Bremser og mus i bur.

                                                                                                                                                                          Enhjørning

Jeg mener å ha hørt, at i enkelte kulturer sier de ikke god dag, eller hei, når de møter noen. De sier i stedet:  

Jeg ser deg.  

 ***

Plutselig forsvant bremsene. Ja, ikke mine, de er som vanlig på så det holder, men bilens. Så det ble telefon til Falck og tauing på verksted.

Å være uten bil er ikke moro. Ikke når bilen er et redskap en er avhengig av for å komme ut. For avhengig er jeg så det holder. Buss er ikke et alternativ. Det er mange år siden jeg tok noe særlig buss. Min form for angst og buss går dårlig sammen. Derfor kjører jeg bil. Til vanlig. Men altså ikke nå.

Bilen ble taua torsdag kveld. Nå er det lørdag. Kanskje er ikke verkstedet ferdig før tirsdag eller onsdag, ble det meg fortalt. Så det blir noen dager hvor lite skjer, og jeg er låst mellom mine fire vegger. Litt som akvariefiskene mine.

I motsetning til akvariefiskene har jeg håp om forandring. For jeg har den evne at jeg kan skille mellom håp og håpløshet. Jeg tror fiskene har nok med å være det de er der og da, uten å tenke noe særlig over at det finnes noe annet. Sånn sett har fiskene faktisk noe å lære meg. Så kan jo både du og jeg tenke litt over om en heller ville vært en fisk. Eller om en vil eie muligheter og visjoner, og all den motstand og smerte, glede og seiere, håp og håpløshet et menneskeliv innebærer.

Det er ganske stille i leiligheten min nå. Datteren min har reist en tur for å besøke kjæresten sin, så disse dagene uten bil er jeg overlatt til meg selv. Slik alenetid gjør at inntrykk forsterkes, merker jeg. Noen bruker en hammer et sted i huset, og afrikansk matlukt siger inn gjennom stuedøren min. Det lukter løk og karri. Jeg vet at om denne alenetiden hadde vart lenge, ville jeg etter hvert begynt å gå på tå. Deretter ville jeg skrudd lyden på tv ned, og kanskje trukket for gardinene. Og alle lyder ville blitt enda mer forsterket. Til de ble overveldende. Til jeg begynte å lytte etter nye lyder, bak de mest tydelige. Og lage historier rundt dem jeg ikke helt kjente årsaken til. Historier jeg ikke ville like.

Isolasjon er ingen god ting. Selv er jeg så heldig at det stort sett ikke er et tema i livet mitt lenger. For livet mitt har kontaktpunkter utover det som skjer i mitt eget lille hode. Livet mitt inneholder mennesker jeg er glad i, og et atelier jeg kan kjøre til med bilen min, og der finne mening i arbeid og samvær. Ikke alle har det slik. Jeg har heller ikke alltid hatt det slik. I perioder i livet mitt har angsten min isolert meg fra omverden og all utsikt har vært vendt innover. Å komme ut av den tilstanden krevde arbeid. Og hjelp. Tid, forståelse og respekt. Ikke bare hjelp fra en spesialisert yrkesgruppe, men av mennesker som deg.

Jeg vet ikke hvor du som leser dette er i livet dit. Jeg vet ikke om du er på stranden i dag, eller sitter bak mørke gardiner og skulle ønske livet var annerledes. Jeg vet ikke hvor de mennesker du har kjær, er i livet sitt. Om de er noen av dem som sitter bak gardiner. Men jeg vet at noen av dere er, har vært, kjenner noen, eller vil komme i en tilstand hvor veggene begynner å krype nærmere. Kanskje dreier det seg bare om en liten stund, kanskje snakker vi om flere år.

Jeg nærmer meg ofte temaet valg i det jeg skriver om på Vannlandet. Og også isolasjon er et valg. Selv om isolasjon er en konsekvens av noe, frarøver det deg ikke valg. En har alltid valg. Det er bare det at valgene krever noe. Av deg. Og meg. Å komme ut av isolasjon krever at en løfter foten i stedet for å holde seg fast. Det krever at en tar et skritt framover. Om en ikke løfter foten, er det også et valg. Rettferdiggjøringen av det valget er et helt annet tema. Men også det er et valg.

Det er utrolig hva en klarer. Om en ikke forsøker å klare alt på en gang. Jeg er overbevist om at du har klart veldig mye i livet ditt. Jeg er også overbevist om at du er mye flinkere til å fokusere på det du ikke har fått til, enn du er til å fokusere på det du klarte. Jeg vet nesten helt sikkert, at det finnes seire du minimaliserer og uløste oppgaver du maksimerer. Kanskje første skrittet er å snu litt på den greia, om du ønsker et skritt framover. Gi deg selv litt kreditt. For det fortjener du. Og om du er i bevegelse allerede, så er det sikkert noen i din nærhet som kunne trenge hjelp til å se på det de har klart, og ikke bare bli minnet på det du mener de ikke gjør bra nok. Kanskje et barn, kanskje en mor, kanskje en venn. Vi har alle valgmuligheter, og et av dem er å ta ansvar for litt mer enn bekvemligheten vår.

Sjøl satser jeg på frokost nå. Mmmm, mat!

Klor

Ta nå denne løpingen, for eksempel. Jeg har en følelse av at alle løper. Til eller fra noe. Noe vi må. Noe vi burde. Og skulle vi finne en glippe i tiden som ga rom for stillhet, for ettertanke, for et blikk inn bak eget forsvarsverk og smuldrende sannheter så kommer det en uro over oss, en rastløshet. Og så løper vi raskt fra det også, setter oss selv i bevegelse før vi virkelig begynner å kjenne på noe. Men vi ender gjerne opp ved utgangspunktet, der vi planlegger ny løping mens vi stønner over skjebnen vi ble tildelt, alt vi må gjøre, alt vi ikke får og alt som blir tatt fra oss.

Eller vi løper ekstatisk, som i rus, tvers igjennom et lite øyeblikk fordi vi har vunnet en eller annen premie, som snart mister sin nyhetsverdi, sine funklende egenskaper. Og så løper vi raskt videre på jakt etter en ny premie, nytt glitter, pokaler eller nytelse, eller for å unnslippe det den forrige lille premien viste seg å koste av motytelse, ansvar og forpliktelse, og ikke minst erkjennelse. Det minner meg om mus som løper og løper inne i disse hjulene og lever livet i et glassbur.

Jeg har aldri funnet noe fascinerende ved mus i bur, og har alltid forundret meg over hvor underholdningsverdien ligger, der de står på samme stedet inne i hjulet sitt mens de løper og løper uten å komme noe sted. Det blir noe håpløst over det, noe desperat, men også noe om aldri å gi opp. Det blir som å klore seg til blods mot en vegg en ikke ser; det usynlige som skiller en fra det en lengter etter.

Jeg vet ikke hvorfor noen ler og fryder seg over en slik lengsel. Til gjengjeld vet jeg alt om den kloringen.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Invisible and silent