Mønster

               

Rommet er tomt og du sitter ganske nøyaktig midt i det. På en krakk. 

Det finnes ingen vinduer og tapetet flasser av veggene. Danner nye 

mønster. Du reiser deg og går bort til den ene veggen. Legger 

håndflatene mot den. Den kjennes kjølig, og du legger også kinnet 

inntil. Deretter leppene. Nesten som om du kysser den. Ja, du kysser 

den. Du innrømmer det. Du vet ikke hvorfor du gjør det. Det skjer 

spontant. Med tungen. Nesten som om en stemme i hodet ditt byr 

deg å gjøre det, og du ikke har en egen vilje til å stå i mot. Så river du 

av et stort tapetflak med tennene. Slipper det på gulvet og går og 

setter deg igjen. Ser på veggen. 

Formen som ble dannet da du rev av tapetbiten får deg til å tenke på 

et bilde du så en gang. Et bilde av et øye. Du ser ikke sammenhengen 

med mønsteret på veggen, for det ligner ikke. Likevel begynner du å 

tenke på bildet. Det finnes ikke noe øye, ikke nå, ikke her, ikke noe 

mønster i tapetet som ligner et, men du føler at noe ser på deg. Ser 

inn i deg. Under klærne. Under huden. Du føler deg avkledd, naken, 

avslørt, men du vet ikke hvorfor. Det gjør deg urolig. Vil ikke tenke 

slike tanker. Vil ikke nærme deg det. Du liker ikke tanker du ikke 

forstår opphavet til. Tanker du ikke har kontroll over. De får deg til å 

føle ting du ikke ønsker å føle.

Du reiser deg igjen. Går til veggen og river av en tapetbit til. Gulvet 

knirker. Så river du av enda en bit. Blir ivrig. Graver med neglene. 

Flekker av bit etter bit. Store. Små. Kjenner hjertet begynne å slå 

raskere, hardere, svetten legge seg over pannen. Under hvert lag 

med tapet finnes et nytt, med en annen farge, knyttet til en annen tid. 

Som et fargerikt, intrikat mønster som skjuler øyet i veggen. Det som 

gjør deg mer og mer urolig. Du får ikke øyet bort. Kjenner hvordan 

du bruker kun øverste del av lungene til å puste med og strupen 

snevre seg inn. Hvordan du spenner deg. Nærmer deg panikk. Vil inn 

i veggen. Inn og finne øyet. Blinde det. Mens alle kroppens muskler 

sender et felles signal til hjernen: Flykt, flykt.

Du ser det håpløse i situasjonen. Hvordan du har havnet midt i mellom

to like sterke signaler: Flukt og angrep. Ambivalensen. Opphavet til 

angsten. Det får deg til å tenke. På sett og vis å overgi deg. Uten at 

du vet til hva. Kanskje er det mer riktig å si at du resignerer. Det 

oppleves som om du klarer å hente fram en form for kontroll av den 

følelsen. Du vet ikke om resignasjon er det samme som kontroll, du 

har aldri stilt deg selv det spørsmålet før, men du roer deg litt, slik at 

du slutter å rive løs tapetbiter. Går og setter deg igjen. På krakken. 

Ser på veggen. Møter blikket. Det er ikke der, likevel er det der. Og 

du vet hva det ser. Du vet det. Nå vet du hva du vil skjule for øyet, og 

reiser deg igjen. Begynner å kle av deg. Plagg for plagg. Bretter dem 

sammen og legger dem på krakken. Pent og ordentlig. Setter skoene 

dine ved siden av hverandre, og går barbent mot veggen.

***

Teksten og bildene er fra utstillingen "Innerst", som i disse dager vises i Galleri VOX i Bergen, og er nummer en av seks tablåer som utstillingen er bygget rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: Shame