Broer

Påsken har vel dradd seg over middagshøyden, og ærlig jabba har vel jeg også det. Sånn er det med det meste. Det starter et sted og slutter et sted. Akkurat som en bro. Og midt ute på en av disse broene finnes jeg, eller du, eller noen andre. Og gjør det beste ut av den tiden det tar å komme fra landkjenne til landkjenne.

Slik kan en begrense det livet en lever. Ved å bruke bildet av broen, slik jeg gjorde. Men livet er jo mer enn én bro. Alt en gjør, alt en begynner på, har sin egen bro. Sin egen vei. Sin begynnelse og sin avslutning. Så egentlig er broene langt mer enn seg selv. De er deler av noe større. Et enormt nett, som vi spinner på, og spinner på. Hver tråd en egen bro. Hver bro med nye tråder knyttet til seg. Og i dette konglomerat av tråder er det ikke ikke nødvendigvis hvor en tråd begynner eller slutter som er det viktigste. 

Trådene er heller ikke alene. Mellom hver tråd finnes et mellomrom. Som i en enorm, buktende form av tusener små fugler. Uten mellomrommene ville flokken sett ut som en jevn farge. Litt som i deler av bildet over her, fotografert under arbeidet med utsmykning i Bergen Rådhus. Motivet består av små penselstrøk som overlapper hverandre, men de skaper også mellomrom. Både i den malte flaten og opp mot den. Kommer en nær nok ser en nyansene. Slik vi også kan se om vi går andre ting etter i sømmene. For eksempel vårt eget liv. Med alt vår håp, våre erfaringer, drømmer og realiteter, evner og utfordringer. Alt er et flettverk under konstruksjon. Med muligheter og begrensninger, men sjelden kun en av delene. Og vi selv er konstruktøren. En jobb som ikke er lett å gjøre, men hva av verdi må være lett, og kun det.

I morgen reiser min yngste datter hjem til seg selv igjen etter påskeferien. Min eldste er fullt opptatt med å gro nytt liv i magen sin. Barna til kjæresten min hentet vi på flyplassen i går, da kom de hjem fra en påsketur til Tyrkia sammen med sin far. Og de er fulle av opplevelser og inntrykk. I dag skal vi ha en fellesmiddag alle sammen, som en avslutning på påsken. Mine barn og Beates barn. Vi er alle deler av samme vev. Og selv om trådene i blant strekkes langt over land og hav, år og erfaringer, så brister de ikke. De er sterke. Bærer oss alle på sitt vis. Uten at hver og en av oss har kun én bro å stå på, den som går fra vugge til grav. Om vi ser det slik, om vi ser kun den ene broen, så er det fordi vi velger å se det slik. Velger å begrense utsikten vår, mulighetene våre eller kravene.  Hvorfor vi velger slik vet antagelig kun vi selv, men kanskje handler det i blant om sårbarhet.

Du står foran et speil. Hører skritt. Men vet ikke om de løper til eller fra – noe. Du vet ikke en gang hvem skrittene kommer fra. Om de er noen andres, eller dine egne. Om skrittene er lydbildet fra den du er eller den du ønsker å være. Den som blir tatt i mot.  For det er det du vil, du vil bli tatt i mot.

Du kjenner pusten din. Og hører stemmer. Stemmene høres ut som en elv og kan være både en del av deg selv og alle andre. Slik vi alle er mer enn vår egen tanke. For det er vi. Vi henger sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle dråper i samme elv.

Du står foran et speil og kjenner du er redd for å falle fra broen du er på. For det finnes en bro. Det fines alltid en bro å løpe på. Og en elv å falle i. En elv av følelser du ikke vil kjenne på. En elv av andre mennesker. Mennesker som bærer med seg ting de vil dele. Men også mennesker som krever, som berører på måter du ikke liker. Mennesker som spiser deg opp eller truer ideen du har om hvem du selv er.

Nå har skrittene stanset. Et lite øyeblikk, midt ute på broen. Du står med bena låst fast i underlaget og ser inn i et speil. Inn bak ord. Inn i ditt eget ansikt. Vi kan alle se deg der du står. Du er synlig.

Teksten i kursiv er fra utstillingen synlig/usynlig som jeg satte opp for noen år siden. Mens dagens link fører deg til en sang fra tv-serien Broen.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link: Hollow Talk