyt om det. Selv snakker jeg om det. Og har oppdaget at det ikke er så veldig farlig å si hvordan ting faktisk er i mitt liv. Selv om jeg vet at det selvfølgelig finnes mennesker som hater folk som meg, og tenker at jeg ikke bør få ha en stemme eller noen rettigheter what so ever.

Hadde jeg levd i Nazityskland under krigen ville jeg rimelig sikkert blitt gassa, bare på grunn av angsten min og det at jeg har noen milliliter taterblod i meg fra noen generasjoner tilbake. Det at jeg er kunstner og ofte kritisk til autoriteter og etablerte sannheter hadde vel heller ikke talt til min fordel. Kanskje hadde jeg også blitt eksperimentert på først av en Mengele i hvit frakk, gitt all makt på himmel og på jord, med føkka tanker og litt spesielle instrumenter.  Mens hadde jeg blitt født et tiår før jeg ble, ville kanskje angsten og depresjonene mine blitt tatt tak i av en lobotomidisippel med Black & Decker på femtitallet, slik at jeg i dag ville vært mer opptatt med å sitte her og være rimelig flat i følelseslivet enn å kjenne angst. Eller noe annet, for den saks skyld. Men slike eksperiment blir jeg ikke utsatt for. Ikke en gang et lite elektrisk støt i skallen har jeg fått, selv om det ikke har manglet på tilbud. Jeg blir heller ikke utsatt for sjikane eller vold eller andre former for overgrep fra noen i nabolaget som opplever seg selv som bedre enn meg. Men jeg må forholde meg til en holdning, som media er med på å fronte. Hvor alle med en psykisk lidelse lett og ofte skjæres over samme kam. Og hvor det positive ved å ha smakt på flere sider av livet ikke vektlegges i det hele tatt.

Enkeltindividets verdigrunnlag og rettigheter blir imøtekommet lettest når det er knyttet til de som passer innenfor A4, dessverre. Selv om en veldig stor del av denne A4-gruppen tenker på seg selv som spesielle så det holder, og at A4 er de i hvert fall ikke, blir ikke nødvendigvis det spesielle mottatt med åpne armer i alle lag av det vi kaller Folket av den grunn. Det spesielle gjør seg best når det er eltet og tilpasset og striglet, uten for mange utfordringer eller provoserende sider knyttet til seg.

Og da har jeg vel fått ut av meg det jeg føler for på denne 1.mai, og får kanskje se til å få gjort noe annet enn å slite stolen min. Dagens bilde har fått tittelen "Vekt".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Same Love