En hvit vegg, og det å være nok

Her jeg sitter og ser ut av vinduet ved skrivebordet mitt, kan jeg se vinden lage en revne i skydekket, og en nesten babyblå himmel komme til syne. En hvit murvegg i nabohuset skinner intenst i det flagrende solstråler kjærtegner den i forbifarten. Bjørka står naken og lengter mot grønt. Snart er det vår.

Nå skal jeg ikke påberope meg å vite så altfor mye om trærs lengsler, men at våren kan lengtes mot kjenner jeg i meg selv. Jeg lengter etter grønt og etter varme. Helst ville jeg hatt en plenflekk jeg kunne gått barbent over også, men det har jeg ikke. Den erkjennelsen legger seg pent til rette sammen med andre erkjennelser av ting jeg ikke har og det jeg ikke får, uten at livet går i stykker av den grunn. For jeg har jo så mye annet. Blant annet er det å skrive denne bloggen noe å ha, og opplevelsen av det minimeres ikke av at det finnes noe annet jeg ikke har. Alt må ikke måles opp mot noe for å få sin verdi.  Noe er også nok i seg selv. Slik som du.

For jo, du er nok. Å være mer enn det du er, er umulig, så da sier det seg selv. Om du ikke føler at du er nok, er det fordi du for eksempel knytter opplevelsen av verdi til hva du får til, ikke hva du er. Det vil si noe målbart. Det vil igjen si at for eksempel de som har mer penger enn deg er mer verdifulle, mer nok enn det du er. Eller de som løper fortere. Vasker renere. Og det stemmer jo ikke. Selv om de kanskje er mer produktive enn deg, sier ikke det alt om dem. Det sier ingenting om menneskelige verdier, kun om økonomiske, eller om prestasjoner. Og det er en forskjell mellom det å være og det å gjøre.

Å ta inn bildet av den blå himmelen og den hvite murveggen handler ikke om økonomi. Det handler heller ikke om hvordan jeg ser ut, hvor tjukk eller tynn jeg er, hvor fort jeg løper, hvor rent jeg vasker, hva noen har gjort mot meg, om jeg har fregner eller mangler en tå, om hvor dyre tingene jeg omgir meg med er eller om jeg kan speile meg i at noen elsker meg. Det handler kun om at jeg er i stand til å se bildet utenfor vinduet mitt. Og det kan jeg. Jeg er nok til å kunne det. Slik både du og jeg er nok til å kunne mye annet. Kjenne på, føle, se, være - alt det som gjør oss til mennesker. Og det er nok. Det andre er kun bonuser. Ting vi ikke alltid trenger, men som vi gjemmer oss litt bak, bruker til å lage solskinnsbilder av hvem vi er. Staffasje. Slik at andre kan se oss slik vi ønsker å se oss selv. Men den hvite veggen ble ikke mer vegg om solstålene fikk den til å lyse opp et lite øyeblikk. Den fortsatte å være en vegg, og det er nok. 

ENGLEMØTE

"Om du nå kom for å gi meg noe, hva mener du du kan tilføre meg, som jeg ikke allerede eier? Et glimt av fargespillet i himmelen? Var det derfor du kom, for at jeg skulle se skyggene i livet mitt i kontrast, og ut fra det forstå hva som har verdi? Eller kom du fordi du ikke hadde noe valg? Det siste spiller vel forresten ingen rolle, for hvem har egentlig valg når det kommer til stykket. Du er her nå, jeg ser deg jo, kan berøre deg om jeg vil, og det er det som betyr noe. Er det noe jeg vet, så er det akkurat det.

Men har du noe å si meg, av alt det jeg ikke vet, alle disse spørsmålene som følger meg som åpne sår? Bærer du med deg kunnskapen om hvor drømmer og håp kommer fra, eller hvor de ender opp når en mister dem?"

Jeg fikk ingen svar, engelen sto der, helt stille, gjennomskinnelig. Det måtte være de gale spørsmålene jeg stilte, slik jeg så ofte gjør.

"Kom du for å passe på meg, er du en skytsengel? Eller er du manifestasjonen av et ubrytelig bindeledd mellom mørke og det som gjør meg i stand til å se deg? Vil du vite hvem jeg er? Er det det du vil, kom du for å se meg? Hvor naken må jeg da være før jeg blir synlig?"

Da viste engelen meg hjertet sitt, og jeg forsto alt:

Like naken som en bønn.
Like naken som ei gaupe i spranget.

***

Jeg vet ikke om dagens Vannland ga noen mening for andre enn meg selv. Men engelen er en glassengel jeg fikk i gave en gang, hvor hjertet kunne sees som en rød flekk i glasset. Og rett før jeg begynte å skrive i dag, leste jeg noen ord av bloggeren gamle ugle, hvor hun skrev om polstrede vegger. Kanskje ble jeg påvirket av det hun formidlet, kanskje var det noe annet som fikk meg til å skrive det jeg endte opp med. 

Dagens maleri har tittelen "Vern".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Charlie Big Potato