Jeg er meg, jeg er hel.

Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hvem skal eller kan jeg bli?

I blant synes jeg dette er litt vanskelige spørsmål å gi svar på, fordi det på et vis kan ligge et premiss i dem når de står slik sammen. Premisset er at vi utvikler oss, og at utvikling legger noe bak oss som ferdiglevd, mens det som skal komme ennå er skjult for oss, og kan bli alt mulig. Det eneste vi eier er det som er her og nå – grip dagen.

(Et premiss er et faktum, som en går ut i fra er en sannhet det er enighet om, slik at en ikke trenger å begrunne den.)

Dette tankegodset rundt var, er og blir, kobler vi gjerne sammen med begrep som Carpe Diem, og hyller i form av ferdigkjøpte dekaler. For premisser – gjerne falske - er noe reklameverden og kapitalen forer oss med hele tiden, slik at vi skal betale for noe vi ellers kanskje ikke ville sett behovet av, om vi hadde tenkt selv. I dette tilfellet gjerne i form av de ferdigkjøpte bokstavene en limer på en av veggene i hjemmet hvor en bor. Ideen vi er ment å motiveres av for å bruke penger på det, er vel at en ikke skal glemme å gripe dagen, mens det hele i praksis gjerne ender ved at vi griper til lommeboka. Etter det lever vi nok mye som før, litt her og litt der, iblandet bekymringer for framtiden og arr eller gleder fra fortiden. 

For noen er det kanskje også viktig å vise disse ordene en har kjøpt og opplever som meningsfulle, til de som stikker innom en dag. Som et innredningselement, eller et statement som skal fortelle noe om oss selv. Gjerne begge deler. Da har vi koblet ordene på veggen til noe som har vært, og noe som skal skje i framtiden. For tankegodset vårt i dag, som forteller at ord som Carpe Diem er verdt å lime på veggen, er et resultat av livet vi har levd, det vil si det som har vært, noe det ikke går å løsrive seg fra. Mens det også har blitt et uttrykk for en del av hvem vi ønsker å framstå som eller være i morgen, og som vi i tiden som kommer ønsker å promotere av en eller annen grunn. Enten for noen andre, eller for å ha en slags kontroll eller påminnelse over hvordan vi selv skal tenke og føle i framtiden.

Når jeg ser meg i speilet, så ser jeg at jeg ser annerledes ut enn på bilder tatt for noen tiår siden. Men samtidig er det som skjedde meg for noen tiår siden nært knyttet til meg i dag, og kanskje spesielt når det kommer til det følelsesmessige. Disse følelsene mine, eller sidene ved meg, vil slik jeg tenker også ligge i meg i morgen, dvs i framtiden. Det betyr at jeg på et vis er mye den samme nå som jeg var før, og som jeg skal bli. En kan si at det henger sammen, og sammen er det meg.

Jeg er. Ikke bare fordi jeg tenker, som noen har sagt, men fordi jeg henger sammen. For det at noe henger sammen, betyr antagelig at det finnes, som en idé, noe fysisk eller en mulighet, uten at jeg sitter på en matematisk formel som kan bevise det.

I mitt hode er det altså slik at det som er av for eksempel følelser og verdier i meg, er noe jeg kan knytte til de erfaringene jeg har gjort meg i årene fram til dag. Det jeg har opplevd på godt og vondt. Jeg tenker også at erfaringene jeg gjorde i går, og de jeg gjør i dag, vil ha noe å si i forhold til hva som skjer i morgen, og hvordan jeg vil tolke og oppleve det som er meg og det som er rundt meg. Og det at jeg er knyttet sammen i før, nå og det som venter, får meg til å tenke at det å være, kan være som en sirkel. Vi kan befinne oss på forskjellige punkt, men det finnes hele tiden tråder som binder oss til andre ting på sirkelen, som i seg selv er der hele tiden.

For noen dager kom jeg over et foto på Facebook av ei jeg var sammen med for ca førti år siden, og som skulle komme til å bety mye for meg, og for livet mitt. Fotoet var tatt da hun var ung voksen, og viste henne derfor mye slik jeg husker henne. Og det uforberedte møtet med ansiktet og øynene som plutselig så på meg, vippet meg fullstendig ut av det som vi til vanlig kaller her og nå. Alle følelsene som fantes for førti år siden eksploderte inne i meg – de gode, og de vanskelige. De fine møtene sprang fram fra bak tidens slør, sammen med minner og følelser om savn, sinne, forvirring, usikkerhet, og mine paniske forsøk på å holde henne fast da det gikk mot slutten av forholdet. Noe som aldri funker, det vet jeg nå. For jeg har også fått erfare hvordan kvinner har forsøkt med alle midler å holde fast på meg. Noen ganger med det gode, andre ganger med manipulering, trusler, forfølgelse og stikk der det gjør vondest. Men jeg gikk likevel. Og etterlot noen. Slik jeg også ble forlatt. For hun forlot meg. 

