Så, hva har jeg på hjertet i dag? Vel, jeg vet ikke helt
hvor dette vil gå og ende, men jeg leste en artikkel i dag om nordmenns manglende empati Og jeg kjente at det som står i artikkelen nok stemmer.
Samtidig aktiveres det noe i meg som sier at det som hevdes likevel bare viser
en liten bit av et bilde. For folk jeg kjenner er ikke hovedsakelig følelseskalde. I stedet
er de mennesker med et stort spekter av følelser og evner, deriblant empati og
omsorgsevne. Videre tenker jeg at en blir det en spiser. Det vil si at media er
med på å forme oss med all negativismen de forer oss med. For det er jo gjerne
slik, at møter vi en utfordring med en positiv innstilling, vil sjansen for et
godt resultat være større enn om vi møter samme utfordringen med mistenksomhet,
avstandtagen eller frykt. På samme måte som at barn kan få mer lyst til å gjøre
det de bør, om de motiveres med skryt og veileding framfor pisk og tvang.
Som jeg har nevnt tidligere, tar kjæresten min et
ettårs psykologistudie ved universitetet i Bergen, og hun fortalte meg her en dag om et
eksperiment hun hadde fått høre om på en forelesning. Enkelt fortalt var det
noe slikt:
En gruppe ble bedt om å fokusere på gode erfaringer, mens en
annen fikk beskjed om å fokusere på dårlige erfaringer. I etterkant ble det
påvist at det siste du tenkte, skapte en forskjell i forhold til hvilke måte du
forholdt deg til det som skulle komme videre. Eksempelvis: tenker du på
negative erfaringer rundt eksamen før du møter til den, vil dette antagelig
påvirke resultatet på en annen måte enn om du har gode erfaringer rundt
eksamener som det siste du tenkte på.
Fenomenet kalles Recency Effect.
Jeg tenker at slik er det i dagliglivet vårt også. Om det
siste du hørte om tiggere er negativt, at pengene går til bakmenn og
kriminelle, vil du antagelig ikke gi en tigger penger, selv om du tidligere har hørt andre sannheter. Mens om det siste du
hørte var noe positivt, at en omsorgsfull mor forsøker å gi sine barn skolegang,
og at de sulter, vil du kanskje åpne lommeboka lettere. Videre går det an å
tenke at dette også gjelder flyktningene som kommer nå, fikk jeg for meg. Og det er jo slik, at
det siste vi tenkte om dem kanskje er farget av det media formidler, og det
igjen er jo skremsler over hele linja. Journalister og nettroll går hånd i hånd
med skremselspropaganda og dommedagsprofetier. Så hvordan skal vi klare å gi
andre tanker og følelser enn de negative plass? Vi teppebombes jo. Og husker
lite om hva vi tidligere tenkte om mennesker som har det vanskelig. Eller vi
selv hadde det vanskelig og noen viste oss omtanke og hjalp oss. I stedet ser
vi for oss at Norge invaderes, at flyktningene fortrenger oss og raserer
levesettet vårt, tar pengene våre og islamiserer oss. For dette er jo det siste
vi fikk høre. I blant er det kanskje til og med det eneste vi får høre. Så vi
blir redde. Og enkelte samler seg til og med som en mobb, og forsøker å få oss
til å angripe flyktningene. Som om det er flyktningene som styrer politikken våre og tar avgjørelsene, og ikke
politikerne.
Så derfor føler jeg at det er min jobb i dag å si at det ikke er slik at alt er så farlig når det kommer til dette med flyktningene, slik at det synspunktet i hvert fall et lite øyeblikk kan være det siste du fikk med deg om dem.
Det er ikke slik
at vi nå må bygge murer rundt landet vårt. Norge har god plass, og mange varme
og empatiske mennesker boende her. Vi er ikke hatefulle og fulle av forsvarsverk. Vi er ikke slik som skulpturen "Hjelm", som er dagens øverste bilde i dag. Vi er noe annet. Vi er det samme som datteren min formidler her, mens hun holder om en venninnes baby:
En omsorg som er veldig lik den hun formidler når hun holder sitt eget barn, på bildet under:
Noen av disse som bor her i vårt langstrakte og vindfylte, ble født av noen
som har bodd her gjennom generasjoner, mens andre tilhører familier som ikke
har levd her fullt så lenge. De færreste av oss er rævhol, selv om rævholene er mest
aktive i kommentarfeltene. Og gjerne anonymt. Men de er likevel ikke majoriteten
av dem som bor i Norge, tror jeg. I stedet er det slik at folk flest vil
hverandre vel. Du vil noen vel. Jeg vil noen vel. Han karen med litt
mørk hud som bor i nærheten av deg vil noen vel. Det samme vil kona hans, og
barna. Og dine barn. Det samme gjelder for han som sitter i rullestol, hun som har en psykisk
diagnose, hen som er arbeidsløs eller fattig, de som har en trygd, er for tynne
eller for tjukke, går på dop, drikker seg fra sorg eller har et liv som falt rimelig fint på plass
for dem. Alle de som har en hverdag og sine helt private utfordringer og gleder, håp og muligheter og drømmer. De har alle noe i seg som vil andre vel.
Så sånn
er det. La oss bruke det. Dette går bra. Du har det i deg.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Takk for teksten, eller tekstene Bjørn.
SvarSlett:-)
Selv takk, Synnøve.:)
SlettBjørn