Myk, varm, nær.

Lyset gikk. Ja, ikke i undertegnede, men i taklampa på kontoret mitt. Men da er det vel bare å skifte pære da, tenker kanskje du. Og det er det jo. Det er bare det at jeg ikke har en reserve her og nå. Og jeg husker heller ikke hva slags pære jeg kan bruke, siden lampa er koblet til en dimmer.  Om jeg skal bruke sparepære eller ledpære eller whatever. Tar jeg feil sort, blir lyset stående og blafre pga dimmeren. Og det er jo ikke noe greit. Det var lettere før, da det bare var én type pærer. Men pytt, pytt, akvariene mine lyser opp en del, og jeg har min grønne lampe, i tillegg til lampen i taket som jeg kan kjøpe ny pære til i morgen eller en annen dag. Så jeg MÅ ikke sitte i mørket i tiden framover, om jeg ikke vil.

Utover den døde pæra i taket er lyset på sitt velvilligste i Bergen i dag. Sola skinner og etter hva yr.no sier, skal temperaturen krabbe opp på titallet. Så vidt. Ikke all verden å skryte av det, men bedre enn kuldegrader. Og vi slipper jo regn.  Noe som er bra. For kjæresten og jeg har bedt våre respektive unger ut på middag i dag.  Og litt sol og fint vær setter en spiss på opplevelsen.

Å gå ut og spise middag er ikke nødvendigvis en selvfølgelig ting å gjøre for meg. Angst og restaurantbesøk går ikke alltid så godt sammen. I tillegg har jeg cøliaki, noe som på enkelte steder begrenser menyvalget ganske kraftig. Så det er ikke ofte vi gjør slikt. Men foreløpig kjennes det greit ut å skulle det i dag.

Å gå ut og spise koster jo også litt penger. Og siden jeg er uføretrygdet har jeg ikke så mye av den sorten å rutte med. Men som ved så mange ting i livet handler det ofte om prioriteringer. Og denne gangen er det i forbindelse med kjærestens bursdag vi skal spise ute. Hun ville ikke gjøre noe ut av dagen i år, så da foreslo jeg at jeg kunne spandere middag ute på gjengen. Siden hun og ungene stelte i stand for meg på min dag, uten at jeg måtte gjøre noe som helst selv. På den måten fikk jeg ordnet en måte for oss til å komme sammen, uten at det blir en tradisjonell feiring med stress og styr. Litt som når enkelte inviterer til barneselskap på Mc Donalds for å slippe styret hjemme. Bare minus Mc Donalds.

Veldig ofte er det slik at det finnes flere løsninger på et problem. Det er lett å ende opp med kun å se én reell løsning, men det skyldes ikke alltid valgmulighetenes mangfold, men at vi låser oss selv til et handlingsmønster. Gjerne styrt av det vi føler er forventet av oss. På grunn av tradisjon, eller på grunn av ting vi tror, mer enn vet. For vi tror lett at vi må følge gamle opptrådte stier. Vi må gjøre det vi gjorde tidligere, eller det andre gjør. Og ofte går dette greit, men ikke alltid, og ikke for alle. Har du for eksempel endt opp i rullestol, så må du ikke feire 17.mai på toppen av Galdhøpiggen, selv om du har gjort det til en tradisjon tidligere. En må heller ikke nødvendigvis ha alt fokus på at den løsningen ikke lenger er optimal, det går å flytte fokus over på noe annet du føler er knyttet til 17.mai. Kanskje går det an å skape en ny tradisjon. Fokusere på det som er mulig, ikke det du mistet. Og hovedgreia er kanskje uansett det at en kommer sammen med en gruppe mennesker en kjenner tilhørighet til. Stor eller liten gruppe. Enten det er familie eller venner. En skal heller ikke se bort fra at noen puster lettet ut over å slippe turen opp til fjellets topp enda et år.

Og når vi er inne på 17.mai, så er ikke det en dag jeg selv pleier å gjøre så mye ut av. Vi kommer gjerne sammen og spiser rømmegrøt og spekemat, men vi drar aldri inn til sentrum lenger. En løsning som blir forandret på i år. For en av søstrene mine tar turen over fjellet i forbindelse med utstillingen jeg skal åpne 15.mai, og ville bli til over den 17., for å oppleve Bergen i festskrud. Det samme gjelder den yngste datteren min. Hun tar også turen hjem, og vil være med for å se på toget og for å være sammen med tanten. Så i år må jeg nok inn til sentrum.  Noe som kan bli en utfordring. For det var det der med angsten da, vettu. Men jeg kommer nok igjennom det. Og det viktigste er jo tross alt ikke angsten min, men at søsteren og datteren min tar turen. Så der har du den. En liten forskyvning av fokus. Uten at det dermed forandrer på alt, men det har likevel en liten effekt.  Hva min eldste datter velger den 17.mai er jeg usikker på, siden hun begynner å bli ganske så gravid og ikke har så lett for å gå nå. Men hun og samboeren blir med på middagen i dag, så da får jeg vel greie på hvilke planer de har. Og vi skal uansett spise spekemat på den 17., så det skal ikke stå på muligheten til å tilbringe tid sammen. Alle må jo ikke være med på alt bestandig. Det er lov til å kjenne etter hva som er bra for deg selv, og så lytte litt til det. Ikke bare lytte til hva som er bra for de andre. Du er du, og det er nok. Myk, varm, nær. Du trenger ikke å være en ferdig programmert robot i tillegg.

Og med den bomba runder jeg av dagens blogg.

Dagens bilde er en detalj fra min kommende utstilling. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagen link: Robot