Ikke alle har en trygg havn i livet. Eller noen de kan henvende seg til for råd eller trøst når livet tårner seg over en. Andre har en mor eller far de kan henvende seg til, det hadde ikke jeg. De var ikke tilgjengelige på et slikt plan. Andre igjen har en Gud. Det hadde jeg heller ikke. Og kjærester jeg skulle få oppleve å dele ting med, var slik jeg tolket dem, aldri i stand til å romme hele meg, mine tanker, håpløshet, angst, depresjoner og lengsel. Så istedet skrev jeg. Lange brev til denne kvinnen. Brev jeg sjelden eller aldri sendte. Uten at jeg alltid visste om hun levde eller var død. For jeg trengte noen å forankre meg i. At hun ikke lenger skulle finnes, var derfor umulig for meg å forholde meg til, så jeg skrev uansett. I flere tiår var hun den jeg henvendte meg til når livet ble for vanskelig, eller når jeg opplevde noe jeg var stolt over å få til, men som ingen i min nærhet var i stand til å favne. Brev på brev som ble krøllet sammen og aldri nådde en postkasse. Til jeg en dag sluttet med det, fordi jeg traff kjæresten min Beate, som klarer å ta i mot det jeg er i stand til å formidle, slik at jeg føler meg forankret og tatt i mot: All min sorg, all min glede, min angst, mine tanker, mine drømmer - det livet jeg har eid, det jeg aldri fikk tak på, det livet jeg en dag skal dø fra. Alt sammen er hun villig og i stand til å ta i mot. Jeg får lov til å være meg. Lov til å være hel. Og uten denne rausheten hos Beate, ville dette blogginnlegget aldri blitt skrevet og lagt ut på nett. 

Tiden leger alle sår, sies det. Så en tenker at ting og tang kanskje viskes litt ut over tid, og det gjør det jo, for vi henter det fram igjen kun i små dråper av gangen, så derfor virker det slik. Men det er ikke sånn at vi alle har like sterke filtre i livene våre. Noen har heller ikke pipetter eller dråpetellere. Så det går også an å erfare at minner og følelser en gjorde seg over en periode, som i slike tilfellet som det jeg skriver om i dag, treffer deg som en komprimert størrelse i HD format, i stedet for noe lett tåkelagt. I det minste var det slik jeg opplevde det i løpet av noen få sekunder og minutter. To år av livet mitt, som et senter og omkranset av de nære årene som kom før og etter dem, og som jeg levde for førti år siden, traff meg samlet som kokt ned til en essens her jeg satt i stolen min og tittet på et bilde på skjermen foran meg. Og essenser kan ha en kraftig gjennomslagskraft, det vet vi. Det er derfor vi forsøker å kontrollere dem, og gjerne bruker dem forsiktig og i dråpeform, i stedet for å ta hele flasken på en gang.

Nå er ikke jeg ukjent med slike essensopplevelser, eller flashback. For ikke lenge siden ble jeg også rykket bakover i tid, da jeg fikk kjenne på et gufs fra fortiden. Da handlet det om posttraumatiske tilbøyeligheter. Men selv om følelsene i disse to tilbakeføringene ikke går å sammenligne, så er mekanismene bak dem de samme. Noe hentes fram i meg, som kan ha ligget der i mange år. Og dette noe har vært med på å forme den jeg er, og gjør det fremdeles. For så innimellom å treffe meg som komprimerte kuler i mellomgulvet om erfaringene har vært veldig gjennomgripende.

Så føkk dekaler med Carpe Diem. For selv om det er viktig å være tilstede her og nå, så er livene våre mye mer enn øyeblikket. Uten en fortid, ingen framtid. Vi var, vi er og vi blir mer hele tiden. Det blir ikke borte noe, selv ikke om vi forsøker å fortrenge det eller en stund glemmer det som var. Det blir bare mer. Lag på lag. Og noe av det blir vi underlagt, noe legger vi under oss, noe søker vi tilbake til, noe viker vi unna, noe forsøker vi å fortrenge, annet verner vi om som smykker, noe pirker vi oss til blods og tårer med,  vi lever - vi er, var og blir et glimt i tiden. Og alt sammen lagres i oss og finnes på en gang – smilerynker og arr, latter og tårer, forbannelser og bønn. 

Men - for det finnes alltid et men - vi er likevel ikke forsteinede, låst i en fortid eller skjebne som ikke gir oss valgmuligheter. I stedet er vi noe bevegelig, som en dans av kraft og sårbarhet hånd i hånd. Vi er ikke noen som trenger å stemples som offer eller seierherrer og det var det, men vi er deltagere, mottagere og givere, lyttere og fortellere. Sånn er det for meg, og sånn er det for deg. Du kan ta i mot, og har noe å komme med, du har en verdi. 

Og da har jeg vel utlevert meg selv nok for denne gangen, så nå er det på tide å runde av. Her i det jeg kaller hjemmet mitt, har jeg ikke ting skrevet på veggene. Ikke noe"home is where your heart is", "allways kiss me godnight" eller "carpe diem". Jeg foretrekker å ha kunst på veggene mine, eller bilder av dem jeg er glad i. Men jeg vet at mange bruker slike ting som en påminnelse eller et smykke. Jeg vet også at disse ordene ikke er på veggene fordi en har tenkt ut selv at de kan være der, men fordi de har blitt en salgsvare og vi så lett kopierer hverandre. Og det er selvfølgelig greit, vi har alle behov vi etterlever, og vi trenger å bekrefte oss selv. Men jeg tenker likevel, ut i fra det jeg har skrevet i dag, at må du absolutt ha ord på veggen din for å huske noe, så ikke gå og kjøp noen ferdiglagede klistremerker med Carpe Diem og andre klisjeer fordi det er så lettvint eller for at noen skal tjene penger på deg. Du er verdt mye mer enn det. Så hent i stedet fram litt sterke farger og en bred pensel, og skriv med modige og brede strøk så malingen spruter:

Ego Me

Sanus Sum

jeg er meg

jeg er hel

Alle bildene viser denne gang meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: