I dag har jeg ikke lyst til å skrive blogg, men jeg gjør det
likevel. En avsløring som kan få noen til å tro at jeg er flink til å gjøre
ting jeg ikke har lyst til, og dermed er et målrettet og pliktoppfyllende
menneske, men som handler mer om at nå slipper jeg å gjøre ting jeg har enda
mindre lyst til å gjøre en stund. Så egentlig handler det kanskje en del om
prokrastinering. Som jeg forsvarer med ting som at klesvasken rømmer jo ikke
akkurat, så den skal vi nok få tatt. Og det gjør vi nok, selv om jeg ikke helt vet hvem jeg vier meg med her jeg
sitter, for jeg må nok ta den på egenhånd. Det er bare så kjeeeeedelig, arrrghhh!
For noen kan dette med å utsette ting bli et stort problem.
For meg er det ikke så ille nå, føler jeg. Selv om jeg havner litt på hæla i blant, så
imploderer ikke livet mitt. Noe som kan skape store problemer for enkelte, er ting som å
ikke betale regningene sine i tide, og ikke åpne post. Slike ting er ikke et
problem for meg. Jeg klarer å holde orden på økonomien. Jeg har oversikt. Den
er jo ganske liten, økonomien min, så det å skaffe meg oversikt tar ikke mye tid. Noen får det likevel
ikke til, enten de har mye og rutte med eller lite, og grunnene kan være mange, men konsekvensene ganske sammenfallende. De
som har sett litt på Luksusfellen på tv, har sikkert fått med seg hva det kan
ende opp i.
Andre ting som ikke er fullt så farlig som å la ansvaret for økonomi seile sin egen sjø, er det å utsette
klesvasken, slik jeg gjør akkurat nå. Det er kanskje også mer vanlig. Jeg
regner det derfor som ganske sikkert at en eller annen som leser dette ikke har
tom skittentøyskurv, og at det er en stund siden den var det. Jeg regner det også som ganske sikkert at det blant disse
igjen, finnes noen som har en forklaring på hvorfor den ikke er tom, som minner
mer om selvrettferdighetsargumentering, enn reelle grunner. Vi trenger jo ikke
akkurat å gå til elva og banke tøyet med stein lenger. I løpet av tre minutter
er tøyet i maskinen, og så tar det ti minutter – toppen - å henge det opp til
tørk. Om du ikke bruker tørketrommel. Den kan en lade i en fei. Og kun det å
legge sammen og putte i skapet står igjen. Det går egentlig så kjapt å vaske en maskin, at en kan bruke reklamepausene på tv til det og likevel ha tid til å finne fram chipsposen.
Slik har vi det nok på mange felt. Vi skyver ting framfor
oss. Uten at det får så store konsekvenser. Før vi eventuelt har skjøvet litt
for langt. Og noe kollapser eller eksploderer. Det som kan kollapse er ting som
den nevnte økonomien, det som kan eksplodere er for eksempel relasjoner. Fordi
vi lar være å snakke med hverandre, og i stedet går rundt og bærer på lengsel, nag,
aggresjon, sorg, opplevelser av ikke å bli sett eller tatt på alvor, av svik, ikke
blir elsket eller behandlet slik vi kjenner vi fortjener, osv. Og så sprekker
det; noen kjenner en dag at nok er nok. I stedet for at det ble tatt opp og
forholdt seg til mens det ennå var håndterlig, og ikke utsatt til det var så
betent at byllen sprakk.
Om byller er små, går det greit å tørke vekk det som kom
ut, uten at det skjer stort mer enn det. Men er byllen stor nok, og den betente
gørra kommer ut på samme vis som en vulkan slenger rundt seg med av vår planets
indre, klistrer den illeluktende verken seg gjerne til det meste av det vi har
bygget rundt oss. Og verre kan det bli. Det kan bli en kjedereaksjon. Plutselig begynner det å poppe byller rundt oss på alle kanter, og vi ender opp med å
slenge oppsamlet dritt og betente ord mot hverandre på en måte vi aldri trodde
ville kunne skje, den gang vi gikk inn i relasjonen med kjærlighet og tro på
det gode i hverandre og på framtiden. Kjærligheten overvinner alt, var
plattformen som ledet inn mot roseframtiden. Men plutselig raser nå både den og
alt annet. Betent gørr fra sprengt byll, etser bort pilarene som holdt oss oppe.
Grunnen forsvinner under bena våre. Og det er for sent å tenke at om jeg bare
hadde våget å si det jeg vi mente litt før. Om jeg bare hadde våget å vise det
jeg følte. Om jeg bare ikke hadde skjøvet alt det som var vanskelig eller
ubehagelig framfor meg så lenge.
For sent. Og for noen også umulig å rette opp i. For ansvaret flyttes
kjapt fra oss selv og over på den andre, når ting begynner å gå i motbakke. Og det som en gang var felles grunn
med fuglesang, engsolei og kløver, ender opp som dødt landskap med store hull og
skyttergraver, hvorfra vi fyrer av salve etter salve med skyts som er siktet
inn på det mest sårbare i den andre.
Håkæi, det MÅ ikke gå slik, men det kan. Det er heller ikke
slik at velfødde bakteriesamfunn i skittentøyskurven din MÅ vokse seg til øgler
eller nye arter verden aldri har sett før, men noe vil nok trives godt der om
du tilbyr det muligheten. For mulighetene rundt oss for at noe kan få konsekvenser
vi ikke ønsker, er utrolig mange. Det skal ikke stå på det. Og noen av disse
konsekvensene kommer kun fordi vi utsatte å forholde oss til det som virket
utfordrende eller kjedelig, sårbart, skamfullt eller på andre måter forstyrrende for
vårt velbehag og illusjoner om oss selv eller andre. Så med det, avslutter jeg dagens
blogg, og går for å sette på en klesvask i stedet. For nå ble det med ett
veldig vanskelig å vri seg unna, kjenner jeg.
Dagens første bilde er av et lite hefte bonusdatteren min lagde til
meg da jeg ble seksti år. I tillegg til fotoene hun brukte ( tatt før magen fikk overtaket fullstendig), inneholdt heftet
også små betraktninger rundt hvem hun opplever jeg er, og hva jeg har betydd for henne. Arbeidet
med dette fikk hun ferdig i tide til den store dagen. Og kanskje det er slik,
at selv om vi skyver framfor oss det som er vanskelig, så bærer vi kanskje også
på noen godord vi burde ha sagt til noen som står oss nært, men som vi av forskjellige grunner utsetter
å si i en stresset hverdag. Ikke kun kritikk eller ting som handler om våre egne behov, selv om det er viktig å våge også det. Men i tillegg noe som
samtidig gjør oss selv sårbare, og som vi burde sørge for å få sagt i tide. Selv har jeg ikke alltid rukket det. Så dagens andre bilde handler nettopp om dette. Det ble laget i terapi for ca 10 år siden, viser til noe som skjedde for ca 35 år siden, og det fikk tittelen "Broen, elven og Solveig."
RAMME
***
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Og dermed forsvant også jeg med klesvasken. Her i huset er det ikke slik at man bekymrer seg for at jeg ikke tar klesvasken, her bekymrer man seg når vaskekurven aldri har mer enn to lett skitne plagg.
SvarSlettDet er mye en kan bekymre seg over, Annemor. Give yourself some slack.:)
SlettHa en fin dag.
Bjørn
Klesvask burde ikke være et bekymringsobjekt :)
SlettTenker det hjelper på vaskelysten om ikke så lenge :)
Det gikk seg til her i hvert fall, så nå er kurven tom og klærne henger til tørk.:)
SlettTakk. dette tar jeg til meg. Jeg er nok blant dem som kan utsette, ofte fordi jeg nok er perfeksjonist og tenker at om jeg ikke gjør, så faller jeg heller ikke. Men selvfølgelig har jeg blitt flinkere til å gjøre med årene og våge meg ut i livet og ut i ord.
SvarSlettHei Fivrelden.
SlettDet er nesten et paradoks dette med å være perfeksjonist, og samtidig være redd for å gjøre ting. For veldig ofte er jo perfeksjonisten veldig god på det hen forsøker seg på, og resultatet framstår som godt for alle andre enn perfeksjonisten selv. Men så er det den der siste biten da, som en ikke er helt herre over, som gjør at det blir tryggere å la være enn å forsøke. Selv maler jeg bilder, og vil aldri klare å få til det jeg er i stand til å se som mulig. For jo flinkere jeg måtte bli, jo flere muligheter ser jeg. Så avstanden mellom hvor jeg er og det jeg strekker meg etter, vil være konstant uansett hvor fort jeg lærer og får til noe. Noe som resulterer i at jeg alltid føler jeg ikke strekker helt til. Måten min å forholde meg til dette på, er ved å si til meg selv at dette fikk jeg til nå, det er litt bedre enn forrige gang, og det får jeg bare akseptere. Verdien ligger i veien, ikke i målsnoren. Og så begynner jeg på et nytt bilde. Og etter et år eller to, har jeg glemt detaljene jeg slet med, og kan se på hva jeg lagde med nye øyne.:)
Ha en fin dag.:)
Bjørn