Vern

Mitt lille, sosialdemokratiske hjerte trenger ro. I det siste har det blitt forstyrret altfor mye av alle hatmeldingene knyttet til flyktningene som kommer til landet. Så nå forsøker jeg å ikke lese alt som skrives om de krigsrammede et par dager, og ikke klikke meg inn på all svartmalingen som legges ut på fjesboka innimellom alle bildene av ferieturer, innredninger, lykkeskildringer og noe godt i glasset. Enten svartmalingen handler om uttalelser fra våre politikere, eller mer direkte og negative personskildringer fra et brunblått hjørne rimelig langt til høyre for folk flest sine sofaforankrede bakender, framført i form av forkledninger som skal dresse opp ikke alltid like stuerene motiver - om ikke i bunad, så i hvert i fall noe som vekker eiendomsrett og et skinn av idealisme og selvrettferdighet. Gjerne med utgangspunkt i skremselspropaganda som at nå forsvinner velferdsgodene våre ut vinduet, eller at nå må vi tenke oss om, for de kommer til å voldta alle kvinnene i landet. Noe som nok er trolig, når vi ser bevisene tårne seg opp. Blant annet i form av at to tenåringer blant de tusener som har krysset grensene våre, var for pågående overfor ei jente. Noe nordmenn sjelden er.

Her blant oss har vi jo grenser, vi vet forskjell på rett og galt. Sånn er vi. Vi er tross alt kristne, ikke muslimer. Så det finnes nok knapt ei jente her i vårt land, som har blitt utsatt for utilbørlig sexpress fra norske gutter eller litt mer voksne menn. I hvert fall ikke blant de jentene som kler seg sømmelig, eller på andre måter unngår å friste noen. Og voldtekter finnes heldigvis ikke. Verken utenfor husets fire vegger eller innenfor. Det at det hevdes å være to barn i hver skoleklasse som utsettes for seksuelle overgrep her i vårt velfødde fedreland, hører ikke hjemme i denne sammenhengen. Nå må vi ikke avlede diskusjonen, men holde fokus der det bør være. Så heller ikke den fysiske og psykiske volden barn blir utsatt for i mange hjem, og arbeidspresset hos barnevernet, bør nevnes i sammenhenger som dette. Nå handler det faktisk om å redde det vi har, og hindre at muslimene får sette rot. 

At de to utenlandske ungdommene skilles fra hverandre og sendes til andre kanter av landet, løser uansett noe av problemet i Alta. I hvert fall for en stund. Og for noen. Like resolutte reaksjoner på overgrep gjelder likevel ikke over alt. For daglig kommer våre litt mer norskættede mobbere og hormonladde framtidshåp til skolene i Alta, og i resten av landet, og sitter trygt som fjellet der, nærmest uansett hva de finner på. Mens mobbeofrene og jenter som må tåle både det ene og det andre må møte dem hver dag. Men det får nå være, jeg er uansett enig i at det bør gripes inn og reageres når det skjer lignende ting som i Alta. Det jeg reagerer på er heftigheten i følelser som oppstår, og hatmeldingene som fort sklir over i å gjelde alle innvandrere/flyktninger.

Jeg vet ikke hva alt vi kan lese av hatefulle uttalelser gjør med oss på sikt. Men jeg kan tro noe. Og jeg tror ikke det gjør oss til bedre mennesker. Det betyr likevel ikke at jeg mener motstanderne av innvandring skal knebles, eller tilhengerne skal glorifiseres. Det er ikke det jeg skriver om nå. Det er lov å ha en mening, det er lov å drive politikk. Det er hatet jeg reagerer på. Ondskapsfullheten. Skittkastingen. Degraderingen av en hel folkegruppe, kvinner, menn og barn. Og jeg kjenner at jeg er mer redd for dette enn jeg er for dem som flykter fra krig, dem som hatet rettes mot. Og det sier litt. For jeg er i utgangspunktet litt redd for alt jeg ikke kjenner. Noe som vi på godt norsk kaller fremmedfrykt. Denne frykten er likevel ikke kun rettet mot hudfarger og religiøs tilknytning. Jeg ville blitt redd om jeg måtte gå i dialog med en norsk motorsykkelgjeng i lærvester en sen kveld jeg var ute og gikk tur alene også. Ikke liker jeg meg blant de som bruker ord som meget, og har silkeskjerf under skjortekragen heller – de som har fokus på skattelettelser mer enn på de svakere i samfunnet, og skåler i vin som koster mer enn jeg har å leve for i måneden. I det hele tatt er det mange grupper i samfunnet vårt som gjør meg usikker og får meg til å føle meg sårbar.

I dyreverden er det slik at noen ganger skjer det at forskjellige arter forsøker på samhandling framfor angrep. En kan for eksempel se slike ting på National Geographic. Her en kveld så jeg et neshorn og en flodhest som forsøkte å finne ut av samhandlingen. Men det ble litt merkelig. For de hadde begge sine egne sosiale nøkler og uttrykk, og forsto ikke hverandre. Likevel endte det ikke opp i kamp. Og bra var nok det. 

Her hos oss er det ikke like lett. For vi er nok mer aggressive enn neshorn og flodhester. I tillegg har vi ord som våpen, og de fyres av rimelig lett og kjapt, og siktet stilles mot et punkt hvor en kan oppnå størst skade. Så vi er nok langt mer triggerhappy enn mange andre arter. I tillegg til å være mer ondskapsfulle og revirhevdende. Og ikke nok med det, vi er det i tillegg innenfor vår egen art. En liten forskjell i geografisk og sosial ballast, så lader vi våpnene og skyter hatefulle ord mot alt som kan skytes på. Noe en kunne se ganske tidlig etter krigen, da nordlendinger, finnmarkinger og samer begynte å trekke sørover til Østlandet. Mange ville ikke leie ut en leilighet til dem. De var redde. Senere skjedde det samme da inderne og pakistanerne kom på syttitallet, så når muslimene kom, deretter polakkene, pluss tiggerne fra Romania, og nå når folk flykter fra krig og leter etter trygghet hos oss gjentar det seg. Vi møter dem med redsel og fordommer, og i Sverige brenner de nå ned husene de skal bo i. I stedet for å gi dem vern, vil vi lage murer for å verne oss selv. Som om det er vi som er offer, og ikke de som rømmer fra krig, forfølgelse og fattigdom.

Jeg kan forstå en redsel for det som er nytt, og det som er annerledes. Jeg er tross alt redd det meste som finnes utenfor min egen stue. Men hvorfor må vi hate dem som flykter fra krig i tillegg? Hva er det med disse menneskene som gjør at de fortjener vårt hat? De står jo ikke grensevakt selv? Det er ikke de som lager reglene som gjør det mulig å komme hit. De er på flukt, er redde, og Norge lar dem få komme. Det er politikerne våre som sitter på løsningene og avgjørelsene, ikke flyktningene selv. Likevel er det flyktningen som angripes.

I Alta var det to gutter som trådte solid feil. Men det var jo de to, og det vil sikkert vise seg at flere vil gjøre ting som er feil i vårt samfunn, men ikke alle som kommer hit vil gjøre noe galt. Så hvorfor skal alle hates kollektivt? Handler det egentlig om dem, eller handler det om oss?

Dagens bilder har alle tittelen Vern.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: