Angst

Det er mange som en gang i livet vil oppleve en periode med angst.  Det samme gjelder depresjon. Heldigvis går det gjerne over, og livet går videre med ny kunnskap om dem selv. Men det gjelder ikke alle. For noen blir det en vedvarende ting. Selv fikk jeg mitt første panikkanfall som attenåring. Siden ble det mange flere. Men angst er ikke kun panikkanfall. Når angsten som ikke handler om panikkangst kicket inn, er jeg ikke sikker på, for jeg hadde ikke ordene og kunnskapene som skulle til for å definere det jeg opplevde. Derfor ble det til at jeg så på meg selv som redd og feig. Og redd har jeg vært hele livet. I min familie ble frykt brukt som et maktmiddel. Det var frykten som skulle oppdra meg. Var jeg bare redd nok ville jeg ikke våge å gjøre annet et det som kunne defineres som riktig av den som brukte frykt for å få kontroll på sin familie. Men det funket ikke, jeg gjorde mye galt. Og ble straffet for det. Men trusler og fysisk vold blir du ikke akkurat mindre redd av.

Til vanlig er angsten min på et nivå som det går an å leve med, selv om livet mitt har blitt ganske begrenset etter hvert. Og den trigges av mennesker rundt meg, for mye tid alene, av fall i blodsukker, av at jeg må gjøre ting som kan sees av andre, den trigges av noe så lite som en tur i butikken, slik at jeg kanskje må ha følge av kjæresten for å få handlet, og noen ganger kommer den uten at jeg forstår hvorfor. I det siste halve året har den vært på plass så og si hver dag, med forskjellig styrke. Likevel har jeg klart å bære den, slik at jeg har fått gjort det meste av det jeg skal, for eksempel på atelieret.

For noen er angst en ganske ensom opplevelse. Den er der, uten at noen andre vet om det, før du forteller hvordan du har det. Men i går ble den veldig synlig, og jeg knakk i en samtale. Jeg fikk et par små panikkanfall. Noe som kan være litt skamfullt, men som ikke må være det. For meg ble det det ikke.

Jeg vet ikke hvordan andre opplever angstanfall. Men når panikkangsten kicker inn hos meg, mister jeg kontakten med kroppen min. Jeg har følelsen av at den oppløser seg, slik at jeg ikke lenger klarer å skille mellom det som er meg og det som er verden rundt meg. Det gjør at jeg fort får dødsangst, fordi jeg opplever å oppløses i Altet, blir til små myke biter som sprer seg lik ringer i vann, i stedet for å være innenfor rammen Meg. Jeg klarer heller ikke å sette opp et forsvar mot sterke følelser. Og den følelsen som har tatt størst plass under anfallene ved siden av panikken i de siste årene er sorg. Sorgen over hvordan livet mitt ble, men kanskje mest over hva det ikke ble. Slik var det også i går.

I attenårsalderen opplevde jeg ved siden av å få angstproblemer også å få astma. Og den ble så sterk at jeg fikk lange sykehusopphold. Også kraftige astmaanfall kan gi dødsangst, fordi du opplever til nød å kunne trekke pusten bitte, bitte litt én gang til, men det blir nesten umulig å få den ut igjen. Og så kommer panikken fordi du tror du nå blir kvalt og dør, og panikken gjør det enda verre.

Den siste tiden har pusten mine fungert veldig dårlig. Astmaproblemene er ikke så uttalte lenger, men lungene mine er herpa etter mange år med keramikkstøv og sigaretter, og jeg har nå kun tretti prosent lungekapasitet igjen (nope, jeg røyker ikke lenger). De siste ukene har jeg hatt mye mindre enn tretti prosent å rutte med. Jeg får så lite pust i meg at jeg sliter med det meste utover å ligge stille på sofaen. Å ta på seg sokkene er en jobb som må gjøres i etapper, fordi lungene klemmes sammen når jeg bøyer meg, og da får jeg ikke pust i meg i det hele tatt. Men jeg kan jo ikke ligge på sofaen hele tiden, jeg har ting som må gjøres, og jeg blir veldig sliten. Når jeg beveger meg oppleves det som å være i en maraton som ikke tar slutt. Jeg må bare løpe videre mens lungene verker og stikker. Jeg starter på en utsmykning på mandag, og skal ha en utstilling i mai. Og ting kommer ikke av seg selv. Så det er bare å løpe, selv om tempoet sett utenfra nok minner mest om noe som kan assosieres med ei skilpadde.

