Speil.

I dag er det fridag. I går var det tett langs veiene ut av Bergen, så mange tar nok en langhelg, og drar på hytta eller noe i den duren.  Selv er jeg hjemme. Og det var stille da jeg sto opp. Utenfor hviler en flokk av gule dinosaurer i taushet, som om de var forstenet.  De siste dagene har de gravd i området her, buldret og bråkt og gjort det de ble fortalt av menn i svette kropper som legger fiberkabler lik lange ormer ned i veien. Men i dag står monstrene stille på sine larveføtter. Selv falt jeg av føttene i går, mine egne. Da jeg gikk ned på kne for å fotografere noe. Veltet over på siden og bums i gulvet gikk jeg. Noe som medførte en relativt brå og markant smerteopplevelse, og et bristet ribben. I det minste føles det slik. Og jeg har følt det før, så det er litt gjenkjennelig.

De siste innleggene her på Vannlandet har handlet om utstillingen jeg viser i disse dager. Jeg har lagt ut tekster som utstillingen er bygget rundt. Men i dag tenkte jeg å gjøre noe annet, for det å legge ut ting jeg allerede har skrevet er en ganske rask affære, så de to siste tekstene får vente litt. For noe må jeg jo fylle dagen med, noe som tar litt tid. Grave i veien eller andre steder kommer jeg ikke til å gjøre. Men det å skrive litt kan jeg jo bruke litt tid på, uten at det påvirker ribbenet nevneverdig.

Den siste tiden har jeg snakket med folk om hvordan en oppfatter ting. For vi oppfatter jo. De færreste av oss er helt fritatt fra den evnen. Hva vi oppfatter er derimot forskjellig. Om jeg ser på en vase, kan jeg oppleve den forskjellig fra deg. Kanskje opplever du tydeligst blomstene som kanskje står i vasen. Mens jeg kanskje forholder meg mest til vasens form eller farge. En tredje vil kanskje fokusere på vasens funksjon og en fjerde vil være opptatt av blomsterallergi. Så en vase kan bære med seg mange potensielle opplevelser. Og slik er det med deg også. I møte med andre. Du er ikke bare én ting.

Kirkegaard sier noe sånt som at det er først i berøringen av et annet menneske vi blir til. Og slik jeg tyder den påstanden, betyr det at det er i speilingen av oss selv vi blir bevisst oss selv. Men så var det speilene da. De har jo gjerne sin egenart. Ikke alle speil er like, slik du og jeg også er ulike. Noen speil lyver. Slik at vi blir tykke eller tynne eller forvridde. Som de vi i blant finner i fornøyelsesparker eller på tivoli. Og da kan de være litt morsomme. Men Kirkegaard tenkte ikke på fornøyelser som vi kan snu ryggen til å forlate og ferdig med den saken. Han tenkte på andre mennesker som speil. De som er med på å definere oss, se oss selv. De som kan løfte oss eller trykke oss ned. Få oss til å føle oss verdifulle, vakre, forvridde, eller uten verdi. For slike speil finnes. Og du er ett av dem. Jeg tenker at det medfører et ansvar.

Hva du sier til noen er ikke likegyldig. Det er heller ikke noe du burde ta lett på. Frihet er ikke å si hva en vil, men å kunne velge hva en vil si.

”Jeg må bare få si det”, er en innledning enkelte tyr til, når de ønsker å formidle noe. Det kan selvfølgelig være noe positivt de vil gi uttrykk for, men det kan like godt være noe negativt. Som for eksempel å definere den en henvender seg til. Men jeg tenker at det er ikke alt en må si. Må er et sterkt ord, og blir i slike sammenhenger gjerne brukt i stedet for ordet ønsker. Det er ikke noe en er påtvunget en legger opp til, det er noe en vil. Og da er vi over på behov. Og behov kan være så mangt. Og skyldes så mangt.

I blant kan det være lurt å tenke litt over behovene sine, tror jeg. For de er der. Og det er mulig å skille dem fra hverandre. Det blir litt som i at det er lurt å velge sine kamper. En trenger ikke å gå i strupen på alt og alle fordi en er uenig i noe. Det går også an å la andre få ha sin mening eller opplevelse, selv om den ikke er den samme som en selv har. En MÅ ikke alltid korrigere, utfordre, frata eller påtvinge. Likevel gjør vi det ofte. Og grunnen til at vi gjør det er at vi vil dekke et behov. Et behov vi gjerne skjuler bak en hinne av idealisme, rettferdighet eller annet. Slik at vi selv ikke kan arresteres for det vi sier. ”Jeg må bare få si det”, frir oss fra ansvar. Og plasserer det gjerne i stedet hos den vi henvender oss til.  Det kan være vår kone, vår mann, våre barn, en bekjent eller en kollega. Fordi vi mener at de gjør noe annerledes enn vi selv ville valgt å gjøre det, eller fordi de tenker eller føler annerledes oss. Og så glemmer vi samtidig at i vår nærhet finnes det mennesker som kunne sagt det samme til oss. For ingen av oss er verdensmestre. Ingen av oss vet best hele tiden. Ingen av oss eier Sannheten med stor S, eller gjør alt perfekt.

Da jeg var barn, måtte jeg åpne bananen på riktig måte. Og det fantes bare en måte som var riktig. Den skulle åpnes i motsatt ende av stilken. Med fingrene, ikke ved hjelp av tenner. Åpnet jeg den feil ble det bråk. Og bråket kunne eskalere til å dreie seg om helt andre ting. Det kunne gå via kjeft for noe som aldri har hatt med bananer å gjøre, bevege seg videre til rassia på rommet mitt, hvor innholdet i skap og skuffer ble revet ut og kastet i en haug på gulvet, videre via brøl, trusler, mistenkeliggjøring, beskyldninger, spytt, hvor alt dette ble et speil som beskrev meg som et menneske uten verdi i det hele tatt, for til slutt langt på natt å ende i møtet med en knyttneve i ansiktet. Og jeg kunne ramset opp en liste lenger enn et vondt år over lignende ting som var riktige eller gale, og som fikk en konsekvens eller straff som ikke på noen måte sto i forhold til forbrytelsen. Ting som i utgangspunktet betydde lite eller ikke noe i det hele tatt. Fra å sitte feil til å gå feil til å puste feil. Grunnen til at jeg måtte underkaste meg disse reglene var ikke fordi de var viktige i seg selv, motivet lå et annet sted. For alt var knyttet til et motiv. Et motiv som ble rettferdiggjort. Slik ”jeg må bare få si det ” også er en rettferdiggjøring.

Men en MÅ ikke alltid gjøre det en gjør, en velger. Samtidig er vi alle et speil for noen, og etterlater dem med bildet vi viser dem. Være seg en venn, en kjærest, et barn, en fremmed.

Speil, speil, på veggen der...

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: I vinden finns ditt svar