Påsken, døden og livet

Påsken står for døra. Hos meg, hos deg, hos noen vi ikke kjenner. Påske er likevel ikke nødvendigvis påske likt over alt, det kommer an på hvilken dør den slipper inn bak. Bak døra mi tegner påsken til å bli grei. Faktisk ganske god. Full av liv. Vel er jeg kanskje ikke på mitt aller beste for tiden, men pytt, pytt, når er jeg egentlig det.

Rundt om kring i vårt grisgrendte sitter folk bak andre dører enn min og venter. Noen venter på et stort ingenting, i en leilighet hvor det sjelden eller aldri banker på andre enn selgere og ymse misjonærer. Så påsken blir kanskje som en forlengelse av hverdagen, bare enda litt ensommere. Andre venter på hyttetur og ski, noen venter på døden, mens noen sitter på en institusjon og sloss med sine private demoner, fordi livet ble for vanskelig. Selv skal jeg tilbringe litt av påsken til å lage en utsmykning i Bergen Rådhus, men jeg skal også være sammen med kjæresten og begge døtrene mine. Så det blir nok mye samtaler og latter. Mens andre kanskje opplever å kjenne på stillheten, og vil savne noen denne påsken. Kanskje er savnet knyttet til barn, som er hos sin far eller mor i stedet for hos begge to. Kanskje en kjærest som forlot dem. Noen vil også savne en de enda ikke har møtt, og bruke påsken til lengsel etter det uopplevde.

Andre savner noen som døde. For noen dør alltid. Også i løpet av det året vi er i nå vil noen oppleve død i sin nærhet. Selv fikk jeg nylig høre at en keramikerkollega jeg delte keramikkverksted med for en del år siden har gått bort. Noe jeg opplevde som veldig trist. Og jeg føler med henne han etterlot, som var ei jente jeg studerte sammen med en gang. Også vi delte verksted i mange år. Andre har mistet noen som står langt nærmere seg enn dette, i løpet av året som har gått siden forrige påske. Og selv om påsken snakker om død og deretter oppstandelse, og folk har sine forestillinger av hva døden er, så er nok døden i hvert fall en port som lukkes bak den døde. En port som stenger de etterlatte ute. Noe mange av oss som ble etterlatt har kjent på. Og kjenner på, den tiden sorg tar. Selv om følelser som savn og smerte med årene gjerne finner sin plass blant andre følelser. Slik at de etter en tid ikke er til stede hele tiden, og stjeler alt rom.

Men jeg skal ikke skrive kun om død, smerte, ensomhet eller sorg. Påsken er for mange også glede. Og ikke minst fellesskap, selv om ikke alle alltid kan være tilstede. Hos oss startet påsken allerede i går. Da kjørte vi kjærestens barn til flyplassen, for i år skal de være sammen med sin far. Mens min yngste datter som bor utenbys har kommet hjem for påsken, sammen med kjæresten sin. Min eldste bor her i nærheten, og begynner å bli veldig gravid. Så nytt liv er på vei.  Også deres respektive partnere skal tilbringe deler av påsken med oss. Og vi starter med en fellesmiddag i dag. Ikke med steik eller fasan eller rype eller annen festmat på bordet, men med fars lasagne. For det bestilte min yngste. Og da må det bli slik. Enkelt og greit, men med minner knyttet til seg. De som ikke er så ofte hjemme må i blant få lov til å bestemme litt. Så får jeg heller lage noe mer spennende en annen dag.

Det blir en kort blogg i dag. Jeg burde egentlig gjøre andre ting akkurat nå.  Men jeg ville ønske de som måtte titte innom Vannlandet en fin påske. Uansett hvordan den arter seg, så er det din påske. Kanskje blir den stille, kanskje blir den full av liv. Hva vet vel jeg om det. Ikke mye. Men jeg vet at påsken din ikke må være som alle andres, så noe vet jeg. Alt må ikke alltid settes opp mot hva en tror andre har, eller det en skulle ønske en hadde. Det er lov å være der en er. Alle andre er kun et tall og en illusjon. Mens du er virkelig. Du er nå. Her.

Dagens bilde har tittelen "Etterlatt", og er innkjøpt av Bergen Rådhus i forbindelse med utsmykningen jeg skal gjøre. Dagens link leder deg til en sang som også handler om å bli etterlatt. Ta deg tid til å høre på den. Og skru opp lyden.

God påske, og alt godt fra

Bjørn

Dagens link:  Hjernen er aleine