Stress.

Ikke alt går alltid etter planene. I dag fikk jeg en kobling til pc-en min i posten, som skulle gjøre det mulig å koble opp to skjermer samtidig. Men nei da, jeg får bare opp en beskjed om at skjerm nummer to ikke er tilkoblet kabel. Så der har du den. Og etter å ha plundret og lest og forsøkt å løse problemet i en times tid, har jeg nå resignert.

For dem som har interesse for dette feltet, så har jeg kun én VGA-port på pc-en min, og måtte derfor ha en overgang til DVI-port. Noe som kunne vært greit å løse, men på min maskin er DVI-porten utstyrt med kun en flat tunge i ene enden, i stedet for tunge med fire «stifter» rundt, som virker å være mer vanlig. Så det ble litt leting før jeg fant rette sort. Som altså ikke funket likevel.

Jeg må innrømme at jeg hater å resignere. Hvor viktig to skjermer faktisk er for meg, kan diskuteres, men jeg liker litt leketøy og nye duppeditter i blant, så jeg så fram til å ha denne skjermgreia oppe å gå. Å ikke komme i mål med slike utfordringer, kan i verste fall få meg til å til å spontankjøpe en ny pc i pur irritasjon, fordi det virker som korteste vei til tilfredsstillelse. Men slike løsninger koster, så det med å kjøpe ny blir neppe et tema denne gangen, siden det bare er et par, tre måneder siden jeg kjøpte den jeg bruker nå. I stedet får jeg forsøke å få koblet opp en ekstra skjerm på den bærbare, og bruke den når jeg skal lese og skrive samtidig. Men da må jeg kjøpe enda en ny kobling, denne gangen mellom VGA og HDMI, og akkurat nå ség jeg litt sammen, så det får bli en annen dag.

Jeg må innrømme at jeg blir ganske irritert når ting ikke fungerer på data, tv eller telefonfronten. Stresshormoner raser igjennom kroppen og jeg påkaller både den ene og den andre fra himmel eller helvete i ren frustrasjon. Enda verre blir det om jeg må ringe inn til for eksempel kabel tv selskap og må stå i kø, for så å få svar fra en eller annen som forsøker å fraskrive seg ansvar, eller ikke skjønner bæret av hva hen er satt til å løse opp i.

Om jeg er dårlig på stress, vet jeg ikke. Kanskje andre blir minst like irriterte når ting ikke funker som det jeg gjør, og at jeg egentlig er midt på treet. Men uansett liker jeg det ikke. Jeg skulle ønske jeg bare kunne senke skuldrene og ikke hisse meg opp. Finne på noe annet i stedet. For i blant funker faktisk det. Så nå sitter jeg og stresser ned ved hjelp av å skrive disse ordene. Og det ser ut til å være en god idé.  For i stedet for å banne og sverte, kan jeg nå faktisk smile litt av meg selv. Og det er ikke så verst, føler jeg. I stedet for at det jeg ikke har eller får skal ta all oppmerksomhet, så gir jeg oppmerksomhet til noe jeg har; i dette tilfellet Vannlandet. Og det føles mye bedre, kjenner jeg.

Hva du gjør når stresset øker, vet jeg ikke, men du har sikkert noen strategier. Og jeg håper strategiene ikke får deg til å ta det ut på noen andre, eventuelt på deg selv. Men at du i stedet finner noe som fungerer positivt for deg, i form av en positiv avledning eller nytt fokus. Det er jo ikke slik at en i lengden er tjent med å verken å banke opp kjerring eller unger, knuse kopper og skåler og vinduer og møbler, klore seg selv til blods med et barberblad eller grisekjøre med bilen, bare for å få blåst ut noe gørr en ikke har kontroll over. Da er det langt bedre å puste litt med magen, og forsøke å le litt av seg selv. Livet er for kort til å hisse seg opp over bagateller.

Og nå kjenner jeg at jeg selv ikke er like irritert lenger, så da runder jeg likegodt av for denne gang, og forsøker å se livet i litt større perspektiv enn jeg gjorde for litt siden.

Bildet er tatt av yngste datteren min.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: