Opp av asken

Utenfor graves det. Gata blir revet opp og fiberkabler legges ned. Kanskje får jeg et raskere nett etter hvert, om det ikke blir for dyrt å koble seg til. Og dette er vel og bra, men et helvetes bråk blir det før en kommer så langt. Og jeg har fri fra atelieret fordi jeg har tatt meg noen dager etter utstillingsåpning, og kunne tenkt meg og ikke bli vekket så veldig tidlig av gravemaskiner.

             

Men - for det finnes alltid et men - ikke alt handler om meg. Surprise, surprise. Så i stedet for å klage mer på bråket i denne omgang, skal jeg i dag etter hvert snakke om noen andre.             

Som nevnt hyppig i det siste, så har jeg nettopp åpnet ny utstilling. Men det jeg har glemt oppe i all viraken er å nevne de som har støttet meg slik at denne utstillingen kunne bli en realitet. For ikke alt er alltid en selvfølge. Og i dette tilfellet var det det absolutt ikke. Det ligger ingen økonomisk gevinst for et galleri i å vise det jeg viser i disse dager. Det er økonomisk sett et rent tapsprosjekt. Likevel er det nå oppe og går.

Min arbeidsplass er et fellesatelier. Men ikke som felleatelierer jeg har arbeidet ved før. Det spesielle er at atelieret er et prosjekt som ble startet av Nav og Bergen Kommune, som en arbeidsplass for kunstnere som møtte veggen på grunn av en psykisk lidelse. Og oppe i dette har du meg. Jeg er en kunstner med en psykisk lidelse, og er i tillegg uføretrygdet på grunn av blant annet den lidelsen. Å være uføretrygdet er også et av kriteriene for å få arbeide ved Galleri VOX, som arbeidsplassen min heter.

Galleri VOX består i tillegg til atelierbiten også av et galleri. Og uten dette galleriet ville det blitt veldig vanskelig for meg å få vist kunst som ikke er tuftet i det minste en smule på omsettelighet. Noe ikke alltid det jeg lager er. Jeg lager det jeg gjør fordi jeg vil at noe skal snakkes om, ikke for at det skal selges. Før jeg ble så syk at jeg ikke lenger fungerte som keramiker som opprinnelig var yrket mitt, var det annerledes. Da arbeidet jeg i tillegg til av skapertrang, også for og få inn penger og å få mat på bordet. For meg er det godt å ha kunnet løsrive meg fra den økonomiske målsettingen i arbeidet mitt, selv om det å være syk ikke er en gave i seg selv, og aller minst noe å strebe etter. Å være syk er en utfordring. Og får du en trygd på grunn av utfordringene er de større enn det å være lat. Samtidig er det likevel viktig å innse at om noe stopper opp, så må ikke alt annet også stoppe opp. For mange som blir uføretrygdet vil det likevel finnes en restarbeidsevne en kan bruke til noe. Selv er jeg så heldig at jeg har en slik liten rest.

For å kunne få utstillingen jeg nå viser opp og gå, er det likevel ikke nok at vi har et galleri. Det er ingen selvfølge at alt vi lager ved Galleri VOX blir stilt ut. Jeg har selv laget ting jeg har måttet innse ikke holder mål. Å slippe unna med noe er ikke det samme som å ha gjort tilnærmet det en har potensiale for. Å lage noe bra handler i blant om å strekke seg forbi punktet hvor prosessen begynner å gjøre vondt. Så i dag har jeg lyst til å takke de som gjorde det mulig for meg å få vist det jeg ville vise. De som støttet meg når ting begynte å gjøre vondt og jeg tvilte på meg selv, men også i de periodene da det meste var lek. Akkurat det og takke glemte jeg under åpningen av utstillingen. Akkurat da var jeg litt for full av meg selv på godt og vondt, pluss litt full av angstdempende krykker fra apoteket. Men takkes bør likevel de som trodde på meg og hjalp meg, selv om det nok ikke alltid var så lett å forstå hva eller hvor jeg ville med det jeg holdt på med. For utstillingen min inneholder mange elementer som skulle samles. Og selv om det hele virket fornuftig for meg, siden jeg hadde det meste i hodet, så var ikke de samme bildene på plass i hodet til de som står rundt meg. Så det handlet ganske mye om tillit, tror jeg, når de lot meg slippe til uten tøyler.

Blant de som skal nevnes er først daglig leder Unni Hachvaag. Uten at hun trodde på meg ville utstillingen ikke blitt noe av. Unni er den som sitter med det daglige ansvaret ved Galleri VOX, samtidig som hun har en kunstnerisk bakgrunn som grafiker, og har alltid et råd eller en betraktning å komme med. I det mer direkte arbeidet ved akkurat min utstilling denne gangen vil jeg også takke Nina Grieg, som har vært min nærmeste støttespiller under prosessen, i egenskap av å holde tråder samlet, stake ut vei, og som inspirerende samtalepartner og veileder. Nevnes bør også Imi Maufe, som med sitt lekne vesen og fascinerende energi fulgte meg hele veien. Ikke minst da vi skulle samle alt og få det satt opp i galleriet. Tredjemann som bør nevnes er Siri Brekke. Hun har alltid en ryddighet i sine råd og sine innspill som gjør at jeg føler meg tatt på alvor. Siri sier aldri noe om arbeidene mine bare for å lage lyd, og det opplever jeg som en veldig god egenskap. Og ofte får hun meg til å se ting på en ny måte eller fra en annen vinkel.

Som en konklusjon vil jeg si at alle disse fire har vært viktige i prosessen som ledet fram til utstillingen "Innerst". Unni som den som sitter på ansvaret for at Galleri VOX fungerer så bra som det gjør. Hun har gjort en formidabel jobb etter at hun ble ansatt. Nina som den intellektuelle og samtidig humoristiske samtalepartner med tankesprang en aldri vet hvor ender. Imi med sin lekenhet i forhold til kunstneriske uttrykk, tilstedeværelse og vilje til alltid å gå en ekstra mil for deg. Og Siri med sin verdifulle evne til å ta ting ned til det essensielle.

Så det var det. Takk til dere, og takk til de andre ved galleri VOX som har gitt råd og vært til stede under prosessen.

Om du som leser dette bor i Bergen eller omegn og opplever at Galleri VOX framstår som et fint sted å være, så nøl ikke med å ta kontakt med oss om du føler det kunne være noe for deg. Nøl heller ikke med å tipse noen du kjenner. Kanskje kan du da være med på å gi noen som livet ga en utfordring et nytt livsinnhold.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:  Rise Like a Phonix