Da jeg fikk panikkanfallene på atelieret i går, ble jeg samtidig overveldet av en enorm sorg. Og siden lungene gjorde vondt og jeg hadde problemer med å puste, ble følelsen blant annet knyttet til de lange sykehusoppholdene i ungdommen.  Det lengste var på ett år, og det var en ekstremt ensom periode, gitt mine dysfunksjonelle foreldre som ikke så noen grunn til å besøke meg, selv om de bodde 20 minutter unna det som da kaltes Glitre Lungesanatorium , hvor jeg lå. Én gang dukket de likevel opp, men da hadde de dårlig tid. Samtidig mente min far at jeg faket hele greia, og bare var ute etter oppmerksomhet.

Til vanlig når jeg skriver på Vannlandet forsøker jeg å føre ordene fram mot noe positivt før jeg avslutter. Jeg kan snakke om meg selv og ting jeg opplever som vanskelig i det livet jeg lever og har levd, men kun for å lede det hele fram mot at det finnes valg og muligheter. For jeg tror på muligheter. Jeg tror på effekten av det å formidle denne troen. Jeg tror på styrken i håp. Og jeg tror på det å velge. Noen ganger blir det nødvendigvis vanskeligere enn ellers å pense seg selv inn på den linja. Likevel, jeg vet at livet ikke stopper opp om jeg har en dårlig periode. Jeg har hatt dårlige perioder før og kommet meg igjennom dem. Jeg vet at jeg vil få ferdig både utsmykningen i Rådhuset og utstillingen i mai, jeg har fått ferdig ting før. Jeg vet også at jeg blir sett av kollegaer og de som står meg nær, og at jeg ikke er alene. Jeg vet at noen er glad i meg. Om jeg skal avsondre meg fra de som finnes i livet mitt eller stenge alt jeg føler og tenker inne i meg selv, er det fordi jeg velger det selv. Men jeg må ikke velge det. Det finnes alltid mer enn ett valg.

Jeg hadde ikke annet valg, hører jeg i blant noen si når de vil forklare handlingene sine, men det tror jeg er sant bare i en brøkdel av tilfellene. Det handler minst like ofte om at de ikke klarte å velge annerledes, ikke at det ikke fantes andre valg en kunne tatt. Og slik er det med valgene som ligger framfor oss også. Framfor deg, og framfor meg. Det går for eksempel an å satse på å løfte seg selv opp, i stedet for å resignere når noe butter i mot, mens en bruker den energien en har til å forklare hvorfor en ikke får noe til. Prate seg opp i stedet for ned. Det behøver ikke å være lett, men det behøver heller ikke å være umulig. Og for meg personlig er det godt å se at jeg kan skrive akkurat det i dag, og tro på det samtidig. Jeg opplever at det å sette ord på ting, kjenne på følelsene som er der og se framover hjelper meg. Å være taus vil derimot neppe hjelpe meg. Taushet er ingen løsning. Taushet er ingen dør som åpner seg, men en som låses igjen.  Å sette ord på at en sliter en periode er ikke nødvendigvis syting eller trang til oppmerksomhet. I stedet kan det bli et hjelpemiddel til å navigere seg ut av ei bakevje.  Så dagens råd er, fortell noen hvordan du har det. Enten du er glad, eller trist, eller redd.

Dagens bilde ble tegnet for ca tretti år siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Silent Storm