Alt trenger ikke å handle om fasade.

I dag vil jeg starte Vannlandet med en liten historie som berørte meg. Kanskje berører den deg også. Og det er jo ikke så farlig. Å bli berørt av noe er en helt grei egenskap, som du ikke skal ønske bort. Videoklippet handler om å ha lett nesten hele livet etter noen som forsvant for en, og så finne igjen vedkommende.

Det går an å lete etter noen hele livet uten å vite hvem det er også. En bare lengter etter noen. Mens andre kanskje er så heldige å finne en sjelevenn opptil flere ganger. Enten det er i form av en kjærest eller en venn. Hva som gjør at noen er heldige og andre uheldige er ikke alltid så godt å si. Men forsøk gjort i tv-programmet Hvem bryr seg, viser at antagelsen om at pene mennesker har fordeler framfor de som ikke er så pene, stemmer. Trøsten får være at vi alle kan gjøre det beste ut av det vi er født med, som klippet fra serien viser. Så tenk på det før du velger hva du tar på deg i dag, eller gi blanke. Det er greit å kunne velge selv. Og ikke alle er like opptatte av fasade.

Forrige gang jeg skrev her på Vannlandet, nevnte jeg at jeg ville si noe mer om installasjonen «It’s alle about love me», som jeg satte opp igjen i forbindelse med tiårsjubileet for atelieret hvor jeg arbeider. Så nå kan du se den rett under her, filmet med mobilkamera og en litt ustø hånd.

Alle maleriene er selvportrett, og titlene er:  

I min fars uniform

Tater

Posisjon

Regresjon

The Joker

Hover

Crash test dummy

Statement

White trash

I min mors kjole.

Med tanke på det jeg skrev i begynnelsen av dagens innlegg om hvordan påvirkningskraften vi har på andre står i forhold til hvordan vi ser ut, så sier kanskje installasjonen noe om mangfoldet som er knyttet til oss, men derfor også noe om muligheter. Vi har alle flere sider i oss enn én, og vi kan til en viss grad ta kontroll over hvem av dem vi viser fram, og hvem vi ønsker å skjule.

Fasaden vi bærer er det første andre mennesker kommer i kontakt med når de møter oss. I installasjonen min er fasaden hvit. En englehvit og ren fasade er noe mange gjerne vil ha. Men i dette tilfellet er den er ikke uskyldsren eller uten spor av levd liv. Lakenene er brukte, ble donert av Haukeland sykehus, og det var et ønske jeg var glad for lot seg gjennomføre. For min historie er blant annet knyttet til sykehusopphold. Det startet allerede i slutten av tenårene, med lange opphold på grunn av dårlige lunger. På det lengste lå jeg inne i et år, med kun en liten pause mitt i. Senere skulle jeg også få noen opphold på psykiatrisk sykehus, på grunn av angst og depresjoner. Så den hvite fasaden er ikke så plettfri som den ser ut til å være. Den er bare hvit. Uten at den heller sier noe om alle de som har ligget på lakenene jeg fikk. De som har skreket i smerte, de som har blødd, de som har blitt født og de som har dødd.

Om en velger å ville forholde seg til mer enn den hvite fasaden, kan en gå inn i sirkelen. Gjør en det, må en forholde seg til flere sider ved meg enn den hvite. Og det er denne muligheten vi alle i blant skygger unna i livene våre. Enten det handler om å ikke ville vite mer enn det vi mener å kunne lese ut ifra fasaden til noen (tenk bare på tiggerne du går forbi), eller det handler om at vi ikke våger å slippe noen innenfor vår egen fasade.

Det var en litt tøff jobb å lage alle de ti bildene av meg selv. For jeg måtte forholde meg til hvem jeg er i dag, og hvem jeg har vært, og jeg måtte gjøre det i veldig mange timer mens jeg så på motivene, og motivene så på meg. Det medførte at jeg måtte forholde meg til både konkrete minner, og følelser som ensomhet, savn, skam, hat og frykt.

Det første bildet du ser til venstre når du kommer inn i sirkelen, er meg selv i min fars uniform, og med min fars mimikk. Det bildet ikke kan gi deg, er duften av uniformen. Du får heller ikke ta del i minnene mine, som omhandler mye vold og frykt. Og slik er det med alle bildene jeg laget til denne installasjonen. Noe er synlig, men det meste er det ikke.

Jeg skal ikke gå så inn i hvert enkelt motiv, fordi mange av dem er mer eller mindre selvforklarende (spør likevel om du vil vite noe). Men motivet med hestehodet er kanskje et unntak. Det heter Hover, og handler om tap av uskyld. Og tap av uskyld er kanskje en konsekvens noen kan koble til Djevelens verk. Djevelen har også en hov som fot, påstås det. For meg er likevel fokus litt annerledes. 

I min billedverden, har enhjørninger blitt symbolet for eventyr. Og eventyr har blitt symbolet på uskyld. Så dette bildet er ment å vise et fånyttes forsøk på å ta tilbake uskylden, eventuelt et forsøk på å late som om jeg eier den fremdeles. Men ingen er vel helt uskyldige. Hestehodet har ikke noe horn i pannen, og skriket mitt bærer ikke noe godt i seg. I stedet har jeg stiftet meg selv fast til et lik. Og slik er det i blant for mange av oss. Vi forsøker å forkle oss selv ved hjelp av likene som ligger stødd rundt oss. Vi stifter dem fast som en fasade, for å gi et inntrykk av at de lever i oss. Enten det er liket av uskyld, drømmer, kjærlighet, håp eller muligheter.

Mitt håp med utstillingen, er at noen skal gjenkjenne seg i et bilde eller to; at den som går inn i sirkelen skal kjenne at det kanskje ikke er så farlig å invitere noen innenfor sin egen fasade. Ingen jeg har møtt, har etter å ha stått i sirkelen endt opp med å åpent snu meg ryggen. Og kanskje det vil være slik i ditt liv også, om du slipper noen inn blant alle minnene og følelsene dine, håpene, lengslene og drømmene. Alt trenger ikke å handle om fasade for at noen skal ta deg i mot.

Engelsk tekst til dagens link kan du finne her, sammen med litt av historien bak sangen Una furtiva lagrima.

Una furtiva lagrima = En enslig fordekt tåre.

Jeg la ingen lyd på videoen fra utstillingen. Men forsøk gjerne å spille den av samtidig som du lytter til dagens link. Selv synes jeg det ble en fin liten kombo.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: