Rammer som utgangspunkt.

I dag vil jeg snakke om regulering. Ikke i forhold til vasskraft eller skjenketider, men i forhold til det livet en lever. For joda, det er ikke så dumt med litt regulering i hverdagen. Og kanskje helst selvregulering. Når andre forsøker seg på regulering av oss, blir det kjapt en konflikt, fordi vi opplever det som for eksempel krav, manipulering eller at vi blir forsøkt fratatt noe; kanskje spesielt frihet. Men om en klarer å regulere seg selv, ender det gjerne opp med en følelse av å beherske noe, ha kontroll, få til livet. Og nå tenker jeg ikke på det at en skal regulere på et vis som skal tillate en å velge bort alt en burde stå i, men mer i form av en kontroll over det en vet en burde, slik at en tar tak i det og fullfører ting. For selv om alt en burde kan bli så tungt å bære for noen at de svikter under vekten av det, og ordet bør derfor i visse sammenhenger har blitt et skjellsord i disse tider, så finnes det likevel ting en bør gjøre, og ting en ikke bør gjøre. Utfordringen ligger i denne sammenhengen i å velge selv, men også i å finne finne ut av hva som styrer valgene før en velger.

Det å oppdage at en regulering har ført til noe positivt er ikke så vanskelig. En ser det der hvor en også kan se en ramme; noe som holder livet ditt samlet innenfor noen begrensninger. Og da mener jeg ikke begrensninger i form av gitter, men i form av hva som er overkommelig og godt for deg å leve med på sikt. For det er nå en gang slik at i det samfunnet vi lever, så må det litt struktur til. Iblandet denne strukturen ligger det noen regler. Satt av oss selv, andre, eller som et felles verdigrunnlag tiden har befestet i oss. 

Har du ikke struktur og regler i livet, møter du for eksempel kanskje ikke på jobb så trofast som en burde, noe som kan føre til trekk i lønn eller i verste fall at du får sparken. Og da forsvinner mye av de trygge rammene en har. For deg selv, og for de som måtte være mer eller mindre avhengig av deg. Som for eksempel barn. Andre felt hvor struktur og regler kan sabotere livet ditt i mer eller mindre grad, er om ikke du ikke kommer deg i seng om kvelden, puler på andre enn du bør bare fordi du hadde så lyst eller anledningen bød seg, svir bleiepengene på ting av mindre viktighet som nettspill eller enda et par nye sko, osv, slik at du må dra kredittkortet for å betale strømregningen, og så er du i gang. 

I det hele tatt kan mangelen på struktur og regler skape mange vanskelige situasjoner for deg. Det blir fort til noe som minner om ringer i vann, og plutselig en dag er ringene utenfor rekkevidde, og du har mistet kontrollen, oversikten, de trygge rammene i livet ditt, som tross alt er det som gir deg en plattform hvor ditt egentlige potensiale finner best levevilkår innenfor.

Om en slik vanskelig situasjon skulle oppstå, er det også lett å skylde på noen andre: «Jeg måtte gå bak ryggen din, for hvis ikke, ville jeg ikke fått det jeg vil ha eller føler jeg fortjener». Ryggen i denne sammenhengen, kan en tenke seg er en arbeidsgiver, en ektefelle eller kjærest, eller en venn. Men det går også an å enke at vi til tider går bak vår egen rygg. Gjennom å rettferdiggjøre valg vi vet er tatt på et dårlig grunnlag, fordi vårt begjær, vår eiertrang, vårt behov for trøst, eller trang til fasade som identitetsbærer lokker oss inn i det, uten at vi lar motforestillingene i oss få taletid.

Motstanden i oss mot å regulere eller sette litt egengrenser, kan kanskje springe ut av at en er redd for å miste noe, eller gå glipp av noe. Men det kan også hende at livet, hverdagen eller oppgaver en er satt til oppleves for uoverkommelig. Slik det kan virke om du bestemmer deg for å rydde i et kott som er fylt opp fra gulv til tak så du nesten ikke kommer inn. For hva skal en begynne med, og hvor skal en gjøre av alt sammen – oppgaven kan framstå som skremmende og krevende. Så det er lett å utsette det, og i stedet fylle opp den bitte, lille plassen i kottet som er tilgjengelig med enda mer skrot eller ting en ikke får til å kaste av en eller annen grunn, og så presse igjen døra og låse den. Og kott kan være så mangt. Jeg tenker at dette kottet i blant er oss selv. Vi bare fyller på hele tiden, uten å ta en liten opprydning, mens vi glemmer hva som ligger skjult bakerst. Fordi vi tror vi må ta alt på en gang, om vi først skal begynne. Men det må vi ikke.

Det er ikke slik at det skal stå på små felt når det gjelder å ta kontroll over eget liv. En kan begynne med å ta oppvasken før den når taket. En kan skrive handleliste i stedet for å handle på impuls. En kan etablere litt regler og retningslinjer for sine barn, i stedet for å la reglene styres av hvilket humør en er i. Og du kan gjøre det samme for deg selv. Kontroll er bra, rammer er bra. Vi trenger alle rammer. Vi trenger dem bare ikke på samme sted, alle sammen.

Grunnen til at dette ble et tema for meg i dag, er at jeg begynte å se på noen gamle bilder jeg lagde i terapi for en del år siden. Livet mitt den gang var lagt i grus, helsa tok en lei vending pga lungesvikt, angsten og den depressive delen av meg jeg alltid har levd med fikk skikkelig feste, og trygge rammer som jobb, familie, hus og slikt forsvant over natten, fordi jeg ikke hadde sikret meg juridisk. Og jeg husker at da jeg lagde disse bildene i terapi, ble det en stund viktig for meg å male en ramme samtidig. Noe som holdt ting på plass. Og slik er det fremdeles. De nye rammene for livet mitt som jeg med tiden har klart å etablere, er kjempeviktige for meg. Innenfor disse rammene finnes nå mennesker til å stole på, det finnes ting som rutiner og forutsigbarhet, men også det å være tro mot meg selv. Det å være tro mot seg selv er ikke viktig kun i form av en rett til å velge bort det en ikke vil ha, det er også viktig i forhold til det en bør, og ikke minst åpner det også dører i forhold til muligheter.

Når det gjelder det jeg lager av kunst i dag, så finnes det også en ramme. Den mest bastante er at jeg kun lager ting som betyr noe for meg, og jeg lager kun ting som skal stå i forhold til noe annet, som igjen skal danne en samlet utstilling med et spesifikt tema. Og temaene har alltid en eller annen link til menneskeverd. Det gjør at jeg ikke hopper og spretter rundt mellom alt som kan se morsomt eller lettvint ut, drevet av et behov for å selge eller at noen skal like det jeg gjør, men at jeg i stedet forsøker å dvele ved det jeg forsøker å finne så lenge at jeg får til å komme litt i dybden av det.

Nå skal jeg likevel forsøke meg på noe nytt snart. Tanken er å lage en utstilling av kulltegninger, hvor jeg ikke viser de ytre forsvarverk , slik som dagens bilder eksemplifiserer, men den indre sårbarheten vi også eier. Og jeg har ikke tegnet med kull siden studiedagene, og ikke var jeg spesielt flink til det heller. I det hele tatt er det mange år siden jeg tegnet i det hele tatt, og det å tegne er dessverre ikke som å sykle. Det må nok læres på nytt, frykter jeg. Så dette blir både skummelt og morsomt, og vil ta tid før jeg behersker. Jeg har liten tro på at det bare er å hive seg rundt, og så blir første bilde et mesterverk. For slik er det ikke med kunst, og slik er det ikke i livet, det er langt mellom mesterverkene og de kommer ikke seilene på ei fjøl. Det betyr likevel ikke at det er kun mesterverkene som har verdi. Vi er alle i stand til å skape noe som får en betydning. Et bilde, en relasjon, eller oss selv. Vi må bare stå i det og holde fast ved de verdier som skal være bærebjelkene våre, for å få det til. Ikke sprette rundt på de overflater som byr seg, og så la vinden føre oss dit vinden vil. Rammer er ikke et bur, det er et utgangspunkt med hold i. Jeg tror at jeg er tjent med å velge både retninger og rotfester selv, innenfor rammer jeg også velger selv. Og det tror jeg du er også.

Dagens øverste bilde, er en gulnet tegning av en mann med hjelm, som jeg lagde på åttitallet (beklager refleksene i det). Hjelmer har ofte vært et tema i arbeidene mine. Resten av bildene viser noen eksempler på det.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: