Someone's gotta do it.

Bergen snurper seg sammen under kulda, vinteren har kommet. Ennå ikke med snø, men rimet har begynt å titte fram, i påvente av et langt mer hvitere, men neppe varmende teppe. Mens jeg, jeg sitter inne i mitt lune rede og skriver blogg. 

I dag er i dag, mens i går var i går. Og i går var det en spennende dag. Ikke bare begynte noen av oss som arbeider ved Galleri VOX å henge opp vår kommende juleutstilling - 30x30 - men jeg selv gjorde også et langt jump framover i hodet mitt, i forhold til egne utstillinger jeg ser for meg å kanskje kunne vise en gang i en ikke altfor for fjern framtid.

Vår juleutstilling 30x30, henviser til størrelsen på bildene vi stiller ut, de må alle være 30x30cm.

Dette har blitt en mal for juleutstillingen vår, som vi har brukt i noen år nå. Kunstnere fra hele Bergen er som vanlig invitert til å komme med sine arbeider, og utstillingen er en såkalt rett-fra-vegg-greie, hvor du får med deg det du måtte ville kjøpe med en gang. I år viser vi rundt hundre forskjellige bilder; malerier, grafikk, collage og tegninger. Her kan du se fjorårets utstilling. Den gang forsøkte vi med 3x30, eller mindre, men i år holdt vi oss til kun 30x30.

Selv stiller jeg ikke ut noen av mine ting i denne sammenhengen. Grunnen til det, er at jeg arbeider i et annet format. Stort sett er bildene mine 100x120cm store. De kunne vært større, men da hadde jeg ikke fått dem inn i den lille Golfen min. Vi reguleres alle av noe, på et eller annet vis. Og selv om denne reguleringen er litt sær, funker den for meg.  

Nå det gjelder mine egne, framtidige utstillinger, kommer jeg likevel til å bryte mitt trygge format innimellom. Selv om formatet er der i den utstillingen jeg arbeider mot nå, en ren maleriutstilling som handler om holdninger og stigmatisering, er det spennende å forsøke noe nytt. Så etter hvert vil jeg om ting faller på plass, bevege meg ut i nytt og ukjent landskap. Jeg ser for meg to utstillinger, der den ene er tenkt å handle om savn og døden, mens det andre er tenkt å handle om livets sårbarhet. Spesielt den første vil ta meg bort fra det jeg til vanlig arbeider med, og vil krysse over mot installasjon. Noe jeg har vært innom tidligere, men denne gangen blir det likevel noe helt nytt. Utstilling nummer to har jeg bare så vidt begynt å tenke på, så hva den ender opp med er mer uvisst, selv om det som utløste lysten til å lage den ligger der som en ledestjerne. Den første utstillingen har fått arbeidstittelen "I miss U", mens nummer to har fått arbeidstittelen "Fragile".

Når jeg planlegger en utstilling, liker jeg å være i dialog med noen jeg opplever er litt på samme sted som meg, men likevel har et ben plassert i noe jeg selv aldri ville etterlatt fotavtrykk i. Denne dialogen er kjempeviktig for meg. Gjennom samtaler kan vi under hele prosessen dele tanker og ideer rundt innholdet, og forsøke å samle/utvide/begrense dem, samtidig som jeg i hodet utvikler det rent visuelle jeg skal arbeide mot. Dette samarbeidet kan være en både utfordrende og vond prosess, men også veldig givende.

Grunnen til at det funker på denne måten for meg i dag, er at jeg ikke lenger føler jeg trenger fullt eierskap over de planer jeg i utgangspunktet måtte ha. Det er nok at jeg har eierskap over det endelige resultatet. Og jeg tenker at om jeg hadde midlene og skulle bygge meg et drømmehus, ville jeg trengt både arkitekt, snekker og rørlegger for å få til det jeg så for meg som en mulig løsning. Det ferdige huset ville helt sikkert blitt annerledes det jeg så for meg i begynnelsen, men det ville likevel blitt noe jeg følte meg komfortabel med. Antagelig ville det også blitt både finere og mer praktisk enn jeg ville klart å tenke ut på egen hånd.

Jeg tenker videre at slik går det an å forholde seg til mange ting i livet. Det trenger ikke å begrense seg til kunst eller hus. Vi møter alle noen utfordringer eller muligheter på vår vei. Og om vi er villige til å inkludere rådgivere og støttespillere i det vi møter eller søker, i stedet for å låse oss fast til egne tanker, muligheter, illusjoner, frykt og det vi anser som våre begrensninger, så vil antagelig livene våre bli både mer interessante, lettere og rikere. Det eneste ved siden av viljen som må til for å få til noe slikt, er at vi våger. 

I de to potensielle utstillingene som skal handle om døden og livet, skal jeg denne gangen forsøke på et samarbeid med en grafiker. Hun heter Anna Björkman, og er som navnet kanskje forteller deg, svensk. Grunnen til at det ble henne, er at jeg så en liten kunstbok hun har laget, som tok utgangspunkt i hennes fars død. Tankene hun hadde bak denne boken, og tanker hun har delt som også viser til lekenhet og tilnærminger til uttrykk og inntrykk som i utgangspunktet er ganske annerledes det jeg selv har, tror jeg kan tilføre meg noe.  Samtidig har hun som person en lunhet og ro som kan påvirke min til tider oppskrudde iver, angst og håpløshet, og bare det i seg selv gir grobunn for noe nytt, som igjen kan videreføres inn i kunsten. Kanskje i form av kontraster, kanskje i form av noe annet.

Jeg kjenner at jeg allerede nå grugleder meg. Gleder meg fordi det er spennende og jeg får bruke meg selv som menneske, formidler og kunstner, gruer meg fordi jeg vet jeg må forbi de utfordringene som ligger i å lese og forholde meg til et annet menneske på et litt dypere plan enn min unnvikenhet og trang til å tilfredsstille forteller meg er tryggest. Samtidig som jeg også må stange mot mine kunstneriske begrensninger og følelser knyttet til temaene jeg arbeider med, over lange perioder. For jo, å lage kunst handler ikke kun om teknikk, det handler minst like mye om følelser. I min verden noen få gode følelser, men mest de litt mer vanskelige. Uten den følelsesmessige biten, ville det begrenset seg til teknikk. Og teknikk i seg selv kan bli litt kjedelig. Tenk bare på musikk.

Alt dette er likevel et stykke fram i tid, mens her er nå, med kald sol over hvor jeg bor. Dagen ser ut til å bli til å leve med. Jeg skal lage meg lasagne i dag, kanskje gå en tur med kjæresten, og kvelden blir vel viet til tv. Utover det skjer det antagelig ikke så mye annet enn at jeg spiser en kokosbolle.

Hva du skal bruke dagen din til, aner jeg ikke, men nå har du i hvert fall brukt litt av den til å lese det jeg har skrevet om kunst, livet, døden og samarbeid, samtidig som du kanskje også har tenkt noen tanker knyttet til ditt eget liv. Så får du kjenne etter om du i tillegg føler noe i forhold til det. For det er lov å føle også, ikke bare tenke, and somone's gotta do it.

Dagens skisse av en torso med touriquet, ble laget for tolv, tretten år siden, mener jeg å huske.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: